En av sittende regjerings viktigste beslutninger på det utviklingspolitiske området skjedde ved avspark. Da ble det bestemt å ikke ha en egen utviklingsminister, men samle alt under utenriksministeren. Mange advarte mot det, men jeg var ganske positiv.
Den forrige regjeringen hadde jo allerede sauset sammen utenriks- og utviklingspolitikk (under Støres utenrikspolitiske tåkeprat om "engasjementspolitikk") og i praksis hadde de to statsrådene overlappende og ganske rotete ansvarsdeling. Derfor tenkte jeg det var like greit å håndtere alle interessekonfliktene mellom de to politikkområdene (konflikter som Støre stort sett ikke ville erkjenne) hos en person. Jeg antok at en utviklingsminster oftest ville tape i interne drakamper mellom utenriks- og utviklingsområdet i UD, og da ville det vært nyttig at den sterkeste ministeren, utenriksministeren, var den som ble holdt ansvarlig også for utviklingspolitikken overfor Stortinget og offentligheten.
Vårt Land (og et debattinnlegg fra Åsmund Aukrust) legger også vekt på en litt pussig grunn til det trengs mer enn én statsråd: I internasjonale prosesser er status viktig, ofte viktigere enn argumentene man framfører. Det gjør stor forskjell på om det er en statsråd, statssekretær eller embedsperson som framfører Norges budskap på et møte i FN eller leder delegasjonen til et annet land. Og med alle UDs ambisjoner er det knapt et internasjonalt møte eller et statsbesøk hvor Norge ikke bør delta på høyt nivå, fortrinnsvis gjennom en minister. Det forklarer hvorfor utenriksminister Børge Brende ikke har vært særlig mye hjemme de siste årene, som nok (i kombinasjon med andre ledervalg) er en av forklaringene på dagens begredelige tilstand i UD.
I ettertid er det åpenbart at jeg tok grundig feil. Dagens ordning har vært ødeleggende for muligheten til god utviklingspolitikk og ansvarlig bistandsforvaltning, og er en del av forklaringen på hvorfor det står dårligere til med norsk utviklingspolitikk enn på svært lenge.
Til forsvar for mitt tidligere standpunkt kan det sies at det kunne ha gått veldig mye bedre om vi hadde hatt en statsråd med evne til å delegere (til både statssekretærer og embedsverket) og riktige lederegenskaper, samt en annen intern organisering med et mer rendyrket utviklingsmandat til "tunge" deler av UD (i dag har de fleste mellomledere og ledere, med noen få viktige unntak, i prinsippet ansvar for både norske interesser og utviklingspolitikk. Gjett hva som veier tyngst). Men vi har ikke råd til å ta sjansen på at det kan gå bedre i neste periode, for utviklingspolitikken og bistandsforvaltningen har ikke særlig mer å gå på. Derfor trengs det en utviklingsminister etter valget, som Vårt Land har pekt på de siste dagene.
Dette er et avgjørende spørsmål for den som skal sette sammen en ny regjering, antakelig et av de viktigste utviklingspolitiske valg i neste periode, uansett parti. For uansett hva man vil med utviklingspolitikken, er jobb nummer én å sikre at den blir god: At prioriteringer og beslutninger bygger på relevant kunnskap og gode vurderinger, og at bistanden og andre utviklingspolitiske instrumenter forvaltes godt, uavhengig av hvilket parti som får ansvaret (a propos parti: Det er vanskelig å se hvordan partienes ideologi er avgjørende i utviklingspolitikken, som jeg skrev litt om for lenge siden. Det som avgjør, later til å være partiets prioritering av utviklingspolitikk, og statsrådenes personlige ambisjoner og egenskaper).
Vårt Land (og et debattinnlegg fra Åsmund Aukrust) legger også vekt på en litt pussig grunn til det trengs mer enn én statsråd: I internasjonale prosesser er status viktig, ofte viktigere enn argumentene man framfører. Det gjør stor forskjell på om det er en statsråd, statssekretær eller embedsperson som framfører Norges budskap på et møte i FN eller leder delegasjonen til et annet land. Og med alle UDs ambisjoner er det knapt et internasjonalt møte eller et statsbesøk hvor Norge ikke bør delta på høyt nivå, fortrinnsvis gjennom en minister. Det forklarer hvorfor utenriksminister Børge Brende ikke har vært særlig mye hjemme de siste årene, som nok (i kombinasjon med andre ledervalg) er en av forklaringene på dagens begredelige tilstand i UD.
Selv om det er lett å se nytten av å sende statsråden på tur, slik dette systemet fungerer, er det også latterlig dårlig bruk av ressurser. For strengt tatt kreves ikke en spesielt god politiker eller leder for å lese opp en tale i FN. Likevel bruker departementets viktigste person timer og dager på reise bare for å lese opp ferdigskrevne taler i stedet for å løse problemer på hjemmebane. Det skjer selvsagt også forhandlinger før og etter talene, men det er slikt diplomatene i UD er eksperter på og ofte håndterer best selv.
Dette problemet har heldigvis en løsning, som herved lanseres for Norges neste regjering: Hva med å etablere en utenrikspolitisk taleminister? Vedkommende vil være en liksom-minister som utelukkende har som jobb å reise rundt i verden med ferdigskrevne manus og et kobbel av diplomater på slep, for å holde taler på Norges vegne mens den egentlige ministeren kan være hjemme og jobbe med viktigere ting. I motsetning til alle andre statsrådposter bør det ikke være noe vanskelig for statsministeren å finne en riktig person til jobben: Av denne kreves først og fremst at vedkommende er en god og overbevisende taler, og vi har flust med arbeidsledige skuespillere som passer godt til rollen (fortrinnsvis mann, 50+). Utlendinger trenger ikke vite at vedkommene er politisk uviktig, og om den egentlige ministeren holder seg hjemme er det ingen i utlandet som legger merke til henne uansett (UD har etterhvert god erfaring med å håndtere offentlighetens interesse i interne organisatoriske forhold uten å si mer enn man må, og vil nok klare å håndtere eventuelle spørsmål om hvem som egentlig styrer sjappa. Om taleministeren tituleres statssekretær kan man til og med spille på den engelske tittelen "state secretary" på en måte som gjør at ingen blir nødt til å komme med noen direkte løgn). Og vips har nesten en fulltids stilling blitt frigjort til det som er statsrådens hovedansvar, nemlig politikkutforming, forvaltning og slikt. Det vil utgjøre stor forskjell: Selv om forvaltningen har store utfordringer, tror jeg mye kan endres på kort tid om statsråden er tilstede, setter seg inn i tingenes tilstand og holder oppmerksomheten fast ved jobb nummer én: Å sikre at det hjemlige utviklingspolitiske apparatet fungerer godt.
Ps. Ideen er ikke seriøst ment, altså. Men jeg prøver å fortelle noe jeg synes er viktig: Norsk utviklingspolitikk har så mange utfordringer at de neste statsrådene (både utenriks- og utviklingsministerne) bør starte arbeidet hjemme, før de reiser rundt i verden med enda flere gode formål i kofferten. Kall det gjerne godt styresett, en utviklingspolitisk prioritet med vekslende suksess i utlandet. I første omgang bør vi sikre godt styresett på hjemmebane.