Kritikk? Ja! Mer! Mer!

Nå forstår jeg bedre hva de snakker om, de som snakker i Se og Hør om tiden før og etter at de var i rampelyset. Kollega Halvard og jeg har nemlig hatt vår tid. Den varte noen dager, og er nå over. «Skal vi danse»-folka er kanskje ikke imponert over tallene, men i vår bransje – der vi bruker tre år på en tekst (doktorgraden) som kanskje leses av en ti-femten mennesker – er dette stort: Bortimot tjuetusen Facebook-anbefalinger og tusenvis av tweets på en kronikk. Et øyeblikk kunne vi se Thomas Hylland Eriksen i bakspeilet (han var opptatt i lille Morgenbladet den uka) og jeg syntes jeg skimtet ryggen til Hans Rosling langt der framme. 

Hva skjedde? Og hva kan vi lære av det? For det første er det litt å lære for forskningen. Både Halvard og jeg har brukt månedsvis på lange, kompliserte og (i all beskjedenhet) veldig gode tekster, som er blitt publisert i noen av de mest anerkjente internasjonale tidsskriftene. Men disse er så små og sære at de ikke engang tør offentliggjøre sine egne opplagstall. Gjennomslaget kom altså i form av en spøk som vi brukte to-tre timer på – riktignok med veldig god hjelp (takk!) fra gode venner på Facebook (og de har ikke engang doktorgrad. Tenke seg til). Det ville kanskje ikke skjedd om vi ikke først hadde produsert de lange tekstene, men likevel gir det grunn til å tenke nytt om forskningskommunikasjon.

For det andre kan vi lære litt om bistandsfolket. En ting er at de faktisk har humor, selv om de oftest snakker om alvorlige ting med stort engasjement. Det visste jeg egentlig allerede, for jeg kjenner en del av dem (og av hensyn til de det gjelder og deres pårørende, nevner jeg ikke navn på de som i første omgang ikke forstod at vi drev med satire). Men nå er det på en måte bevist. 

Likevel er det verdt å merke seg at de likte denne form for humor. For det som egentlig skjedde, rent humorteknisk, var at vi satte opp et speil. Radi-Aid-kampanjen var bistandsfolkas satire over de andre: mediene, pengeinnsamlerne i egne organisasjoner, de naive idealistene, men også folk flest som lar seg bruke i slike kampanjer. De er fulle av gode intensjoner, men har ikke helt forstått, og bistandsfolket synes de burde tenke mer sofistikert. Skal vi karikere det på en litt slem måte, var Radi-Aid egentlig en slags elitenes harsellas over folket. Men det var en harsellas over folket i det rike nord, til forsvar for fattigfolk som har blitt umyndiggjort av rikfolks velvilje, så da er det vel greit.

Vår satire-på-satire var derimot en kritikk av at bistandsfolk tenker bistand en måte som egentlig det motsatte av den banaliseringen som Radi-Aid harsellerte over. Bistandsfolket synes det er litt for enkelt og naivt bare å bidra til å løse et problem (for eksempel kulde) i et annet land med et enkelt virkemiddel (for eksempel radiatorer). Det har de selvsagt rett i, men de gir seg ikke bare i kast med å finne bedre måter å løse det aktuelle problemet på. I stedet kompliserer de bistanden nesten til det absurde. De ser det både som en rett og en plikt å bruke ethvert bistandstiltak til et verktøy for å ta ansvar for nesten alle sider av et annet lands utvikling langt utover det opprinnelige problemet som skulle løses. Jeg har skrevet om dette på ikke-satiriske måter i mange tidligere blogginnlegg, blant annet her og her. Paradoksalt nok har dette omtrent den samme effekten for fattigfolk i Afrika, nemlig umyndiggjøring. Så her har altså naive idealister og proffe bistandsfolk noe felles. Ved å bruke en helt vanlig bistandsretorikk på tilfellet Norge, og å gjøre gamle radiatorer til et verktøy for en bred politisk agenda for endring av stat og samfunn på et annet kontinent, demonstrerte vi hvor absurd dette kan oppfattes i mottakerlandet. 

Fordi bistandsfolka lo så godt, kan man nesten bli usikker på om de egentlig følte seg truffet av denne kritiske brodden mot dem selv. Men jeg tror mange følte seg truffet, og likte det. Det er fordi dette passer godt med mine øvrige erfaringer med bistandsfolk. De elsker nemlig kritikk. Selv mine mest kritiske utsagn har tidligere ført til jubel i bransjen, etterfulgt av invitasjoner til å komme og snakke for bistandsorganisasjoner, med tydelig beskjed om «å være kritisk». Jeg svinger villig den verbale pisken over dem, og de elsker det, krymper seg og sier «ja! ja! mer! mer!». Det finnes kanskje en diagnose for folk med slike personlighetstrekk, men for meg er det nok å konkludere med at veien inn til bistandsfolkenes hjerter er å skjelle dem ut (og, som et hint til andre forskere og konsulenter, dette er også en god vei til deres budsjetter, for det har ført til flere interessante oppdrag). Jeg snakker selvsagt ikke om alle bistandsfolk, noen synes kritikk er en uting. Men det er mange, og jeg har fått så mye positiv respons på min kitikk at jeg tror det er noe spesielt med denne bransjen.

Og jeg tror jeg forstår litt av bakgrunnen. Kritikk er, i likhet med mye annet, en ressurs man først ser nytten av når man ikke har det. Da tenker jeg på god kritikk, som faktisk kan brukes til noe – for eksempel å bli bedre, eller å stille folk til ansvar. Dette er mangelvare i bistand. Ved første tanke kan det kanskje høres ganske komfortabelt ut for en bistandsarbeider å slippe kritikk, men jeg tror mange ikke føler det slik. 

Bistandsfolk er antakelig de mest bistandskritiske vi har i dette landet. Det er helt naturlig, fordi de kjenner problemene best – slik er det vel i de fleste bransjer. Bistandsfolkene vet også at bistanden gjør fantastisk mye bra og derfor er drivverdig på tross av alle de problematiske sidene (og etter noen år med forskning på bistandens effekter, mener jeg meg kvalifisert til å bekrefte at det er en godt begrunnet posisjon. Og det er veldig vanskelig å begrunne den motsatte posisjon med forskningsbasert empiri). Men dette er et faktum som ikke løser noen av problemene involvert i bistand. De problemene løses heller ikke ved ikke å snakke om dem. Derimot kan noen av problemene (ikke alle) kanskje løses et stykke på vei nettopp ved å snakke mer om dem.

I de fleste organisasjonene involvert i bistand, både offentlige og private, virker som om det er lite rom for å snakke åpent om de mer grunnleggende kritiske sidene ved bistand (jeg har bare kjennskap til et mindretall av organisasjonene, og selv blant dem er det unntak, så ikke les dette som en generell påstand). Man kommer ofte med kritiske kommentar, gjerne uformelt mellom kolleger, men slik kritikk virker ofte mer demotiverende enn skjerpende. Noe helt annet er om organisasjonen ser kritikk som en anledning til forbedring, og legger til rette for det. Det er sjeldent. Det skyldes, tror jeg, at mange ledere virker mest opptatt av at deres overordnede, bevilgende myndigheter eller private givere skal tro at de er flinke. Og de tror at det gjøres best ved å snakke fint om det de holder på med. Kanskje tror de også at medarbeidere blir mer motivert av å snakke fint om hva de holder på med, uansett hva de føler om det. Tell, don’t show, liksom. Gjerne i formen «det nytter». Eller gjennom fyldige rapporter som sier at bistanden virker, men har noen problemer som skyldes mangel på kapasitet hos mottakeren (i bistandsspråket er «kapasitet» en samlebetegnelse for kunnskap, holdninger, verdier, vilje, organisasjon og ledelse, infrastruktur og en hel rekke annet), altså at det ikke er selve bistanden det er problem med, men mottakeren.

Det gjaldt intern kritikk. Eksternt finnes det noen rimelige gode grunner til å være forsiktig med kritikk. Det offentlige ordskiftet om bistand er mye mer ensporet enn de fleste andre politikkområder. Så vidt jeg vet, er det sjelden noen tar til orde for å legge ned helsesektoren, Forsvaret, grunnskolen, kulturdepartementet eller NAV hver gang disse får kritikk i pressen. Kanskje vil man legge ned et tiltak, men ikke hele sektoren. Men sies noe kritisk om bistand, kommer noen alltid på banen med påstander om at bistand ikke virker og bør reduseres eller kanskje avvikles. I et slikt ordskifte er det forståelig at det er fristende for bistandsfolk å sitte stille.

Jeg er likevel usikker på om det er en fornuftig strategi på sikt. Kanskje er offentlighetens interesse for bistand noenlunde konstant, slik at jo mindre bistandsfolkene sier, dess mer plass blir det til meningsbærere uten erfaring og uten særlig empirisk forskning om hva bistanden gjør i mottakerlandet, men derimot sterke meninger om norsk politikk (jeg nevner ikke navnet på tre forskere og et parti her). Resultatet har blitt en kritikk om hva bistand gjør i og med Norge, og hva man antar at den ikke gjør i utlandet (altså å gi resultater). Dette er ikke uviktige spørsmål, men det ville jo vært hyggelig med mer fokus, gjerne kritisk, på hva bistand faktisk gjør i utlandet, både på godt og vondt. Og skal man først få kritikk, er det vanligvis nyttigst med den som kommer fra folk som kjenner feltet. Dette tror jeg er årsaken til at min kritikk er populær. Ikke fordi den er spesielt god (selv er jeg ikke helt fornøyd, for jeg ser at den er vanskelig å bruke til noe konstruktivt), men fordi den er basert på både erfaring og empirisk forskning. 

Det forklarer riktignok ikke direkte hvorfor vår satire ble populær, for den hadde dårlig forankring i empiri (vi fikk blant annet pepper for det vi skrev om Island). Snarere er det kanskje et uttrykk for at en bransje sulteforet på kritikk, tar imot nesten hva som helst med begeistring, og at satire-formen ble sett på som en god måte å formidle det vanskelige på. Det er jo i tråd med en gammel erkjennelse (uttrykt ved hoffnarren) for at den vanskeligste kritikken, som rammer makta (bistand er selvsagt makt), best uttrykkes gjennom humor. Jeg tror dessuten satiren traff litt godt på en grunnleggende nerve som mange føler på og mener det er på tide å hente fram i lyset. Her er det verdt å merke seg at vår satire fikk oppmerksomhet langt utover bransjen. Det viser nok at folk utenfor bistandsapparatet har forstått at bistanden har utviklet en tenkemåte som er velegnet til satire. Kanskje er det dette, og ikke resultatdokumentasjon, man bør tenke på når man skal sikre legitimitet til framtidens bistand.

Det er selvsagt en annen mulig, og nesten motsatt forklaring på at kronikken vår slo så godt an. Den var jo egentlig uten retning, uten noe samlende argument, og uten krav til noen, men snarere en usortert liste av kritiske blikk mot alt og alle innenfor sektoren. I så fall var den egentlig ikke kritisk, men bare en spøk. Som kona mi sa det, hun har en egen evne til å formidle kritikk som ros: «Hvis du sparker og slår i absolutt alle retninger samtidig, treffer du egentlig ingenting. Men det blir en ganske morsom dans».