torsdag 19. januar 2012

Utviklings-poesi

Jeg rydder i gamle filer. Denne er gammel, men veldig god, og ikke mindre aktuell i dag!

The Development Set by Ross Coggins


Excuse me, friends, I must catch my jet
I'm off to join the Development Set;
My bags are packed, and I've had all my shots
I have traveller's checks and pills for the trots!

     The Development Set is bright and noble
     Our thoughts are deep and our vision global;
     Although we move with the better classes
     Our thoughts are always with the masses.

In Sheraton Hotels in scattered nations
We damn multi-national corporations;
injustice seems easy to protest
In such seething hotbeds of social rest.

     We discuss malnutrition over steaks
     And plan hunger talks during coffee breaks.
     Whether Asian floods or African drought,
     We face each issue with open mouth.

We bring in consultants whose circumlocution
Raises difficulties for every solution --
Thus guaranteeing continued good eating
By showing the need for another meeting.

     The language of the Development Set
     Stretches the English alphabet;
     We use swell words like "epigenetic"
     "Micro", "macro", and "logarithmetic"

It pleasures us to be esoteric --
It's so intellectually atmospheric!
And although establishments may be unmoved,
Our vocabularies are much improved.

     When the talk gets deep and you're feeling numb,
     You can keep your shame to a minimum:
     To show that you, too, are intelligent
     Smugly ask, "Is it really development?"

Or say, "That's fine in practice, but don't you see:
It doesn't work out in theory!"
A few may find this incomprehensible,
But most will admire you as deep and sensible.

     Development set homes are extremely chic,
     Full of carvings, curios, and draped with batik.
     Eye-level photographs subtly assure
     That your host is at home with the great and the poor.

Enough of these verses - on with the mission!
Our task is as broad as the human condition!
Just pray god the biblical promise is true:
The poor ye shall always have with you.

Fra "Adult Education and Development" September 1976 

onsdag 18. januar 2012

Utenlandske blogger om bistand og utvikling

Dette må ikke leses som noen anbefaling, for jeg har ikke sett mer enn en håndfull av dem selv, men hvis du har lyst å orientere deg i jungelen, er dette kanskje en start: En liste over blogger om bistand og utvikling, skrevet av en blogger jeg ikke finner navnet på, men bloggen hans er ganske grei. Han står for øvrig bak den prestisjefylte (ehhh...) kåringen av ABBA - Aid Bloggers Best Awards. Fjorårets vinnere er her.

torsdag 12. januar 2012

Fremmer demokrati vekst? Bistandsmyter og forskningsfunn

I en artikkel i Aftenposten hevder en eks-rådgiver for kinesiske myndigheter at autoritære regimer er best til å skape mest vekst. Jeg ville ikke tatt ham som en troverdig kilde, men det er en god anledning til å minne om hva bistanden og forskningen sier om dette.

Bistands- og utviklingspolitisk diskurs preges gjerne av at alle gode formål henger sammen. Hjemme vet vi at forskjellige politiske formål oftest er i konflikt med hverandre (det er derfor vi har politikk), mens i bistandspolitikken hersker ofte ideen om at alt godt henger sammen. Det er opportunt når man skal argumentere for bevilgninger.

Ideen om at at støtte til demokratisering også var støtte til økonomisk vekst, er et godt eksempel på hvor nyttig en slik ide er. I de første tiårene med bistand var vekst en hovedsak. Men rundt 1990 virker det som om giverne ga opp troen på vekst. Politisk reform kom på agendaen, særlig demokratireformer. Det betyr ikke at reform ikke var på agendaen før, eller at vekst forsvant, men det skjedde i realiteten en radikal omlegging av bistand til å bli et ganske annet politisk prosjekt: Interessen for å bruke bistand til å fremme vekst bleknet kraftig til fordel for en fornyet interesse i å bruke bistand til å fremme politisk reform (dette har riktignok delvis endret seg nå, ettersom vekstambisjonene er tilbake).

Og kanskje var det mulig nettopp gjennom ideen om at demokratisering også var en støtte til økonomisk vekst. "To fluer i en smekk" er en fantastisk nyttig politisk ide: da er det mulig å endre politikk radikalt nesten uten at det merkes, fordi ideen er at man gjør flere ting samtidig. Ved å fremme demokratisk reform fremmer man også vekst.
 
Forskningen har gitt lite støtte til en slik ide. Mye av forskningen på temaet er basert på store statistiske (økonometriske) studier av hvorvidt og hvordan demokratisering og økonomisk vekst korrelerer (dvs skjer omtrent samtidig).Inntil for noen år siden var det en slags konsensus om at disse to ikke hadde noe særlig med hverandre å gjøre, men noen bet seg merke i at det var mye større variasjon i økonomisk vekst i diktaturer enn i demokratier. Det førte noen til å forsøke å forklare om det er noen typer diktaturer (benevolent autocracies er navnet, såvidt jeg husker) som fremmer vekst, andre ikke. William Easterly har skrevet noe om det (men jeg har ikke lest denne rapporten og går ikke god for innholdet).

I de senere år har det derimot vært flere forskere som hevder at demokrati og vekst faktisk henger sammen, men bare over lang tid, dvs at veletablerte, gamle demokratier hadde mer vekst enn både diktaturer og de unge demokratiene (alt dette er selvsagt etter at man har kontrollert mot masse andre forskjeller mellom land). Men det virker også til å være en slags konsensus om at det ikke er nok data til å konkludere - land er for forskjellige og det er ikke mange nok av dem til å trekke klare konklusjoner. En helt fersk artikkel (som jeg heller ikke har lest bortsett fra innledningen) i World Development (volume 39, nr 10) går litt dypere og forsøker å finne ut av årsak-virknings-sammenhengene her, altså hvorfor det ser ut til at "gamle" demokratier fremmer vekst bedre enn andre land.

Men så kom denne finanskrisen da, og de gamle demokratiene er på full fart nedover mens både de asiatiske diktaturene og de unge afrikanske demokratiene går som det suser. Bittert at det skulle skje akkurat nå når forskerne endelig hadde funnet ut hvordan ting fungerer...

tirsdag 10. januar 2012

Hvorfor bistandsforskere er så stille

"Hvorfor det er så stille" kunne ha vært et koselig lite innlegg om nysnø og søndagsfred eller noe slikt, men dengang ei. Et forsøk på å forklare hvorfor kritiske bistandsforskere ofte ikke lar seg høre i bistandsdebatten, i Dagsavisen i dag. 

Nedenfor er et par avsnitt jeg ikke fikk plass til, men som er mest interessant for forskere og bistandsfolk - dere andre, sjekk heller linken over. 


Det finnes en solid håndfull forskere som ser kritisk på bistand. Når de er lite kjent både i bistandsdebatten og i bistandsorganisasjonene, er det nok delvis fordi noen forskere ikke kan skrive, som Witoszek sier. Mitt inntrykk er vel heller at de ikke vil: de ser det ikke som sitt forsker-ansvar å oversette og formidle kunnskap, men forventer kanskje at politikere og bistandsarbeidere skal lese deres tekster, helst på eget initiativ. Da har de selv valgt å gjøre seg irrelevant.

Men når det først er blitt slik, spørs det om ikke bistandsorganisasjonene ville gjort lurt i å investere litt arbeidskraft i å lese litt av forskningen som ikke er produsert på oppdrag fra dem selv eller andre bistandsorganisasjoner. Sammenlignet med de store beløp og arbeid som går med til evaluering og andre forskeroppdrag, ville det gitt mye kunnskap for pengene.

mandag 9. januar 2012

Skummelt fra Solheim


Ved første blikk virket Erik Solheims høyrespalte i Dagsavisen 9. januar som et uttrykk for at Solheim hadde en dårlig dag da han leste kronikken fra Nina Witoszek i Dagsavisen fjerde januar. Ved nærmere ettertanke er det langt mer skummelt enn som så.

La gå at Erik Solheim "i all beskjedenhet" hevder at han snakker mer med forskere enn "de fleste politikere i verden". Det får leses i lys av at beskjedenhet aldri har vært hans mest dominerende egenskap, og antakelig også at han ikke har forstått forskjellen på å debattere med forskere i en eller annen debatt der han selv har noe å forsvare, og å faktisk å lytte til dem for å lære. Og at Solheim (cand.mag) utnevner seg til sensor for kvaliteten på på forskning og bare vil lese den han selv synes er god, velger jeg å ikke tolke som at han har misforstått den arbeidsdeling mellom forskning og forvaltningen som de fleste av oss regner som viktig i demokratiet. Noe av det han sier (f.eks. "rapporter" og ikke "artikler") tyder dessuten på at han egentlig ikke snakker om forskning, men om bistands-bestilte utredninger som riktignok ofte lages av forskere, men på helt andre premisser.

Det skumle er hvordan hans innlegg demonstrerer hvor raskt og effektivt det er mulig å drepe et forsøk på bistandskritikk ved enkle retoriske grep. Disse er helt vanlige i bistandsdebatt og ikke noe spesielt for Solheim, men de kommer uvanlig tydelig fram i kontrast mot stilen til Witoszek . Ved sitt skarpe, humoristiske blikk på bistandsdebatten representerte Witoszek et viktig nytt forsøk på å komme inn fra siden i en norsk bistandsdebatt som ellers preges av duellen mellom surmaget kritikk og bistandstilhengere som dekker seg bak sultne barn og annet alvor. Bistandshumor er noe Are Kalvø hittil har vært nesten alene om (om vi ser bort fra en innsamlingsaksjon hvor hovedbudskapet bestod i å sette rød nese på kjendiser).

Om Witoszek sitt forsøk var vellykket eller ikke, er ikke hovedsaken min her (for ordens skyld: jeg kjenner ikke dama personlig, og var for øvrig ikke selv helt begeistret for den kronikken). Poenget er at Solheim bruker de tre første avsnittene i sitt tilsvar til å legge meningsmotstanderen død, og løfte seg selv opp til en posisjon nesten hevet over kritikk - les og lær, dere andre som vil hindre god debatt. Jeg tenker ikke på at han viser til "sine reiser til mange deler av verden" og dermed påberoper seg å kjenne verden bedre enn andre - det er et gammelt triks som antakelig ikke virker lenger.

Viktigere er hvordan han påtar seg selv all legitimitet og avskriver sin motstander samtidig ved å assosiere seg selv til moral og alvor, og samtidig definere motstanderen ut av debatten fordi hun/han ikke tar sitt moralske ansvar alvorlig nok. Da slipper man å forholde seg til hva motstanderen sier, noe man ellers kanskje kunne ha vært lærerikt selv om man ikke er enig, ja selv om motstanderen tar feil (som jeg langt på vei mener at hun gjør i dette tilfellet).

Oppskriften er enkel: Pek på noen sultne barn eller annet alvor, assosier deg selv til disse, og spill litt forarget overfor en motstander som later til ikke å ha tenkt nok over hvor alvorlig det er at barn må gå sultne til sengs. Da er det liksom ikke mer å si.

Dette er et helt vanlig grep i mye bistandsdebatt og Solheim skal ikke beskyldes for å ha mer enn dette enn en del andre. Men når dette er et glimrende skoleeksempel, er det fordi det kommer så tydelig fram i kontrasten mellom Solheims forargelse og humoren fra Witoszek.

torsdag 5. januar 2012

Bistand virker, men skaper ikke utvikling

Denne har vært på trykk på nyemeninger.no:

Kravet om en bredere og mer samstemt utviklingspolitikk er viktig. Men det er ikke fordi bistand ikke virker. Det er en påstand basert på myter og ikke evidens, og tidsskriftet Minerva gikk i fellen da la påstanden om “bistand virker ikke” til grunn for sin diskusjon om utviklingspolitikk. Men de har antakelig rett i at bistand ikke skaper “utvikling”, slik de selv forstår ordet.

Det går nemlig an å si to ting på en gang: Ja, bistand virker. Og nei, bistand fører ikke til utvikling. Begge påstandene kan være sanne uten å stå i motsetning til hverandre.

Bistandsdebatter renner ofte ut i sand fordi folk snakker forbi hverandre når de setter bistand opp mot utviklingspolitikk. Kritikere setter bistand opp mot utviklingspolitikk ut fra et argument om at bistand ikke virker. Men også bistandsentusiastene  gjør noe lignende, når de elsker å si at de ikke driver bistand, men “utviklingspolitikk”. For dagens utviklingspolitiske ledelse er dette først og fremst et språklig grep, for de bruker fortsatt bistand som viktigste virkemiddel, bare uten å bruke ordet. Vi har sett fint lite utviklingspolitikk i andre politikkområder enn bistand.

At bistand virker, er relativt godt dokumentert. Bistand er gjenstand for grundigere effektmåling enn nesten noen annen offentlig virksomhet. At dette i stor grad gjøres internt, reduserer bredden i hva som vurderes, men resultatene er troverdige, og det finnes nok uavhengige vurderinger til å konkludere i grove trekk: de aller fleste bistandsprosjekter oppnår sine egne mål. Siden bistand har en tendens til å sette høye mål, er dette ganske bra. Påstander om byråkrati, pengesluk og korrupsjon reflekterer selvsagt virkelige problemer, men er kraftig overdrevet i vestlig bistandsdebatt.

Men at bistanden når sine mål, betyr ikke nødvendigvis at den skaper utvikling. Det er delvis fordi ordet “utvikling” leder oss på villspor. Ordet er blitt et sekkebegrep for nesten alt som vi i Vesten synes bør skje i andre land, iallefall alt som kan promoteres med bistandsmidler. Bak utviklingsbegrepet ligger en insisterende tro på at alle gode formål kan nåes samtidig. Da vil alle utviklingsmål støtte og utfylle hverandre. Det er stikk i strid med hjemlig politisk, hvor man vet at politiske målsetninger kan være i konflikt med hverandre. 

Bistandens første tiår var relativt godt fokusert. Målet var vekst, og man trodde at demokrati, redusert fattigdom og andre utviklingsmål ville komme på kjøpet. Dette er nå helt snudd på hodet. Bistanden forsøker å oppnå nesten alle gode formål samtidig. Norad har rundt 50 “satsingsområder” på sine hjemmesider, og bare en brøkdel av disse har med vekst å gjøre. Det er et uttrykk for dårlig politisk styring, fordi ingen kan oppnå så mange mål samtidig, men det reflekterer også et enormt bredt spekter av hva som kan kalles “utvikling”.

De fleste kan likevel sammenfattes i to hovedmål. Ett er å reformere stater, samfunn og enkeltindivider i retning av mer demokrati, godt styresett, likestilling, miljø og annet som vi synes er viktig. Det andre er bedre livsvilkår for de aller fattigste. Tusenårsmålene handler i hovedsak om dette.

I en bistandsdebatt der alle gode formål samles i “utvikling”, eksisterer kanskje en ide om at utvikling kan måles i vekst. Det er like tvilsomt i utviklingsland som det er i Norge. Tusenårsmålene kan for eksempel utmerket godt oppnås uten at det gir særlig utslag på bruttonasjonalproduktet, i noen tilfeller kan de til og med gi negative utslag uten at de blir mindre meningsfulle av den grunn.

Bistandens suksess bør måles på sine egne målsetninger. Om man synes at målene er uklare og sprikende, er det et spørsmål om politisk styring og ikke effektivitet. Det er uansett feil å gjøre vekst til et mål på suksess.

Om jeg skal driste meg til en generell påstand om hvorvidt bistand “virker”, er det rimelig sikkert at den har gitt massive resultater i form av bedre livsvilkår for fattige. Norsk bistand alene gjør livet lettere for millioner av mennesker. Bistand har også styrket viktige politiske endringer, men har oftest hatt liten effekt, og noen steder bremset nødvendig endring. Det er et ytterst alvorlig problem som myndighetene ikke har vist vilje til å ta på alvor. Videre er det liten vilje til å erkjenne at bistand er uttrykk for formynderske ambisjoner om overstyring av andre samfunn, som gjerne kan kalles nykolonialisme. Kanskje overstyringen til og med øker effektiviteten på kort sikt, uten dermed å være riktig.

Når det gjelder vekst, spriker svarene, men nyere forskning peker i retning av en positiv effekt av bistand. Likevel har studier som sier at bistand ikke virker fått mer oppmerksomhet. Det skyldes nok at de passer godt inn i vestlig politisk debatt: tidligere var høyresidens krav om kutt i bistand begrunnet med at vi trengte pengene selv. Det ble oppfattet som egoistisk og fikk lite støtte. Påstanden om at bistand var bortkastet, er enklere å forsvare. Nå hører vi nesten ikke ledende politikere si at vi trenger pengene selv. Mantraet er at “bistand virker ikke”.

De siste års arbeid for en bredere og mer samstemt utviklingspolitikk er høyst velkommen. Vi kan gjøre mye mer for utvikling, særlig for økonomisk vekst i fattige land. Men det er ikke fordi bistand ikke virker. Bistanden må ikke nedlegges, men trenger selverkjennelse, ansvarlighet og endring.

Vi må legge til side spørsmålet om bistand “virker”, men spørre oss hvilke utviklingspolitiske målsetninger bistand skal og kan brukes til, og under hvilke forutsetninger. Vi må stille spørsmål ved om de maktambisjoner som er integrert i det meste av bistanden, er legitim. Og vi må fokusere på mulige negative virkninger av bistand, og legge ned den som kan være skadelig. Og vi må jobbe mer med de langsiktige effektene, positive og negative. Det er en jobb som ikke kan overlates til bistandsforvaltningen.

I dagens utviklingsdebatt er oddsene små for at det vil skje. De fleste bistandsaktørene og alle politiske partier sier seg riktignok enige i behovet for endring, men er mest opptatt av sine egne budsjetter. Bistandsforvaltningen har ikke mot til å gjøre nødvendige grep. Utviklingsministeren er mest opptatt av sine egne kjepphester og viser verken vilje eller kompetanse til å gjøre endringer i forvaltningen av den øvrige bistanden. Kritikerne av bistand er bare imot, og lite interessert i hva bistand faktisk gjør. Både entusiaster og kritikere ser ut til å være mer opptatt av en hypotetisk, framtidig, bred norsk utviklingspolitikk, enn daglig praksis i eksisterende bistandsforvaltning.

La oss avvikle utvikling (men beholde bistand)

De siste åra er det blitt pop å være kritisk til bistand. Noen fordi de mener at bistand ikke virker. Dem om det. I andre tekster sier jeg litt om hva forskningen har å si til det spørsmålet.

Andre vil nok mene at bistand virker, men at det er feil eller i det minste et for snevert svar på fattigdom og global ulikhet. Det kan være fordi det ikke løser noen grunnleggende årsaker til problemene, eller at det gir rike land utilbørlig mye makt over fattige land. Løsningen er å avvikle eller i alle fall nedtone bistand til fordel for en "bredere" utviklingspolitikk.

Politikere gjør gjerne dette i hovedsak ved å fjerne ordet "bistand" fra norsk politikk og forvaltning, og erstatte med "utviklingspolitikk" og "utviklingssamarbeid". Sittende politiske ledelse er særlig ivrige på dette, og skryter gjerne av at de ikke driver bistand, men utviklingspolitikk - selv om nesten alt de gjør på feltet, passer inn i alle vanlige definisjoner av bistand. Tendensen til å løse grunnleggende spørsmål ved språklige grep er for øvrig gammel og velprøvd i norsk bistand. Problemet med giver/mottaker-relasjonen ble for eksempel løst ved å omdefinere alle norske bistandsmottakere til "partnere", uten særlig endring i relasjonen for øvrig.

Jeg vil snu dette på hodet. Jeg synes bistand er en helt OK form for internasjonal relasjon så lenge det er så stor ulikhet mellom lands økonomi. Selvsagt burde ikke behovet for bistand finnes, men det problemet løses ikke av å kutte i bistanden. Men utviklingsbegrepet er en mye mer problematisk form for makt. Så når folk tar til orde for å erstatte bistand med "utvikling", tar de til orde for mer av det som de kritiserer bistand for å være.

La meg forklare. "Utvikling" er i seg selv et så upresist ord at det nesten ikke kan brukes til å beskrive noe som helst konkret. Det er ikke uten grunn at det nesten aldri brukes i hjemlig samfunnsdebatt uten ytterligere forklaring. Etter å ha jobbet meg gjennom en doktorgrad i utviklingsstudier, klarer jeg ikke finne en bedre definisjon enn at "utvikling er en samlebetegnelse for nesten enhver type samfunnsendring i ca. 130 av verdens relativt fattigere land, som vurderes som positivt i vestlige land". Men det er verdt å merke seg at "utvikling" nesten alltid handler om endring av stater, samfunn eller enkeltmennesker. Det handler ikke først og fremst om å overføre ressurser (f.eks. penger eller teknologi) til de som ikke har så mye ressurser - det handler om å endre de fattige, ikke bare å hjelpe dem.

"Utviklingsland" er selvsagt like vanskelig. Det er både fordi det er vanskelig å definere og fordi det er en helt meningsløs beskrivelse. Det er dessuten er en fornærmelse mot rike land, for om vi ikke er utviklingsland må det bety at vi har stagnert (og det er kanskje riktig, men like fullt en fornærmelse). Det slår meg at barneskolelærerens omtale av "de varme landa" er omtrent like presist.

Om dette bare var et språklig problem, ville det vært greit. Men det er mer enn det. Utviklingsbegrepet handler om makt. For å bruke store ord: etterkrigstidas antakelig mest ambisiøse og kanskje mest effektive form for vestlig makt over andre land er mulig på grunn av begrepet "utvikling". Det er fordi begrepet har to viktige kvaliteter. Det er for det første utpreget normativt: Det å definere et land som "utviklingsland" - tidligere "underutviklede land" - gir oss selv (de "utviklede") både en plikt og en rett til å ta ansvar for utvikling av andre andre land og samfunn. Den ideen åpner for å applisere et helt sett av styringsteknikker over dem. For bistand handler jo i bunn og grunn om styring, gjennom en kombinasjon av pengeflommer og et helt sett med teknikker som tar sikte på å endre mottakere i vårt bilde. Slik sett gjør vi omtrent det samme som misjonen og kolonimaktene gjorde før oss - og som mange bistandsarbeidere definerer seg i opposisjon til, selv om dagens bistand både er minst like ambisiøs og kanskje like mektig som tradisjonene vi bygger på. Men fordi vi ser det som en rett og plikt å bidra til andres "utvikling", legger vi til side en masse refleksjon og selvkritikk som ville vært naturlig for en ansvarlig part i øvre del av en maktrelasjon.

For det andre er utviklingsbegrepet diffust. Her ligger det mest geniale i begrepet sett som en komponent i en maktrelasjon. Det gjør at vi selv kan bestemme innholdet i "utvikling" til enhver tid. Begrepet gir oss definisjonsmakt av enorme proporsjoner. Men det gjør også at det er nesten umulig å protestere mot. Man kan proteste mot misjonærer som formidler et kristent evangelium eller sterke land som prøver å styre andre land etter egne økonomiske interesser. Men ingen kan være imot "utvikling", for utvikling assosierer til noe entydig positivt. Det gjør at de protestene som naturlig burde følge av bistandens maktbruk, ikke så ofte kommer fram. Det er heller ikke lett å definere seg ut av kategorien "utviklingsland" - underforstått: underutviklet, og dermed med behov for "utvikling".

Og det er grunnen til at jeg mener at "utvikling" må avvikles, men bistanden beholdes. Fordi bistand uten utviklingsbegrepet ville gitt mulighet for en mye bedre relasjon. Giver ville ikke like lett ha tatt for gitt at bistand er en rett og en plikt, og ville derfor kanskje ha vært mer selvkritisk. Mottaker ville lettere ha protestert, fordi hvis giver ikke kommer med "utvikling", men med en klarere definert politisk agenda, er det enklere å protestere. Sist, men viktig: Om vi ikke hadde hatt en sekkebetegnelse for alle våre gode intensjoner, måtte vi ha blitt mye mer bevisst på hva det faktisk er vi gjør med bistand, hva slags endring vi ønsker.

Dette synet på utvikling er inspirert delvis av en tankestrøm innenfor antropologi (start med et søk på "post-development theory" eller spør etter litteraturtips i kommentarfeltet nedenfor), delvis av egne erfaringer med bistand og utviklingspolitikk. Her er det lagt inn som innledning til en mulig serie av blogger (avhengig av min tid og lyst) fordi det gir et greit signal om ambisjonen: Å presentere noen ideer og noe av den kunnskapen som er utviklet i nyere bistands- og utviklingsforskning, til folk som ikke har tid til å lese slikt selv. Oftest vil det skje gjennom å klippe og lime inn ting jeg har produsert for andre formål, som foredrag og leserinnlegg, og av og til gjennom egne tekster - forhåpentligvis ikke så lange som dette. Noe av det kan kalles forskningsformidling, ved at jeg har en slags ambisjon om å formidle noen ideer og kunnskap utviklet innen forskningstradisjoner som jeg er en del av. Men det er underordnet. Først og fremst er denne bloggen en personlig prekestol for meg og mine ideer om bistand og utvikling.

Flere givere gir mindre vekst

I den lange serien av forskning som ser på sammenhengen mellom bistand og økonomisk vekst, har siste utgave av World Development (volume 40, issue 1, 2012) en artikkel som ser på "aid proliferation" - altså antallet donorer til et land - og økonomisk vekst. De baserer seg på allerede eksisterende data over en rekke utviklingsland over 30 år. Ikke overraskende, kanskje, konkluderer de med at det er en negativ korrelasjon mellom antallet donorer og vekst, særlig i afrikanske land. Altså: med samme størrelse på bistanden, vil et land med få donorer ha større økonomisk vekst enn ett med mange donorer. Det finnes allerede en del studier som viser at jo flere donorer - særlig om de er dårlig koordinert (og det er de jo oftest) - desto mindre effektiv bistand, men dette studiet mener altså å vise det samme for generell økonomisk vekst, langt utover det som har direkte med bistand å gjøre.


(for ordens skyld: i den lange rekken av studier av sammenhengen mellom bistand og økonomisk vekst, som for alvor tok av for et drøyt tiår siden, er det ingen konsensus om effekten av bistand på vekst. De første studiene i denne rekken tydet på negativ effekt av bistand, mens nyere studier tyder på en svak positiv effekt. Så om vi skal følge prinsippet om "å spise gulerøtter mens det er sunt", bør vi kanskje gi mer bistand nå... . En del av forklaringen på de forskjellige studiene handler om hvilke land og hvilke tidsperioder som studeres. Blant annet ser det ut til at den positive sammenhengen mellom bistand og vekst bare gjelder i land med relativt godt "policy environment" - og det er mange grunner til å tro at nyere bistand har mye bedre effekt enn tidligere i mange "tradisjonelle" bistandsland - men samtidig går en større andel av bistanden til land med ekstremt dårlig styresett (les: Afghanistan), så totalt sett er det kanskje ikke så mye forskjell. Statistiske gjennomsnitt bør uansett ikke ta bort oppmerksomheten på at i en del land og situasjoner er det sannsynlig at bistand kan redusere økonomisk vekst. For øvrig er det verdt å minne om at bare en brøkdel av bistanden (jeg mener å huske det er rundt 20-30 prosent) har som mål å fremme vekst. Bistanden kan godt være vellykket selv om den reduserer vekst, for eksempel om de fattige får det bedre. )