søndag 24. januar 2016

Krysningsspor på Gjøvikbanen vs å utdanne fattige jenter

Når Jernbaneverket skal utvide noen krysningsspor på Gjøvikbanen, er dette gjenstand for systematiske, grundige analyser av hva som gir best mulig uttelling for skattepengene. Det gjøres vurderinger av alternativ bruk av midler for samme mål, og av både ønskede og uønskede konsekvenser. Vurderingene er etterprøvbare (du finner et eksempel her) slik at skattebetalerne kan få rimelig god sikkerhet for at offentlige midler brukes best mulig når man først gjør en stor investering. Spesielt store investeringer kvalitetssikres alltid eksternt.
Det samme gjelder for andre store offentlige investeringer. Lignende vurderinger skjer også for reformer, regelendringer og andre nye initiativ som legges fram for Stortinget selv om det ikke er snakk om store enkeltinvesteringer.
Med noen unntak.
Det skjer nemlig ikke når Utenriksdepartementet setter seg fore å sikre utdanning for fattige jentebarn til en kostnad mange ganger høyere enn prisen for å forlenge noen krysningsspor på Gjøvikbanen. Heller ikke skjer det i andre tilfeller der UD bestemmer seg for å bruke mange hundre millioner bistandskroner på nye måter.
Det gjøres selvsagt en rekke vurderinger på forhånd, og det er flinke folk involvert. Men det er ikke bestemt på forhånd hva slags analyser de skal gjøre, for eksempel om man skal vurdere både ønskede og uønskede konsekvenser, eller om man skal vurdere om det fins alternative måter å oppnå samme mål på som kan gi bedre forhold mellom pris og resultat. Jeg har ikke sett slike vurderinger bli gjort om nye, store bistandsinitiativ.
Den skriftlige dokumentasjonen er ofte tynn. Skattebetalere som lurer, vil derfor vanskelig få tilgang til hva slags vurderinger som er gjort. Og det skjer ingen ekstern kvalitetssikring dersom de ansvarlige ikke selv skulle ønske det. Riktignok skjer det oftest forhåndsvurderinger (appraisals) av enkelttiltak, og disse gjøres av flinke folk, gjerne eksterne eksperter. Men det skjer bare på enkelttiltak (avtaler/programmer) og ikke samlet for store satsinger. De mest systematiske, grundige vurderingene skjer altså etter at departementet først har bestemt seg for å bruke penger og etter at de store linjene er lagt, men før pengene utbetales. Og selv i vurdering av enkelttiltak gjøres det ofte ikke systematiske vurderinger av om det finnes alternative måter å bruke penger på som kan være mer effektive (i praksis skjer det implisitt i såkalte tilskuddsbaserte ordninger, men ikke nødvendigvis ved støtte til internasjonale organisasjoner, hvor størstedelen av bistanden kanaliseres). 
Hvorfor denne forskjellen på bistand og annen offentlig pengebruk?
Forklaringen ligger i at offentlige investeringer og andre store offentlige satsinger styres etter strenge retningslinjer for forhåndsvurdering før man bruker mye penger på nye initiativ. Disse er forankret i Utredningsinstruksen og i Reglement for økonomistyring i staten med tilhørende regler for kvalitetssikring ved spesielt store prosjekter.
Utenriksdepartementet er i prinsippet dekket av de samme reglene, men bistanden faller likevel stort sett utenfor. Utredningsinstruksen gjelder ikke «ved inngåelse av internasjonale avtaler», som størstedelen av bistanden består av (men instruksen sier at man også da bør kunne gjøre forhåndsutredninger). Bestemmelsene om ekstern kvalitetssikring er knyttet til store statlige innkjøp, ikke tilskudd eller annen storstilt bruk av offentlige midler.
Men det gjør det jo ikke mindre viktig med en forhåndsvurdering av om planlagt bruk av bistand er god bruk av skattepenger, og mulighet til å etterprøve disse vurderingene.
En del av de nevnte reglene som ville vært særlig nyttig for bistanden, ville vært kravet om å vurdere de administrative konsekvensene av nye initiativ (blant annet formulert som «konsekvenser i forhold til mål om […] en enklere forvaltning»). De siste ti-femten årene med utviklingspolitiske initiativ har ikke akkurat gjort det enklere å forvalte bistand, for å si det svært forsiktig. I en situasjon med grunnlag for å hevde at den norske bistandsforvaltningen ikke engang klarer å forvalte eksisterende bistand godt nok, ville det vært ytterst nyttig å gjøre vurderinger av konsekvenser for bistandsforvaltningen før ethvert nytt initiativ. Særlig ettersom beslutningstakerne hittil ikke har vist særlig evne til å kutte ut eksisterende virksomhet for å få plass til nye initiativ.
Og i alle utviklingspolitiske initiativ, som i enhver annen investering, er det enormt viktig med en grundig vurdering av alternative måter å nå noenlunde samme formål på. For om man bruker mye penger på en måte som ikke er den mest effektive måten å nå målet på, er det i praksis det samme som å kaste bort noen av pengene - i dette tilfellet skattebetalernes penger som var tiltenkt å komme fattige til gode. Når Utenriksdepartementet velger å bruke store beløp på bestemte formål, er det derfor av offentlig interesse hvordan de har vurdert alternative måter å bruke penger på. Det hadde også gitt nyttige bidrag til den stadig tilbakevendende diskusjon om hva som er riktig «kanal» for norsk bistand.
Nå kan det hevdes at de nevnte retningslinjer for offentlige satsinger ikke er velegnet for bistand. Det kan nok være riktig - og for å være ærlig tror jeg ikke at de er særlig velegnet for nye krysningsspor heller, når man ser hvor lang tid det tar å gjøre beslutninger i Norge. Men slik jeg ser det, kreves bare enkle tilpasninger for at de samme prinsippene kan brukes om bistand som for hjemlige investeringer.
For det er jo ikke mindre viktig at bistandsmidler brukes best mulig, enn at andre offentlige midler brukes best mulig? Jeg vil heller si det er motsatt: Om norske offentlige midler brukes dårlig i Norge, er det først og fremst norske borgere og skattebetalere som sviktes. Om bistandsmidler ikke brukes best mulig, svikter vi både norske skattebetalere og alle de fattigfolk i andre land som ifølge Stortinget er tenkt å ha nytte av disse midlene. Og nettopp fordi de nevnte fattigfolka ikke har tilgang til norsk offentlighet, kan det hevdes at det er desto viktigere at det legges til rette for ettersyn som muliggjør mest mulig informert debatt om de vurderingene som gjøres før bruk av bistandsmidler. Det kan ses som en slags kompensasjon for at den viktigste parten - mottakerne - oftest ikke deltar i debatten.
Til bistandens forsvar skal det sies at man tradisjonelt har vært mye flinkere til å evaluere bruk av bistandsmidler enn størstedelen av øvrig offentlig pengebruk. Og evalueringene er – så langt ressursene tillater - systematiske, grundige, og vurderer ulike ønskede og uønskede effekter. Men evaluering er i sin natur oftest retrospektivt. Det ligger derfor i kortene at når en evaluering avdekker dårlig bruk av bistandsmidler, er det ofte for sent. Det er derfor all grunn til å flytte litt av den kritiske oppmerksomheten og ressursbruk lenger fram i tid, til tiden før man bruker penger. Her har bistanden hittil stått tilbake for øvrig norsk forvaltning.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar