Egentlig liker vi ikke den type forskere som driver og kritiserer når vanlige folk viser engasjement. Men i tilfellet Radi-Aid (www.africafornorway.no) synes vi likevel at vi måtte si fra. Det er så mange problemer med det bistandsprosjektet at vi rett og slett er blitt i tvil om hvorvidt det er seriøst ment. Derfor denne kronikken, som ble publisert i Bistandsaktuelt og Aftenposten (takk til alle navngitt her for ideene!):
Gi en mann en radiator, og han er varm til strømmen går. Lær en mann å hugge ved, og han er varm hele vinteren.
Av Øyvind Eggen og Halvard Leira, Norsk utenrikspolitisk institutt
Bistandsprosjektet Radi-Aid har fått mye oppmerksomhet den siste tida (www.africafornorway.no). Afrikanere, som har mer enn nok av varme, blir bedt om å donere sine gamle radiatorer til hutrende nordmenn. Det er et innovativt prosjekt, og som nordmenn setter vi pris på omtanken. Vi må også innrømme at vi er imponert over markedsføringen. Men selv om det er prisverdig at Afrika nå setter internasjonalt søkelys på den mangeårige norske varmemangelen, er det likevel vår plikt som forskere å påpeke en rekke problematiske sider ved prosjektet. Det er godt ment, men akk, så naivt.
Et spørsmål er behovsorienteringen. Hvordan har kampanjen tenkt å forsikre seg om at varmen går til de som trenger det mest? Vi har ikke sett gode studier på dette. Hvordan finne ut hvilke nordmenn som har størst behov, og hvor man kan få mest mulig utbytte av den enkelte radiator? Kvinneorienteringen er dessuten uklar. Det finnes nok av eksempler på at mannen i huset sitter foran radiatoren mens kvinnene jobber i kaldere deler av huset. Vi stiller også spørsmål ved om afrikanerne kjenner lokale variasjoner godt nok. Over store deler av Vestlandet er det nordmenn som har mer behov for en paraply enn en radiator vinterstid. Slike spørsmål er gode eksempler på hvor viktig det er å kanalisere bistanden via frivillige organisasjoner, som kjenner lokale forhold godt.
Vi er også usikre på om det er Norge som trenger dette prosjektet mest. Hva med Island? Her skal det imidlertid nevnes at Island ikke har særlig bra styresett, særlig når det gjelder økonomistyring. Det er vel kjent i bistandsmiljøer at bistand bør gå til land med godt styresett, for det er bare der den vil være effektiv. For å være sikker på at bistanden kommer til nytte, bør vi egentlig bare gi bistand til land som har minst like god økonomi som Norge.
Men også i Norge er det grunn til å stille spørsmål ved styresettet. Statsministeren er sønn av en tidligere utenriksminister, og nå prøver han å skaffe seg en tredje periode ved makten. Det er ikke mulig etter konstitusjonen i de fleste land i Afrika. Men her er jo afrikanske land mye mer moderne enn Norge, som har en nesten to hundre år gammel grunnlov. Siden vi i dette tilfellet snakker om bistand til energisektoren, er det for øvrig verdt å nevne at den sektoren synes dominert av et stort og mektig halvstatlig selskap som synes å ta beslutninger over hodene på folk, mens mer utviklingsvennlige energikilder nærmest ligger brakk. Det synes naivt bare å sende inn radiatorer til dette landet uten å engasjere seg i en mer helhetlig energipolitikk. Afrikanere har lett for å se at nordmenn hutrer, men de spør ikke hvorfor de fryser. Den strukturelle varmemangelen løses ikke med ovner, her må grunnleggende kuldebekjempende strategier tas i bruk.
Vi frykter at prosjektet ikke er tilstrekkelig forankret lokalt. Uten eierskap vil det hele strande ganske raskt. Vi kan se for oss en situasjon om bare få år der det ligger rustne radiatorer i parker og langs veikanter i det ganske land. Kanskje vil de bli brukt som skistativ. Ikke usannsynlig vil prosjektet kunne føre til økt avhengighet, slik at kalde nordmenn blir avhengig av nye radiatorer hvert år framfor å klare seg med egne ressurser. Kanskje bidrar vi til å videreutvikle en kultur som vi allerede ser et uttrykk for, som innebærer at nordmenn virker for late til å generere varme selv. Her vil det være viktig med frivillige organisasjoner for å sikre eierskap og mobilisering av lokale ressurser.
En del av befolkningen i Norge er urfolk. Vi tror ikke det er tilfeldig at disse er forvist til de kaldeste delene av landet. Riktignok ser vi på radiatorer som god urfolksbistand. Det kan bidra til å integrere samene i det moderne samfunn og gjøre dem mindre avhengig av miljøskadelig vedfyring. Enhver som har vært på vidda, kan ikke ha unngått å legge merke til hvor lite trær som er igjen der. Likevel stiller vi spørsmål ved om samene er tilstrekkelig konsultert i dette prosjektet.
Vi vil gjerne presisere at det ikke er tvil om at varmebistand tar sikte på å dekke et reelt behov, og det er fint at det gir vanlige afrikanere en mulighet til å engasjere seg. Likevel er det fristende å konkludere med at Radi-Aid i første rekke har rot i et afrikansk godhetsregime, der det er viktigere å tilfredsstille giveren enn å sikre at bistanden fører til bærekraftig utvikling i mottakerlandet. Kanskje vil prosjektet først og fremst være en døråpner for enkeltpersoner til fremtidige toppjobber i internasjonale varmeorganisasjoner, i tillegg til å gi økt platesalg for artister med store hjerter.
Helt overordnet synes mange av problemene å være knyttet til den rigide målsettingen om at 0,7 prosent av Afrikas varme skal gis som bistand til kaldere land. Dette fungerte fint fram til for få år siden, da den primære varmebistanden kom gjennom magedanskurs og henna. Med økende global oppvarming ser vi i allerede at 0,7%-målet fører til en rask vekst i varmebistanden, som ikke er fulgt opp med styrking av kontroll eller styring. Da risikerer vi at afrikansk bistand vil stå i veien for bærekraftig innenlands varmeutvikling.
I påvente av at bedre styring på varmebistanden er vi derfor nødt til å anbefale stans i Radi-Aid. Vi anbefaler istedenfor en bredere tilnærming til varmemangelen i Norge. For det første må bistanden ha et helhetlig perspektiv. Man kan ikke bare gi milde gaver, men vi må også bygge opp lokal kapasitet. Gi en mann en radiator og han er varm til strømmen går. Lær en mann å hugge ved, og han er varm hele vinteren. Afrika bør også engasjere seg mer i styresettet. Det gjelder særlig innenfor energisektoren, som preges av ujevne maktforhold og ikke bærekraftige energikilder. Men Afrika bør også engasjere seg i styresett mer generelt. I mange afrikanske land har donorene truet med å trekke seg ut dersom statslederen går for en tredje valgperiode, og spørsmålet er om ikke det er aktuelt nå. Det er dessuten verdt å se på økonomien i landet, som er sterkt dominert av råvareeksport.
Ikke
minst må varmebistanden sees i lys av en helhetlig afrikansk Norges-politikk.
Den bør ikke bare handle om bistand. Handel er også viktig. For eksempel synes
vi det er naturlig at afrikanerne slutter å kjøpe olje fra Norge. Nordmenn
fryser og trenger den selv.
Takk til Facebook-venner for ideer
