fredag 17. februar 2012

Forvaltning av oljeforumen: En tap-tap-situasjon

(oppdatering: En del informasjon i dette innlegget er utdatert siden det ble skrevet, og det har skjedd noen små endringer i SPU i riktig retning, men hovedbudskapet gjelder fortsatt)

Det forsvant litt i støyen over forslaget om å endre på handlingsregelen, men i sentralbanksjefens årstale i går sa han noe annet, som egentlig handler om noe mye viktigere enn hvor mange milliarder Norge skal bruke nå og hvor mange vi skal spare (de skal jo brukes i Norge uansett). Han tok nemlig et oppgjør med en praksis som har kostet Norge mange, mange milliarder kroner, og sannsynlgivis fattige land en masse arbeidsplasser.

Statens Pensjonsfond Utland skaper vekst, velstand og arbeidsplasser der det plasseres. Norge har av en eller annen grunn bestemt seg for at det skal skje i de land som allerede er rikest, uavhengig av om det er mye penger å hente der eller ikke. Det er nemlig strenge geografiske begrensninger for hvor oljepengene skal plasseres, og de geografiske begrensningene er ikke først og fremst begrunnet i best mulig avkastning og risiko. Det var dette sentralbanksjefen tok ett oppgjør med et sted omtrent midt i talen.

Den geografiske fordelingen av aksjeporteføljen var opprinnelig basert på et prinsipp som er litt vanskelig å forstå i dagens lys: importvekting, dvs at Norge skal investere mest i land vi tror vi kommer til å importere mye fra i framtiden. Dette er i hovedsak rike land. For obligasjoner gjaldet et annet prinsipp, knyttet til volum, som i praksis betyr at vi skal investere mest i de land som har mest gjeld! Disse reglene er endret nå, men på grunn av en ekstrem endringsmotstand i Finansdepartementet, er forvaltningen fortsatt preget av disse reglene, og fortsatt investeres mye mer i rike land enn det som de fleste vil regne som optimalt med tanke på avkastning og risiko. Dette demonstrerers godt ved at de fleste private kapitalforvaltere har en større andel av kapitalen i utviklingsland.

Sentralbanksjefen kommer jo selv fra Finansdepartementet og har forsvart disse prinsippene, så han vet hva han snakker om. Og hans oppgjør med dette er viktig. Han stikker hull på et av de største (eller i alle fall et av de dyreste) selvbedrag i norsk økonomisk politikk. Det virker nemlig som om ikke bare folk flest, men også de fleste politikere tror at Statens Pensjonsfond i hovedsak er innrettet bare for å gi oss best mulig framtidig avkastning (eller: best mulig balanse mellom risiko og forventet avkastning). Ellers ville det antakelig vært umulig å få aksept for den nesten allmene politiske enighet om å ikke legge "politiske" føringer til grunn. Men dette er altså ikke sant at SPU er investert utelukkende med tanke på best mulig avkastning. Det gjelder også geografiske føringer, som ikke kan forstås bare ut fra et slikt krav. 

Konsekvensen er at SPU i all hovedsak investeres i rike land. 50 prosent av aksjeporteføljen og 60 prosent av renteporteføljen i Statens Pensjonsfond Utland er investert i Europa. Resten er i hovedsak plassert i USA. Mindre enn en halv prosent av vår framtidige pensjon var investert i Afrika i fjor høst.

Vi skaper altså vekst der veksten trengs minst.

Dette ville jo vært forståelig om det hadde vært nødvendig for å sikre god avkastning og akseptabel risiko, som er hovedmålet SPU. Men vi taper penger på det! Avkastningen har vært omtrent dobbelt så høy i utviklingsland som i rike land det siste tiåret, og enda bedre i siste del av perioden. Norge har antakelig tapt mange titalls milliarder på å ha pengene i rike land! (jeg tror egentlig at vi kanskje taper hundretalls milliarder, men fant ut at det er så komplisert å regne ut dette presist at jeg ikke tør å påstå noe slikt av frykt for å bli gitt bevisbyrden). Vi kunne altså både ha skapt vekst, velstand og arbeidsplasser i fattigere land, og samtidig tjent masse penger selv, som vi kunne ha brukt til å bygge jernbane (eller å gi som bistand).

Det siste tiårets vekst har riktignok skjedd i hovedsak i store mellominntektslandene, ikke de fattigste land (men det skader jo ikke med arbeidsplasser i land som Brasil eller Thailand heller). Men de siste årene har det blitt tydelig at det ikke bare er i mellominntektsland hvor det fins vinn-vinn-situasjoner der vi kan både skape arbeidsplasser og tjene penger samtidig. Dette er en grunn til at spørsmålet er enda mer relevant for utviklingspolitikken.

Jeg kan meddele sentralbanksjefen (om han leser denne bloggen) at han tok feil på et punkt i sin tale: Han sa at mye vekst har skjedd i Asia og Latin-Amerika og at "flere land i Afrika nå kommer etter". Faktum er at Afrika nå leder an på vekst, og at det gjelder praktisk talt alle land på kontinentet. Og det er en bred vekst som ikke bare gjelder enkelte sektorer som olje. Her er det enormt med muligheter. McKinsey Institute forteller i denne grafen at det er Afrika som i det siste har gitt best avkastning på investeringer, bedre enn i noen andre regioner:


Grafen over viser riktignok til direkteinvesteringer og ikke aksjeinvesteringer som er SPUs hovedaktivitet. Men SPU har også lov til å vurdere en del typer direkteinvesteringer av den type som har skapt den fine grafen ovenfor, selv om de mulighetene ikke i særlig grad er utnyttet til nå.

Norge har altså tapt et enormt antall milliarder kroner på en konservativ investeringsstrategi som har gjort det nesten umulig for investorene å utnytte gode muligheter i voksende økonomier. Det skyldes prinsipper bestemt av Finansdepartementet. Ved å løfte blikket og se hvor private fondsforvaltere plasserer sine penger, burde de sett at framtidig avkastning var et annet sted. Til og med Norges Bank (som forvalter oljeformuen vår) sa skriftlig for flere år siden at de tror de kan få bedre avkastning mellom risiko og avkastning ved mindre strenge geografiske føringer. Men departementet har sagt nei.

Politikere har ikke utfordret dette i særlig grad. Det er kanskje fordi de ikke har kompetanse, eller kanskje fordi en del av dem faktisk tror at Finansdepartementet bare forholder seg til rene avkastnings- og risikokrav og at saken dermed er i gode hender. Dette har kostet oss (og våre barnebarn) mangfoldige milliarder, fordi den har hindret oss fra å gå dit kapitalen kan gi best avkastning. Fordi disse landene tilfeldigvis er land der den også ville vært til mer nytte ved å skape vekst for fattigere land, har den også kostet fattige land dyrt.

Men hvor har bistands- og utviklingsengasjementet vært i denne perioden? De har stort sett vært opptatt av at fondet ikke skal investere i noe som er etisk forkastelig. Det later til å være uttrykk for at man ser på investeringer først og fremst som noe negativt, og at man må hindre de verste utslagene av investeringene (og det kan kanskje igjen forklares ved at de som er mest engasjert i utviklingsspørsmål, har tenderer til å trekke mot venstresiden - men det fratar ikke høyresiden et ansvar ved å ikke ha engasjert seg). I praksis har man engasjert seg bare i noen promiller av fondet, uten særlig tanke på resten. Hadde man sett på investeringer først og fremst som noe positivt, og forsøkt å maksimere de positive virkningene, ville man kanskje ha konsentrert seg mest om at de andre 99 prosent skulle gjøre mest mulig godt, i tillegg til (ikke i stedenfor) å engasjere seg i den prosenten som investeres i etisk forkastelig virksomhet.

1 kommentar:

Anonym sa...

Din setning: Vi kunne altså både ha skapt vekst, velstand og arbeidsplasser i fattigere land, og samtidig tjent masse penger selv, som vi kunne ha brukt til å bygge jernbane (eller å gi som bistand).

Takk for ordene i parentes. - men det investeres indirekte i fattige land. Selskapene i rike land legger jo i stor grad produksjonen til fattige land. Men jeg fatter poenget: Enda fattigere land..
Bistands advokat for fattig

Legg inn en kommentar