I en artikkel i Aftenposten hevder en eks-rådgiver for kinesiske myndigheter at autoritære regimer er best til å skape mest vekst. Jeg ville ikke tatt ham som en troverdig kilde, men det er en god anledning til å minne om hva bistanden og forskningen sier om dette.
Bistands- og utviklingspolitisk diskurs preges gjerne av at alle gode formål henger sammen. Hjemme vet vi at forskjellige politiske formål oftest er i konflikt med hverandre (det er derfor vi har politikk), mens i bistandspolitikken hersker ofte ideen om at alt godt henger sammen. Det er opportunt når man skal argumentere for bevilgninger.
Ideen om at at støtte til demokratisering også var støtte til økonomisk vekst, er et godt eksempel på hvor nyttig en slik ide er. I de første tiårene med bistand var vekst en hovedsak. Men rundt 1990 virker det som om giverne ga opp troen på vekst. Politisk reform kom på agendaen, særlig demokratireformer. Det betyr ikke at reform ikke var på agendaen før, eller at vekst forsvant, men det skjedde i realiteten en radikal omlegging av bistand til å bli et ganske annet politisk prosjekt: Interessen for å bruke bistand til å fremme vekst bleknet kraftig til fordel for en fornyet interesse i å bruke bistand til å fremme politisk reform (dette har riktignok delvis endret seg nå, ettersom vekstambisjonene er tilbake).
Og kanskje var det mulig nettopp gjennom ideen om at demokratisering også var en støtte til økonomisk vekst. "To fluer i en smekk" er en fantastisk nyttig politisk ide: da er det mulig å endre politikk radikalt nesten uten at det merkes, fordi ideen er at man gjør flere ting samtidig. Ved å fremme demokratisk reform fremmer man også vekst.
Forskningen har gitt lite støtte til en slik ide. Mye av forskningen på temaet er basert på store statistiske (økonometriske) studier av hvorvidt og hvordan demokratisering og økonomisk vekst korrelerer (dvs skjer omtrent samtidig).Inntil for noen år siden var det en slags konsensus om at disse to ikke hadde noe særlig med hverandre å gjøre, men noen bet seg merke i at det var mye større variasjon i økonomisk vekst i diktaturer enn i demokratier. Det førte noen til å forsøke å forklare om det er noen typer diktaturer (benevolent autocracies er navnet, såvidt jeg husker) som fremmer vekst, andre ikke. William Easterly har skrevet noe om det (men jeg har ikke lest denne rapporten og går ikke god for innholdet).
I de senere år har det derimot vært flere forskere som hevder at demokrati og vekst faktisk henger sammen, men bare over lang tid, dvs at veletablerte, gamle demokratier hadde mer vekst enn både diktaturer og de unge demokratiene (alt dette er selvsagt etter at man har kontrollert mot masse andre forskjeller mellom land). Men det virker også til å være en slags konsensus om at det ikke er nok data til å konkludere - land er for forskjellige og det er ikke mange nok av dem til å trekke klare konklusjoner. En helt fersk artikkel (som jeg heller ikke har lest bortsett fra innledningen) i World Development (volume 39, nr 10) går litt dypere og forsøker å finne ut av årsak-virknings-sammenhengene her, altså hvorfor det ser ut til at "gamle" demokratier fremmer vekst bedre enn andre land.
Men så kom denne finanskrisen da, og de gamle demokratiene er på full fart nedover mens både de asiatiske diktaturene og de unge afrikanske demokratiene går som det suser. Bittert at det skulle skje akkurat nå når forskerne endelig hadde funnet ut hvordan ting fungerer...
Bistands- og utviklingspolitisk diskurs preges gjerne av at alle gode formål henger sammen. Hjemme vet vi at forskjellige politiske formål oftest er i konflikt med hverandre (det er derfor vi har politikk), mens i bistandspolitikken hersker ofte ideen om at alt godt henger sammen. Det er opportunt når man skal argumentere for bevilgninger.
Ideen om at at støtte til demokratisering også var støtte til økonomisk vekst, er et godt eksempel på hvor nyttig en slik ide er. I de første tiårene med bistand var vekst en hovedsak. Men rundt 1990 virker det som om giverne ga opp troen på vekst. Politisk reform kom på agendaen, særlig demokratireformer. Det betyr ikke at reform ikke var på agendaen før, eller at vekst forsvant, men det skjedde i realiteten en radikal omlegging av bistand til å bli et ganske annet politisk prosjekt: Interessen for å bruke bistand til å fremme vekst bleknet kraftig til fordel for en fornyet interesse i å bruke bistand til å fremme politisk reform (dette har riktignok delvis endret seg nå, ettersom vekstambisjonene er tilbake).
Og kanskje var det mulig nettopp gjennom ideen om at demokratisering også var en støtte til økonomisk vekst. "To fluer i en smekk" er en fantastisk nyttig politisk ide: da er det mulig å endre politikk radikalt nesten uten at det merkes, fordi ideen er at man gjør flere ting samtidig. Ved å fremme demokratisk reform fremmer man også vekst.
Forskningen har gitt lite støtte til en slik ide. Mye av forskningen på temaet er basert på store statistiske (økonometriske) studier av hvorvidt og hvordan demokratisering og økonomisk vekst korrelerer (dvs skjer omtrent samtidig).Inntil for noen år siden var det en slags konsensus om at disse to ikke hadde noe særlig med hverandre å gjøre, men noen bet seg merke i at det var mye større variasjon i økonomisk vekst i diktaturer enn i demokratier. Det førte noen til å forsøke å forklare om det er noen typer diktaturer (benevolent autocracies er navnet, såvidt jeg husker) som fremmer vekst, andre ikke. William Easterly har skrevet noe om det (men jeg har ikke lest denne rapporten og går ikke god for innholdet).
I de senere år har det derimot vært flere forskere som hevder at demokrati og vekst faktisk henger sammen, men bare over lang tid, dvs at veletablerte, gamle demokratier hadde mer vekst enn både diktaturer og de unge demokratiene (alt dette er selvsagt etter at man har kontrollert mot masse andre forskjeller mellom land). Men det virker også til å være en slags konsensus om at det ikke er nok data til å konkludere - land er for forskjellige og det er ikke mange nok av dem til å trekke klare konklusjoner. En helt fersk artikkel (som jeg heller ikke har lest bortsett fra innledningen) i World Development (volume 39, nr 10) går litt dypere og forsøker å finne ut av årsak-virknings-sammenhengene her, altså hvorfor det ser ut til at "gamle" demokratier fremmer vekst bedre enn andre land.
Men så kom denne finanskrisen da, og de gamle demokratiene er på full fart nedover mens både de asiatiske diktaturene og de unge afrikanske demokratiene går som det suser. Bittert at det skulle skje akkurat nå når forskerne endelig hadde funnet ut hvordan ting fungerer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar