Denne har vært på trykk på nyemeninger.no:
Kravet om en bredere og mer samstemt utviklingspolitikk er viktig. Men det er ikke fordi bistand ikke virker. Det er en påstand basert på myter og ikke evidens, og tidsskriftet Minerva gikk i fellen da la påstanden om “bistand virker ikke” til grunn for sin diskusjon om utviklingspolitikk. Men de har antakelig rett i at bistand ikke skaper “utvikling”, slik de selv forstår ordet.
Det går nemlig an å si to ting på en gang: Ja, bistand virker. Og nei, bistand fører ikke til utvikling. Begge påstandene kan være sanne uten å stå i motsetning til hverandre.
Bistandsdebatter renner ofte ut i sand fordi folk snakker forbi hverandre når de setter bistand opp mot utviklingspolitikk. Kritikere setter bistand opp mot utviklingspolitikk ut fra et argument om at bistand ikke virker. Men også bistandsentusiastene gjør noe lignende, når de elsker å si at de ikke driver bistand, men “utviklingspolitikk”. For dagens utviklingspolitiske ledelse er dette først og fremst et språklig grep, for de bruker fortsatt bistand som viktigste virkemiddel, bare uten å bruke ordet. Vi har sett fint lite utviklingspolitikk i andre politikkområder enn bistand.
At bistand virker, er relativt godt dokumentert. Bistand er gjenstand for grundigere effektmåling enn nesten noen annen offentlig virksomhet. At dette i stor grad gjøres internt, reduserer bredden i hva som vurderes, men resultatene er troverdige, og det finnes nok uavhengige vurderinger til å konkludere i grove trekk: de aller fleste bistandsprosjekter oppnår sine egne mål. Siden bistand har en tendens til å sette høye mål, er dette ganske bra. Påstander om byråkrati, pengesluk og korrupsjon reflekterer selvsagt virkelige problemer, men er kraftig overdrevet i vestlig bistandsdebatt.
Men at bistanden når sine mål, betyr ikke nødvendigvis at den skaper utvikling. Det er delvis fordi ordet “utvikling” leder oss på villspor. Ordet er blitt et sekkebegrep for nesten alt som vi i Vesten synes bør skje i andre land, iallefall alt som kan promoteres med bistandsmidler. Bak utviklingsbegrepet ligger en insisterende tro på at alle gode formål kan nåes samtidig. Da vil alle utviklingsmål støtte og utfylle hverandre. Det er stikk i strid med hjemlig politisk, hvor man vet at politiske målsetninger kan være i konflikt med hverandre.
Bistandens første tiår var relativt godt fokusert. Målet var vekst, og man trodde at demokrati, redusert fattigdom og andre utviklingsmål ville komme på kjøpet. Dette er nå helt snudd på hodet. Bistanden forsøker å oppnå nesten alle gode formål samtidig. Norad har rundt 50 “satsingsområder” på sine hjemmesider, og bare en brøkdel av disse har med vekst å gjøre. Det er et uttrykk for dårlig politisk styring, fordi ingen kan oppnå så mange mål samtidig, men det reflekterer også et enormt bredt spekter av hva som kan kalles “utvikling”.
De fleste kan likevel sammenfattes i to hovedmål. Ett er å reformere stater, samfunn og enkeltindivider i retning av mer demokrati, godt styresett, likestilling, miljø og annet som vi synes er viktig. Det andre er bedre livsvilkår for de aller fattigste. Tusenårsmålene handler i hovedsak om dette.
I en bistandsdebatt der alle gode formål samles i “utvikling”, eksisterer kanskje en ide om at utvikling kan måles i vekst. Det er like tvilsomt i utviklingsland som det er i Norge. Tusenårsmålene kan for eksempel utmerket godt oppnås uten at det gir særlig utslag på bruttonasjonalproduktet, i noen tilfeller kan de til og med gi negative utslag uten at de blir mindre meningsfulle av den grunn.
Bistandens suksess bør måles på sine egne målsetninger. Om man synes at målene er uklare og sprikende, er det et spørsmål om politisk styring og ikke effektivitet. Det er uansett feil å gjøre vekst til et mål på suksess.
Om jeg skal driste meg til en generell påstand om hvorvidt bistand “virker”, er det rimelig sikkert at den har gitt massive resultater i form av bedre livsvilkår for fattige. Norsk bistand alene gjør livet lettere for millioner av mennesker. Bistand har også styrket viktige politiske endringer, men har oftest hatt liten effekt, og noen steder bremset nødvendig endring. Det er et ytterst alvorlig problem som myndighetene ikke har vist vilje til å ta på alvor. Videre er det liten vilje til å erkjenne at bistand er uttrykk for formynderske ambisjoner om overstyring av andre samfunn, som gjerne kan kalles nykolonialisme. Kanskje overstyringen til og med øker effektiviteten på kort sikt, uten dermed å være riktig.
Når det gjelder vekst, spriker svarene, men nyere forskning peker i retning av en positiv effekt av bistand. Likevel har studier som sier at bistand ikke virker fått mer oppmerksomhet. Det skyldes nok at de passer godt inn i vestlig politisk debatt: tidligere var høyresidens krav om kutt i bistand begrunnet med at vi trengte pengene selv. Det ble oppfattet som egoistisk og fikk lite støtte. Påstanden om at bistand var bortkastet, er enklere å forsvare. Nå hører vi nesten ikke ledende politikere si at vi trenger pengene selv. Mantraet er at “bistand virker ikke”.
De siste års arbeid for en bredere og mer samstemt utviklingspolitikk er høyst velkommen. Vi kan gjøre mye mer for utvikling, særlig for økonomisk vekst i fattige land. Men det er ikke fordi bistand ikke virker. Bistanden må ikke nedlegges, men trenger selverkjennelse, ansvarlighet og endring.
Vi må legge til side spørsmålet om bistand “virker”, men spørre oss hvilke utviklingspolitiske målsetninger bistand skal og kan brukes til, og under hvilke forutsetninger. Vi må stille spørsmål ved om de maktambisjoner som er integrert i det meste av bistanden, er legitim. Og vi må fokusere på mulige negative virkninger av bistand, og legge ned den som kan være skadelig. Og vi må jobbe mer med de langsiktige effektene, positive og negative. Det er en jobb som ikke kan overlates til bistandsforvaltningen.
I dagens utviklingsdebatt er oddsene små for at det vil skje. De fleste bistandsaktørene og alle politiske partier sier seg riktignok enige i behovet for endring, men er mest opptatt av sine egne budsjetter. Bistandsforvaltningen har ikke mot til å gjøre nødvendige grep. Utviklingsministeren er mest opptatt av sine egne kjepphester og viser verken vilje eller kompetanse til å gjøre endringer i forvaltningen av den øvrige bistanden. Kritikerne av bistand er bare imot, og lite interessert i hva bistand faktisk gjør. Både entusiaster og kritikere ser ut til å være mer opptatt av en hypotetisk, framtidig, bred norsk utviklingspolitikk, enn daglig praksis i eksisterende bistandsforvaltning.
Kravet om en bredere og mer samstemt utviklingspolitikk er viktig. Men det er ikke fordi bistand ikke virker. Det er en påstand basert på myter og ikke evidens, og tidsskriftet Minerva gikk i fellen da la påstanden om “bistand virker ikke” til grunn for sin diskusjon om utviklingspolitikk. Men de har antakelig rett i at bistand ikke skaper “utvikling”, slik de selv forstår ordet.
Det går nemlig an å si to ting på en gang: Ja, bistand virker. Og nei, bistand fører ikke til utvikling. Begge påstandene kan være sanne uten å stå i motsetning til hverandre.
Bistandsdebatter renner ofte ut i sand fordi folk snakker forbi hverandre når de setter bistand opp mot utviklingspolitikk. Kritikere setter bistand opp mot utviklingspolitikk ut fra et argument om at bistand ikke virker. Men også bistandsentusiastene gjør noe lignende, når de elsker å si at de ikke driver bistand, men “utviklingspolitikk”. For dagens utviklingspolitiske ledelse er dette først og fremst et språklig grep, for de bruker fortsatt bistand som viktigste virkemiddel, bare uten å bruke ordet. Vi har sett fint lite utviklingspolitikk i andre politikkområder enn bistand.
At bistand virker, er relativt godt dokumentert. Bistand er gjenstand for grundigere effektmåling enn nesten noen annen offentlig virksomhet. At dette i stor grad gjøres internt, reduserer bredden i hva som vurderes, men resultatene er troverdige, og det finnes nok uavhengige vurderinger til å konkludere i grove trekk: de aller fleste bistandsprosjekter oppnår sine egne mål. Siden bistand har en tendens til å sette høye mål, er dette ganske bra. Påstander om byråkrati, pengesluk og korrupsjon reflekterer selvsagt virkelige problemer, men er kraftig overdrevet i vestlig bistandsdebatt.
Men at bistanden når sine mål, betyr ikke nødvendigvis at den skaper utvikling. Det er delvis fordi ordet “utvikling” leder oss på villspor. Ordet er blitt et sekkebegrep for nesten alt som vi i Vesten synes bør skje i andre land, iallefall alt som kan promoteres med bistandsmidler. Bak utviklingsbegrepet ligger en insisterende tro på at alle gode formål kan nåes samtidig. Da vil alle utviklingsmål støtte og utfylle hverandre. Det er stikk i strid med hjemlig politisk, hvor man vet at politiske målsetninger kan være i konflikt med hverandre.
Bistandens første tiår var relativt godt fokusert. Målet var vekst, og man trodde at demokrati, redusert fattigdom og andre utviklingsmål ville komme på kjøpet. Dette er nå helt snudd på hodet. Bistanden forsøker å oppnå nesten alle gode formål samtidig. Norad har rundt 50 “satsingsområder” på sine hjemmesider, og bare en brøkdel av disse har med vekst å gjøre. Det er et uttrykk for dårlig politisk styring, fordi ingen kan oppnå så mange mål samtidig, men det reflekterer også et enormt bredt spekter av hva som kan kalles “utvikling”.
De fleste kan likevel sammenfattes i to hovedmål. Ett er å reformere stater, samfunn og enkeltindivider i retning av mer demokrati, godt styresett, likestilling, miljø og annet som vi synes er viktig. Det andre er bedre livsvilkår for de aller fattigste. Tusenårsmålene handler i hovedsak om dette.
I en bistandsdebatt der alle gode formål samles i “utvikling”, eksisterer kanskje en ide om at utvikling kan måles i vekst. Det er like tvilsomt i utviklingsland som det er i Norge. Tusenårsmålene kan for eksempel utmerket godt oppnås uten at det gir særlig utslag på bruttonasjonalproduktet, i noen tilfeller kan de til og med gi negative utslag uten at de blir mindre meningsfulle av den grunn.
Bistandens suksess bør måles på sine egne målsetninger. Om man synes at målene er uklare og sprikende, er det et spørsmål om politisk styring og ikke effektivitet. Det er uansett feil å gjøre vekst til et mål på suksess.
Om jeg skal driste meg til en generell påstand om hvorvidt bistand “virker”, er det rimelig sikkert at den har gitt massive resultater i form av bedre livsvilkår for fattige. Norsk bistand alene gjør livet lettere for millioner av mennesker. Bistand har også styrket viktige politiske endringer, men har oftest hatt liten effekt, og noen steder bremset nødvendig endring. Det er et ytterst alvorlig problem som myndighetene ikke har vist vilje til å ta på alvor. Videre er det liten vilje til å erkjenne at bistand er uttrykk for formynderske ambisjoner om overstyring av andre samfunn, som gjerne kan kalles nykolonialisme. Kanskje overstyringen til og med øker effektiviteten på kort sikt, uten dermed å være riktig.
Når det gjelder vekst, spriker svarene, men nyere forskning peker i retning av en positiv effekt av bistand. Likevel har studier som sier at bistand ikke virker fått mer oppmerksomhet. Det skyldes nok at de passer godt inn i vestlig politisk debatt: tidligere var høyresidens krav om kutt i bistand begrunnet med at vi trengte pengene selv. Det ble oppfattet som egoistisk og fikk lite støtte. Påstanden om at bistand var bortkastet, er enklere å forsvare. Nå hører vi nesten ikke ledende politikere si at vi trenger pengene selv. Mantraet er at “bistand virker ikke”.
De siste års arbeid for en bredere og mer samstemt utviklingspolitikk er høyst velkommen. Vi kan gjøre mye mer for utvikling, særlig for økonomisk vekst i fattige land. Men det er ikke fordi bistand ikke virker. Bistanden må ikke nedlegges, men trenger selverkjennelse, ansvarlighet og endring.
Vi må legge til side spørsmålet om bistand “virker”, men spørre oss hvilke utviklingspolitiske målsetninger bistand skal og kan brukes til, og under hvilke forutsetninger. Vi må stille spørsmål ved om de maktambisjoner som er integrert i det meste av bistanden, er legitim. Og vi må fokusere på mulige negative virkninger av bistand, og legge ned den som kan være skadelig. Og vi må jobbe mer med de langsiktige effektene, positive og negative. Det er en jobb som ikke kan overlates til bistandsforvaltningen.
I dagens utviklingsdebatt er oddsene små for at det vil skje. De fleste bistandsaktørene og alle politiske partier sier seg riktignok enige i behovet for endring, men er mest opptatt av sine egne budsjetter. Bistandsforvaltningen har ikke mot til å gjøre nødvendige grep. Utviklingsministeren er mest opptatt av sine egne kjepphester og viser verken vilje eller kompetanse til å gjøre endringer i forvaltningen av den øvrige bistanden. Kritikerne av bistand er bare imot, og lite interessert i hva bistand faktisk gjør. Både entusiaster og kritikere ser ut til å være mer opptatt av en hypotetisk, framtidig, bred norsk utviklingspolitikk, enn daglig praksis i eksisterende bistandsforvaltning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar