mandag 26. oktober 2015

Om å prioritere i nedgangstider


Norsk bistandsforvaltning står ovenfor en utfordring vi ikke har hatt på lenge: Vi må kutte i budsjetter. Lenge har vi levd godt på at den årlige veksten i budsjettet har tillatt de til enhver tid sittende politikere å skaffe penger nok til egne hjertesaker uten å måtte kutte støtten til det som forgjengerne hadde prioritet, slik at de fleste budsjettlinjer kunne videreføres omtrent som året før. Selv om det strengt tatt var akkurat like viktig å prioritere da som nå, var det mer komfortabelt da.
Den tid er forbi. Riktignok økes budsjettet fortsatt, men nå skal det reallokeres kraftig blant annet for å få plass til mer hjelp til flyktninger. Dilemmaene involvert er åpenbare og jeg skal ikke snakke om dem her, men jeg må si at jeg ikke misunner de som nå må gjøre vanskelige valg som i praksis handler om å finansiere hjelp til noen nødstilte ved å kutte ut hjelp til andre som er i minst like stor nød.
Det dilemmaet gjelder selvsagt bare under en forutsetning: At bistanden som kuttes, faktisk brukes effektivt til å hjelpe andre fattige. Ryker den forutsetningen, blir logikken en helt annen.
Civita-leder Kristin Clemet sa det i sin kommentar til KrFs krav om økning av budsjettet: «Deler av bistandsbudsjettet har ingen effekt for de fattige, noe av den er skadelig» (Vårt Land 16.oktober). Man kan provoseres av uttalelsen (og den var del av et innlegg som jeg synes var ufint, inntil jeg så Clemet sin egen forklaring som tyder på at det iallfall et stykke på vei var et arbeidsuhell), men i prinsippet har hun selvsagt rett. Uansett hva man mener om bistand, vil alle fagfolk være enige i at av alle de mange aktivitetene som støttes av norsk bistand fins det noen som ikke har noen effekt for de fattige, og noen som er skadelige.
Jeg har lest mer enn de aller fleste om det spørsmålet og har grunn til å tro at den andelen er beskjeden – men antakelig mer enn stor nok til at vi kan finansiere hjelp til mange flyktninger eller andre gode formål om vi kutter den ut (det er egentlig en av de viktigste grunnene til at jeg ville jobbe med evaluering i Norad: Det er så mange gode formål å gi bistand til der ute, men det norske bistandsbudsjettet er for praktiske formål å regne for konstant fordi det er bundet til bruttonasjonalproduktet. Den beste muligheten til å finansiere mer god bistand er derfor å avslutte støtten til dårlig bistand, og jeg trodde at evaueringene kunne bidra til det).
I så fall er jo problemet løst: Det er bare å kutte ut den bistanden som ikke gir effekt eller som er skadelig, og bruke disse pengene til å hjelpe flyktninger. Just do it, liksom. Gjør vi de riktige valgene, vil vi faktisk kunne gjøre bistanden bedre gjennom slike dramatiske runder som vi går gjennom nå, fordi det gir oss en anledning til å kutte i «daukjøttet».
Problemet er at det klarer vi ikke, iallfall ikke på kort sikt. Norsk bistandsforvaltning er rett og slett ikke der at vi klarer å skille god bistand fra dårlig bistand.
I noen tilfeller er dette fordi det faktisk ikke er mulig å vite, fordi spørsmålet er for komplekst og det er for mye usikkerhet involvert (det er i seg selv ingen skandale. Heller ikke på børsen kan man noensinne vite med sikkerhet hva som er gode investeringer, og bistand er ekstremt mye mer komplekst enn aksjemarkedet. Og akkurat som i aksjemarkedet er det ingen god strategi å kutte den bistanden det er mest usikkerhet om, for det kan godt være her den største oppsiden ligger).
I andre tilfeller ville det vært mulig å vite mye mer om effekt, men norsk bistandsforvaltning har ikke gjort den jobben ennå. Evalueringsavdelingen ga ut en rapport for et par år siden som sier litt om hvorfor (en av de faktorene rapporten peker på er at slik informasjon i liten grad etterspørres fra høyere hold).
I atter andre tilfeller har bistandsforvaltningen faktisk gjort jobben med å vurdere effektivitet, men de som prioriterer har vektlagt andre hensyn. Om du lurer på mer, kan du bare spørre beslutningstakerne om hvilken begrunnelse de har for de kuttene som blir foreslått og gjøre din egen vurdering av den faglige holdbarheten.
Bistandsforvaltningen er derfor ikke i stand til å fortelle Kristin Clemet og bevilgende myndigheter hvilken del av bistand som kan sies å «har ingen effekt for de fattige» eller som er skadelig. Derfor kommer vi sannsynligvis til å kutte mye god bistand for å få råd til å hjelpe flyktninger. Det kan bety at folk som har minst like store behov som flyktningene, får mindre hjelp. Det betyr kanskje også at dårlig bistand videreføres, noe som er omtrent like ille som å kutte i god bistand, fordi det i praksis er omtrent det samme: enhver krone brukt på dårlig bistand er en krone mindre til god bistand.
Derfor er disse harde tider en påminning om viktigheten av at vi investerer i at bistandsforvaltningen i framtiden blir best mulig i stand til å skille god fra dårlig bistand. At vi aldri kommer helt i mål i den vurderingen, er ikke noen grunn til å ikke gjøre så godt som er mulig innenfor rimelighetens grenser. Jo mer vi kan vite om bistandens effekter, dess bedre beslutningsgrunnlag kan vi presentere neste gang det må kuttes i bistand. Det vil være til nytte for politikerne som til syvende og sist må gjøre beslutningene (for bistandsprioritering er selvsagt aldri et rent faglig spørsmål), og til syvende og sist vil det føre til at flere mennesker får mer nytte av den samlede norske bistand.
Skal vi klare det, er det flere ting som må på plass. Noen er av organisatorisk art, blant annet beskrevet i rapporten nevnt ovenfor. Men det kreves også økonomiske prioriteringer. Budsjettet må sikre kapasitet i de delene av bistandsforvaltningen som har til oppgave å gjøre faglige vurderinger av bistand, muliggjøre investering i produksjon av ny kunnskap (altså forskning), og det må finnes ressurser (=budsjettlinjer) som muliggjør at bistandsforvaltningen kan bruke den kunnskapen som blir produsert i forskningen (slik forvaltningen er organisert og slik forskningen er finansiert, er det ingen grunn til å tro at det skjer automatisk).
Så får vi bare håpe at budsjettprosessen ender på en måte som legger grunnlaget for at vi vil klare jobben enda bedre neste gang det må kuttes i bistandsbudsjettet.






Innlegg på denne bloggen er helt private ytringer om ikke annet er spesifisert. Ved sitering skal jeg omtales som utviklingsforsker og ikke med referanse til min arbeidsgiver.





 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar