Ordliste for bistand

Språk har betydning for hvordan man tenker, og bistanden har ikke alltid vært heldig i så måte. De innfødte i bistanden (altså de som jobber med bistand) har utviklet et helt eget stammespråk med en del ord og uttrykk som bare gir mening for dem. At de derfor er uegnet til kommunikasjon med folk utenfor stammen, er bare et av problemene. Et annet er at språket kan begrense vår egen evne til se og reflektere på hva vi holder på med. Jeg tør ikke si mer om dette her, for da må jeg bruke ordet "diskurs" og vips er vi i gang med en akademisk debatt jeg ikke gidder - men vil bare si at ett av de mange problemene med bistandens stammespråk er at det langt på vei er uttrykk for våre idealer og ikke virkeligheten. Når vi bruker ord og uttrykk ofte nok blir det fort at vi tror det er virkelighet vi snakker om. Derfor kan det være nyttig å tenke litt gjennom språket vi bruker, og derfor ordlista nedenfor.
Kom gjerne med forslag til flere ord med forklaring i kommentarfeltet!


Til folk som ikke har jobbet med bistandsforvaltning, framstår dette blogginnlegget antakelig uforståelig. Sorry til dere. Besøk heller et annet blogginnlegg.


Bekjempe. De øverste 10 google-søk som starter med «bekjempe», er: bekjempe depresjon | bekjempe kriminalitet | bekjempe nynorsk | bekjempe forkjølelse | bekjempe lus | bekjempe rasisme | bekjempe angst | bekjempe sølvkre. Det ordet har altså ikke vært særlig heldig med positive følgesvenner (og "nynorsk" kom veldig uheldig ut i lista over). Slikt sett passer det kanskje å si "bekjempe fattigdom", siden fattigdom heller ikke er noe gladord. Men det høres likevel litt vel aggressivt ut, og siden ordet ikke har så mange positive assosiasjoner tror jeg ikke det fungerer bra i en kommunikasjonsstrategi som er tenkt å skape positiv entusiasme. Det går også greit å fremme utvikling, styrke helse/utdanning/næringsliv/fyll-inn-hva-som-passer, hjelpe eller bistå, eller andre vanlige ord som skaper positive assosiasjoner.


Det sivile samfunn. Sivilsamfunnets substans og dets funksjon har vært diskutert blant filosofer og samfunnsvitere i århundrer. Ingen av disse intellektuelle kjempene tok høyde for at begrepet skulle komme til å inkludere et lite antall store internasjonale organisasjoner, nesten fullfinansiert av offentlige midler og oftest med svak lokal forankring, som villig lar seg bruke som instrument for en stats arbeid for politisk påvirkning av andre stater på måter som ville blitt regnet for ufint om statene hadde gjort det samme selv. Men det er en av de betydningene "sivilsamfunnet" har fått i bistand. En annen bruk av ordet er som betegnelse for den store underskogen av små og mellomstore "bedrifter" i fattige land etablert for å tappe bistandsmidler med en imponerende retorisk tilpasningsdyktighet. I bistand har man vanskelig å tenke seg at et land kan utvikles uten at slike organisasjoner får en helt dominerende posisjon, selv om våre egne demokratier ble utviklet uten slike organisasjoner og sivilsamfunnets generelle rolle i vår egen utvikling (eksklusive kirken og fagbevegelsen) var ganske marginal. Synspunkter hørt i "sivilsamfunnet" blir ofte tillagt mer vekt enn hva de demokratisk folkevalgte i samme land måtte mene.

Donor. Engelsk for «giver». På norsk brukes ordet brukes mest i forbindelse med organtransplantasjoner. «Giver» er et vanligere og i mine øyne bedre ord på norsk.

Eierskap. Eierskap er et juridisk og ikke et emosjonelt begrep: Eierskap overføres når giver faktisk overdrar rettigheter, ikke når mottaker «føler» eierskap. Eierskap viser til et sett med eksklusive rettigheter og kontroll over noe (Wikipedia: «the ultimate and exclusive right conferred by a lawful claim or title, and subject to certain restrictions to enjoy, occupy, possess, rent, sell, use, give away, or even destroy an item of property»). Det betyr at i ordets egentlige betydning har ingen bistandsgiver noengang hatt til hensikt å delegere eierskap over bistanden til mottaker verken legalt eller i praksis, fordi giver alltid har beholdt muligheten til å ha siste ord. Det er derfor oftest en lite velegnet metafor i bistand.

Felt. Ethvert sted kan kalles for «felt» om man foretrekker det. Men hvis man bruker «felt» om et sted der man mottar bistand og ikke om andre steder, kan det tyde på at man er i ferd med å utvikle et eget stammespråk. Et sted blir ikke mer «felt» bare fordi det er varmt eller fattig eller bistandsfinansiert. Norads lokaler er ikke mindre «felt» enn et kontor i Tanzania, og Arusha er ikke mer «felt» enn Trondheim.

Feltarbeid. Feltarbeid er en helt bestemt vitenskapelig metode (datainnsamling ved tilstedeværelse og aktiv deltakelse), og ikke en samlebetegnelse på det meste av hva en konsulent eller bistandsarbeider gjør på reise. Møter, intervjuer, dokument- eller regnskapsgjennomganger er normalt ikke feltarbeid. En reise til et fattig land er aldri et feltbesøk om man ikke skal utføre feltarbeid samtidig. Om man likevel bruker ordet, kan det gi kanskje uheldige assosiasjoner til en tid da den hvite mann besøkte de primitive stammene med tropehjelm, bærestol og notisbok. «Prosjektbesøk», «landbesøk» eller bare «reise» passer ofte bedre.

Førersetet. Det er vanlig å insistere på at mottakeren av bistand skal sitte i førersetet. Men alle som har kjørt bil i fattige land vet at det er ikke føreren som bestemmer hvor ferden skal gå. Det er det den hvite personen i baksetet som gjør. Førerens «ansvar» er stort sett begrenset til å sørge for at det går den veien personen i baksetet har bestemt, og å ta skylda om det går galt.

Global. Et ord som brukes om tema som en håndfull vestlige giverland mener er så viktig at det fortjener ekstra oppmerksomhet, og derfor setter «global» foran ordet og etablerer et eller flere «globale» institusjoner, kommisjoner, fond eller andre strukturer som får mye penger og oppmerksomhet i en allerede overlesset «global arkitektur». I praksis betyr "global" ofte "internasjonale organisasjoner og initiativ finansiert av en håndfull likesinnede vestlige stater". Antonymet til «global» er «lokal», som betegner stedet hvor dette "globale" oftest er tenkt å ha en effekt og hvor det kanskje burde kanaliseres noe mer penger og oppmerksomhet.

Godt styresett. Godt styresett er i bunn og grunn kjernen i all politisk debatt, og det fins like mange versjoner av «godt styresett» som det finnes velgere. Det er derfor nesten ubrukelig til kommunikasjon, ettersom sender og mottaker kan ha helt forskjellig oppfatning av hva det betyr. I bistand har det blitt gjort mange forsøk på generelle definisjoner av godt styresett (på det meste har vi vært oppe i 450 indikatorer), som følgelig også vil uttrykke et generelt politisk standpunkt om hva som er riktig politikk i de mer enn hundre land som mottar støtte til godt styresett. I praksis betyr "godt styresett" kanskje "liberal, demokratisk stat administrert etter nyliberal inspirasjon kjennetegnet av en tilbaketrukket stat og en forvaltning med sterke innslag av new public management". Altså ikke nødvendigvis den stat som kjennetegner perioder med sterk velstandsvekst i vår egen historie (før nyliberalismen) eller de stater som har sterkest vekst i dag.

Lokal. «Lokal» kan bety 1) noe som ligger i nærheten, eller 2) noe som er avgrenset i geografisk utstrekning. Det brukes også ofte om 3) steder som er litt spesielle og eksotiske eller om folk og skikker som er gammeldagse. Bistanden har overtatt ordet fra den gangen vi jobbet langt ute på bygda i et fattig land og var avhengige av «the locals», og ordet har kanskje fortsatt noen assosiasjoner som ikke er helt heldige. For tiden er Norads og UD lokaler i Oslo det mest «lokale» i norsk utviklingssamarbeid i minst de to første betydningene ovenfor, muligens alle tre. Om vi etterspør etter en «lokal» konsulent, spør vi altså etter en Oslo-konsulent. Vi spør iallfall ikke etter en moderne, velutdannet ekspert som bor i en hovedstad langt større enn Oslo og i et stort land som ligger langt borte og dermed det stikk motsatte av lokalt i de to første betydningene ovenfor. De fleste av bistandens dyktige hjelpere i fattige land er «nasjonale konsulenter» eller «nasjonal ekspertise», ikke «lokale», bortsett fra om ekspertisen deres er knyttet spesifikt til en landsby, bydel eller annen helt bestemt lokalitet.

Løfte. Å flytte noe eller noen til et punkt litt lenger vekk fra jordens gravitasjonssentrum, iallfall for en periode. Å løfte et land vil dermed innebære å heve landets overflate, som er en krevende jobb – og derfor er å «løfte et land ut av fattigdom» kanskje et godt bilde på hvor vanskelig bistand er, men samtidig ingen god markedsføring av bistand: Ingen vil vel gi penger til en oppgave som er helt umulig. Å løfte en person ut av fattigdom er en metafor i strid med hva man ellers har forsøkt å si i flere tiår om hvem som er og bør være den aktive og passive part i utviklingssamarbeidet. Den som løftes har normalt ingen annen rolle i prosessen enn å akseptere å bli løftet.

Institusjons-/kapasitetsbygging. Å «bygge» betyr å anlegge eller oppføre noe, og brukes mest om konstruksjon av bygninger. Det starter oftest med at man river og rydder bort det meste av det som allerede måtte være tilstede der noe skal bygges, slik at man har et flatt, åpent område hvor man setter opp en ny konstruksjon i tråd med ferdiglaget tegning. Som metafor beskriver det altså en aktivitet som står i skarp kontrast til hvordan man utvikler institusjoner, der det er bedre å starte med hva som fins allerede, forsøke å utnytte de sterke delene og fikse på de svake. I Norge sier vi "organisasjonsutvikling" om lignende aktiviteter, og det funker greit.

Partner, samarbeidspartner, samarbeidsland. Den ujevne relasjonen mellom giver og mottaker har alltid vært ukomfortabel å håndtere for politiske korrekte tenkere på giversiden. Det problemet ble langt på vei løst – på giversiden – tidlig i 1990-åra, da man bestemte seg for å språk framfor å endre praksis. Giver/mottaker-relasjonen ble omdøpt til «partnerskap», uten at det skjedde særlig substansielle grep for faktisk å endre maktforholdene i relasjonen (se også «eierskap»). ordet bidrar altså til å redusere givers ubehag ved å være del av en ujevn relasjon, uten å gjøre noe særlig med relasjonen. Genialt, hva? I mine mange samtaler med folk på mottakersiden av bistanden, blir Norge oftest omtalt som «our donor», som nok er en mer presis beskrivelse av relasjonen.


Utvikling. Samlebetegnelse for en rekke ønskede samfunnsendringer i rundt 130 av verdens relativt fattigere land som har lite annet til felles enn at de for øyeblikket er ønsket og anbefalt av vestlige givere, og at de brukes til å begrunne bistand. Slik sett kan ordet defineres slik: Utvikling er hva bistanden til enhver tid forsøker å oppnå. Slik er ordet velegnet til å skape inntrykk av kontinuitet i en bistandshistorie der giverne flere ganger har radikalt endret de politiske mål for bistanden. For andre formål er ordet nærmest ubrukelig, fordi begrepet inkluderer mange hensyn som er i innbyrdes konflikt (utvikling av noe kan bety avvikling av noe annet) og kan derfor ikke brukes til gjøre prioriteringer. Begrepet er alt for bredt til at det kan brukes om hjemlig politikk eller samfunnsanalyse uten nærmere forklaring. Bør alltid spesifiseres nærmere når det brukes. Se også dette blogginnlegget.


Se ellers klassikeren «the development dictionary» av Wolfgang Sachs! Gammel og fortsatt like gyldig!



Og du kan se min høyst personlige kåring av årets bistandsmetafor 2015.

Kritikk? Ja! Mer! Mer!

Nå forstår jeg bedre hva de snakker om, de som snakker i Se og Hør om tiden før og etter at de var i rampelyset. Kollega Halvard og jeg har nemlig hatt vår tid. Den varte noen dager, og er nå over. «Skal vi danse»-folka er kanskje ikke imponert over tallene, men i vår bransje – der vi bruker tre år på en tekst (doktorgraden) som kanskje leses av en ti-femten mennesker – er dette stort: Bortimot tjuetusen Facebook-anbefalinger og tusenvis av tweets på en kronikk. Et øyeblikk kunne vi se Thomas Hylland Eriksen i bakspeilet (han var opptatt i lille Morgenbladet den uka) og jeg syntes jeg skimtet ryggen til Hans Rosling langt der framme. 

Hva skjedde? Og hva kan vi lære av det? For det første er det litt å lære for forskningen. Både Halvard og jeg har brukt månedsvis på lange, kompliserte og (i all beskjedenhet) veldig gode tekster, som er blitt publisert i noen av de mest anerkjente internasjonale tidsskriftene. Men disse er så små og sære at de ikke engang tør offentliggjøre sine egne opplagstall. Gjennomslaget kom altså i form av en spøk som vi brukte to-tre timer på – riktignok med veldig god hjelp (takk!) fra gode venner på Facebook (og de har ikke engang doktorgrad. Tenke seg til). Det ville kanskje ikke skjedd om vi ikke først hadde produsert de lange tekstene, men likevel gir det grunn til å tenke nytt om forskningskommunikasjon.

For det andre kan vi lære litt om bistandsfolket. En ting er at de faktisk har humor, selv om de oftest snakker om alvorlige ting med stort engasjement. Det visste jeg egentlig allerede, for jeg kjenner en del av dem (og av hensyn til de det gjelder og deres pårørende, nevner jeg ikke navn på de som i første omgang ikke forstod at vi drev med satire). Men nå er det på en måte bevist. 

Likevel er det verdt å merke seg at de likte denne form for humor. For det som egentlig skjedde, rent humorteknisk, var at vi satte opp et speil. Radi-Aid-kampanjen var bistandsfolkas satire over de andre: mediene, pengeinnsamlerne i egne organisasjoner, de naive idealistene, men også folk flest som lar seg bruke i slike kampanjer. De er fulle av gode intensjoner, men har ikke helt forstått, og bistandsfolket synes de burde tenke mer sofistikert. Skal vi karikere det på en litt slem måte, var Radi-Aid egentlig en slags elitenes harsellas over folket. Men det var en harsellas over folket i det rike nord, til forsvar for fattigfolk som har blitt umyndiggjort av rikfolks velvilje, så da er det vel greit.

Vår satire-på-satire var derimot en kritikk av at bistandsfolk tenker bistand en måte som egentlig det motsatte av den banaliseringen som Radi-Aid harsellerte over. Bistandsfolket synes det er litt for enkelt og naivt bare å bidra til å løse et problem (for eksempel kulde) i et annet land med et enkelt virkemiddel (for eksempel radiatorer). Det har de selvsagt rett i, men de gir seg ikke bare i kast med å finne bedre måter å løse det aktuelle problemet på. I stedet kompliserer de bistanden nesten til det absurde. De ser det både som en rett og en plikt å bruke ethvert bistandstiltak til et verktøy for å ta ansvar for nesten alle sider av et annet lands utvikling langt utover det opprinnelige problemet som skulle løses. Jeg har skrevet om dette på ikke-satiriske måter i mange tidligere blogginnlegg, blant annet her og her. Paradoksalt nok har dette omtrent den samme effekten for fattigfolk i Afrika, nemlig umyndiggjøring. Så her har altså naive idealister og proffe bistandsfolk noe felles. Ved å bruke en helt vanlig bistandsretorikk på tilfellet Norge, og å gjøre gamle radiatorer til et verktøy for en bred politisk agenda for endring av stat og samfunn på et annet kontinent, demonstrerte vi hvor absurd dette kan oppfattes i mottakerlandet. 

Fordi bistandsfolka lo så godt, kan man nesten bli usikker på om de egentlig følte seg truffet av denne kritiske brodden mot dem selv. Men jeg tror mange følte seg truffet, og likte det. Det er fordi dette passer godt med mine øvrige erfaringer med bistandsfolk. De elsker nemlig kritikk. Selv mine mest kritiske utsagn har tidligere ført til jubel i bransjen, etterfulgt av invitasjoner til å komme og snakke for bistandsorganisasjoner, med tydelig beskjed om «å være kritisk». Jeg svinger villig den verbale pisken over dem, og de elsker det, krymper seg og sier «ja! ja! mer! mer!». Det finnes kanskje en diagnose for folk med slike personlighetstrekk, men for meg er det nok å konkludere med at veien inn til bistandsfolkenes hjerter er å skjelle dem ut (og, som et hint til andre forskere og konsulenter, dette er også en god vei til deres budsjetter, for det har ført til flere interessante oppdrag). Jeg snakker selvsagt ikke om alle bistandsfolk, noen synes kritikk er en uting. Men det er mange, og jeg har fått så mye positiv respons på min kitikk at jeg tror det er noe spesielt med denne bransjen.

Og jeg tror jeg forstår litt av bakgrunnen. Kritikk er, i likhet med mye annet, en ressurs man først ser nytten av når man ikke har det. Da tenker jeg på god kritikk, som faktisk kan brukes til noe – for eksempel å bli bedre, eller å stille folk til ansvar. Dette er mangelvare i bistand. Ved første tanke kan det kanskje høres ganske komfortabelt ut for en bistandsarbeider å slippe kritikk, men jeg tror mange ikke føler det slik. 

Bistandsfolk er antakelig de mest bistandskritiske vi har i dette landet. Det er helt naturlig, fordi de kjenner problemene best – slik er det vel i de fleste bransjer. Bistandsfolkene vet også at bistanden gjør fantastisk mye bra og derfor er drivverdig på tross av alle de problematiske sidene (og etter noen år med forskning på bistandens effekter, mener jeg meg kvalifisert til å bekrefte at det er en godt begrunnet posisjon. Og det er veldig vanskelig å begrunne den motsatte posisjon med forskningsbasert empiri). Men dette er et faktum som ikke løser noen av problemene involvert i bistand. De problemene løses heller ikke ved ikke å snakke om dem. Derimot kan noen av problemene (ikke alle) kanskje løses et stykke på vei nettopp ved å snakke mer om dem.

I de fleste organisasjonene involvert i bistand, både offentlige og private, virker som om det er lite rom for å snakke åpent om de mer grunnleggende kritiske sidene ved bistand (jeg har bare kjennskap til et mindretall av organisasjonene, og selv blant dem er det unntak, så ikke les dette som en generell påstand). Man kommer ofte med kritiske kommentar, gjerne uformelt mellom kolleger, men slik kritikk virker ofte mer demotiverende enn skjerpende. Noe helt annet er om organisasjonen ser kritikk som en anledning til forbedring, og legger til rette for det. Det er sjeldent. Det skyldes, tror jeg, at mange ledere virker mest opptatt av at deres overordnede, bevilgende myndigheter eller private givere skal tro at de er flinke. Og de tror at det gjøres best ved å snakke fint om det de holder på med. Kanskje tror de også at medarbeidere blir mer motivert av å snakke fint om hva de holder på med, uansett hva de føler om det. Tell, don’t show, liksom. Gjerne i formen «det nytter». Eller gjennom fyldige rapporter som sier at bistanden virker, men har noen problemer som skyldes mangel på kapasitet hos mottakeren (i bistandsspråket er «kapasitet» en samlebetegnelse for kunnskap, holdninger, verdier, vilje, organisasjon og ledelse, infrastruktur og en hel rekke annet), altså at det ikke er selve bistanden det er problem med, men mottakeren.

Det gjaldt intern kritikk. Eksternt finnes det noen rimelige gode grunner til å være forsiktig med kritikk. Det offentlige ordskiftet om bistand er mye mer ensporet enn de fleste andre politikkområder. Så vidt jeg vet, er det sjelden noen tar til orde for å legge ned helsesektoren, Forsvaret, grunnskolen, kulturdepartementet eller NAV hver gang disse får kritikk i pressen. Kanskje vil man legge ned et tiltak, men ikke hele sektoren. Men sies noe kritisk om bistand, kommer noen alltid på banen med påstander om at bistand ikke virker og bør reduseres eller kanskje avvikles. I et slikt ordskifte er det forståelig at det er fristende for bistandsfolk å sitte stille.

Jeg er likevel usikker på om det er en fornuftig strategi på sikt. Kanskje er offentlighetens interesse for bistand noenlunde konstant, slik at jo mindre bistandsfolkene sier, dess mer plass blir det til meningsbærere uten erfaring og uten særlig empirisk forskning om hva bistanden gjør i mottakerlandet, men derimot sterke meninger om norsk politikk (jeg nevner ikke navnet på tre forskere og et parti her). Resultatet har blitt en kritikk om hva bistand gjør i og med Norge, og hva man antar at den ikke gjør i utlandet (altså å gi resultater). Dette er ikke uviktige spørsmål, men det ville jo vært hyggelig med mer fokus, gjerne kritisk, på hva bistand faktisk gjør i utlandet, både på godt og vondt. Og skal man først få kritikk, er det vanligvis nyttigst med den som kommer fra folk som kjenner feltet. Dette tror jeg er årsaken til at min kritikk er populær. Ikke fordi den er spesielt god (selv er jeg ikke helt fornøyd, for jeg ser at den er vanskelig å bruke til noe konstruktivt), men fordi den er basert på både erfaring og empirisk forskning. 

Det forklarer riktignok ikke direkte hvorfor vår satire ble populær, for den hadde dårlig forankring i empiri (vi fikk blant annet pepper for det vi skrev om Island). Snarere er det kanskje et uttrykk for at en bransje sulteforet på kritikk, tar imot nesten hva som helst med begeistring, og at satire-formen ble sett på som en god måte å formidle det vanskelige på. Det er jo i tråd med en gammel erkjennelse (uttrykt ved hoffnarren) for at den vanskeligste kritikken, som rammer makta (bistand er selvsagt makt), best uttrykkes gjennom humor. Jeg tror dessuten satiren traff litt godt på en grunnleggende nerve som mange føler på og mener det er på tide å hente fram i lyset. Her er det verdt å merke seg at vår satire fikk oppmerksomhet langt utover bransjen. Det viser nok at folk utenfor bistandsapparatet har forstått at bistanden har utviklet en tenkemåte som er velegnet til satire. Kanskje er det dette, og ikke resultatdokumentasjon, man bør tenke på når man skal sikre legitimitet til framtidens bistand.

Det er selvsagt en annen mulig, og nesten motsatt forklaring på at kronikken vår slo så godt an. Den var jo egentlig uten retning, uten noe samlende argument, og uten krav til noen, men snarere en usortert liste av kritiske blikk mot alt og alle innenfor sektoren. I så fall var den egentlig ikke kritisk, men bare en spøk. Som kona mi sa det, hun har en egen evne til å formidle kritikk som ros: «Hvis du sparker og slår i absolutt alle retninger samtidig, treffer du egentlig ingenting. Men det blir en ganske morsom dans».

Radiatorbistand? Nei takk

Egentlig liker vi ikke den type forskere som driver og kritiserer når vanlige folk viser engasjement. Men i tilfellet Radi-Aid (www.africafornorway.no) synes vi likevel at vi måtte si fra. Det er så mange problemer med det bistandsprosjektet at vi rett og slett er blitt i tvil om hvorvidt det er seriøst ment. Derfor denne kronikken, som ble publisert i Bistandsaktuelt og Aftenposten (takk til alle navngitt her for ideene!):

Gi en mann en radiator, og han er varm til strømmen går. Lær en mann å hugge ved, og han er varm hele vinteren.

Av Øyvind Eggen og Halvard Leira, Norsk utenrikspolitisk institutt

Bistandsprosjektet Radi-Aid har fått mye oppmerksomhet den siste tida (www.africafornorway.no). Afrikanere, som har mer enn nok av varme, blir bedt om å donere sine gamle radiatorer til hutrende nordmenn. Det er et innovativt prosjekt, og som nordmenn setter vi pris på omtanken. Vi må også innrømme at vi er imponert over markedsføringen. Men selv om det er prisverdig at Afrika nå setter internasjonalt søkelys på den mangeårige norske varmemangelen, er det likevel vår plikt som forskere å påpeke en rekke problematiske sider ved prosjektet. Det er godt ment, men akk, så naivt. 

Et spørsmål er behovsorienteringen. Hvordan har kampanjen tenkt å forsikre seg om at varmen går til de som trenger det mest? Vi har ikke sett gode studier på dette. Hvordan finne ut hvilke nordmenn som har størst behov, og hvor man kan få mest mulig utbytte av den enkelte radiator? Kvinneorienteringen er dessuten uklar. Det finnes nok av eksempler på at mannen i huset sitter foran radiatoren mens kvinnene jobber i kaldere deler av huset. Vi stiller også spørsmål ved om afrikanerne kjenner lokale variasjoner godt nok. Over store deler av Vestlandet er det nordmenn som har mer behov for en paraply enn en radiator vinterstid. Slike spørsmål er gode eksempler på hvor viktig det er å kanalisere bistanden via frivillige organisasjoner, som kjenner lokale forhold godt. 

Vi er også usikre på om det er Norge som trenger dette prosjektet mest. Hva med Island? Her skal det imidlertid nevnes at Island ikke har særlig bra styresett, særlig når det gjelder økonomistyring. Det er vel kjent i bistandsmiljøer at bistand bør gå til land med godt styresett, for det er bare der den vil være effektiv. For å være sikker på at bistanden kommer til nytte, bør vi egentlig bare gi bistand til land som har minst like god økonomi som Norge. 

Men også i Norge er det grunn til å stille spørsmål ved styresettet. Statsministeren er sønn av en tidligere utenriksminister, og nå prøver han å skaffe seg en tredje periode ved makten. Det er ikke mulig etter konstitusjonen i de fleste land i Afrika. Men her er jo afrikanske land mye mer moderne enn Norge, som har en nesten to hundre år gammel grunnlov. Siden vi i dette tilfellet snakker om bistand til energisektoren, er det for øvrig verdt å nevne at den sektoren synes dominert av et stort og mektig halvstatlig selskap som synes å ta beslutninger over hodene på folk, mens mer utviklingsvennlige energikilder nærmest ligger brakk. Det synes naivt bare å sende inn radiatorer til dette landet uten å engasjere seg i en mer helhetlig energipolitikk. Afrikanere har lett for å se at nordmenn hutrer, men de spør ikke hvorfor de fryser. Den strukturelle varmemangelen løses ikke med ovner, her må grunnleggende kuldebekjempende strategier tas i bruk. 

Vi frykter at prosjektet ikke er tilstrekkelig forankret lokalt. Uten eierskap vil det hele strande ganske raskt. Vi kan se for oss en situasjon om bare få år der det ligger rustne radiatorer i parker og langs veikanter i det ganske land. Kanskje vil de bli brukt som skistativ. Ikke usannsynlig vil prosjektet kunne føre til økt avhengighet, slik at kalde nordmenn blir avhengig av nye radiatorer hvert år framfor å klare seg med egne ressurser. Kanskje bidrar vi til å videreutvikle en kultur som vi allerede ser et uttrykk for, som innebærer at nordmenn virker for late til å generere varme selv. Her vil det være viktig med frivillige organisasjoner for å sikre eierskap og mobilisering av lokale ressurser. 

En del av befolkningen i Norge er urfolk. Vi tror ikke det er tilfeldig at disse er forvist til de kaldeste delene av landet. Riktignok ser vi på radiatorer som god urfolksbistand. Det kan bidra til å integrere samene i det moderne samfunn og gjøre dem mindre avhengig av miljøskadelig vedfyring. Enhver som har vært på vidda, kan ikke ha unngått å legge merke til hvor lite trær som er igjen der. Likevel stiller vi spørsmål ved om samene er tilstrekkelig konsultert i dette prosjektet. 

Vi vil gjerne presisere at det ikke er tvil om at varmebistand tar sikte på å dekke et reelt behov, og det er fint at det gir vanlige afrikanere en mulighet til å engasjere seg. Likevel er det fristende å konkludere med at Radi-Aid i første rekke har rot i et afrikansk godhetsregime, der det er viktigere å tilfredsstille giveren enn å sikre at bistanden fører til bærekraftig utvikling i mottakerlandet. Kanskje vil prosjektet først og fremst være en døråpner for enkeltpersoner til fremtidige toppjobber i internasjonale varmeorganisasjoner, i tillegg til å gi økt platesalg for artister med store hjerter. 

Helt overordnet synes mange av problemene å være knyttet til den rigide målsettingen om at 0,7 prosent av Afrikas varme skal gis som bistand til kaldere land. Dette fungerte fint fram til for få år siden, da den primære varmebistanden kom gjennom magedanskurs og henna. Med økende global oppvarming ser vi i allerede at 0,7%-målet fører til en rask vekst i varmebistanden, som ikke er fulgt opp med styrking av kontroll eller styring. Da risikerer vi at afrikansk bistand vil stå i veien for bærekraftig innenlands varmeutvikling. 

I påvente av at bedre styring på varmebistanden er vi derfor nødt til å anbefale stans i Radi-Aid. Vi anbefaler istedenfor en bredere tilnærming til varmemangelen i Norge. For det første må bistanden ha et helhetlig perspektiv. Man kan ikke bare gi milde gaver, men vi må også bygge opp lokal kapasitet. Gi en mann en radiator og han er varm til strømmen går. Lær en mann å hugge ved, og han er varm hele vinteren. Afrika bør også engasjere seg mer i styresettet. Det gjelder særlig innenfor energisektoren, som preges av ujevne maktforhold og ikke bærekraftige energikilder. Men Afrika bør også engasjere seg i styresett mer generelt. I mange afrikanske land har donorene truet med å trekke seg ut dersom statslederen går for en tredje valgperiode, og spørsmålet er om ikke det er aktuelt nå.  Det er dessuten verdt å se på økonomien i landet, som er sterkt dominert av råvareeksport.

Ikke minst må varmebistanden sees i lys av en helhetlig afrikansk Norges-politikk. Den bør ikke bare handle om bistand. Handel er også viktig. For eksempel synes vi det er naturlig at afrikanerne slutter å kjøpe olje fra Norge. Nordmenn fryser og trenger den selv.

Takk til Facebook-venner for ideer

Om bistandens kinderegg

Jeg tenkte egentlig å tenke litt høyt om framtidig bistand, jeg også – det er jo blitt en snakkis ettersom vi nærmer oss tusenårsmål-tidsfristen 2015. Men i den anledning synes jeg det er viktig å minne om bistandens historie, derfor starter jeg med et blogginnlegg med litt historie. Perspektivet er valgt for å berede grunnen til et innlegg om bistandens framtid, som kommer neste gang jeg får tid. 

Grovt sett kan vi si at bistand har blitt rettet inn mot fire forskjellige grunnleggende typer politiske mål, som ofte er overlappende (her ser jeg bort fra politiske mål i donorlandet, slik som å bygge et nasjonalt selvbilde eller internasjonal status). De er:

-          Fremme økonomisk utvikling, oftest målbart i vekst

-          Direkte innsats for å hjelpe de fattige eller andre svake befolkningsgrupper

-          Reform av staten, samfunnet eller enkeltpersoner som mottar bistand

-          Støtte til utvikling av globale fellesgoder, som miljø, sikkerhet, global styring ogsåvidere.

Balansen mellom de ulike målsetningene har endret seg over tid, men alle har vært til stede i alle perioder av bistand. (De globale fellesgodene blir av og til presentert som noe nytt, men dette var i realiteten en helt dominerende ambisjon bak oppstarten av statlig bistand: å stanse kommunismen og skape frie, markedsorienterte stater til nytte for alle. Norge har dessuten kanalisert mye av bistanden via FN – antakelig ikke først og fremst fordi FN var den beste bistandsaktøren, men fordi et sterkt FN var sett på som et globalt viktig anliggende).

Her vil jeg ikke si mer om balansen og prioriteringen mellom disse, men om rekkefølgen i det vi kan kalle en implisitt «utviklingsteori» bak bistanden. Da mener jeg ikke akademisk utviklingsteori, men de grunnleggende ideer som styrer hvordan man tenker endring i fattige land. Med inspirasjon fra et moteord i planleggings- og evalueringsregimet som henger over siste års bistand, kan vi kalle det for the grand theory of change. Den som ikke uttales, fordi den regnes for ganske selvfølgelig blant de som jobber med bistand.

Opprinnelig bistand, for eksempel uttrykt i Truman-doktrinen, var ganske klar på rekkefølge: Ved at fattige land vokste økonomisk, ville de også bli demokratiske og kapitalistiske (og derfor stå imot presset fra Sovjet). Og gjennom trickle down-teorien ville de fattige få det bedre. Økonomisk vekst var altså et kinderegg som ville oppnå tre ting på en gang: politisk reform, fattigdomsbekjempelse og globale fellesgoder. 

Men trickle down-teorien forvitret og utsiktene til vekst fordunstet i gjeldskrise. Reformatorene i Washington ble satt i førersetet med sine makroøkonomiske reformer – strukturtilpasning, mens bistand fra sosialt orienterte europeiske donorer til en viss grad tok seg av utfordringene som fulgte. Men bare til litt ut på 1990-tallet. Da tok Washington-økonomenes og kondisjonalitetens viktigste kritikere – både statlige bistandsorganisasjoner, store deler av både FN og frivillig sektor – over førersetet og innledet en reformagenda som var langt bredere enn Washington-økonomene hadde drømt om. 

For strukturtilpasningen var opptatt av økonomisk politikk. Men i 90-åra skulle vi forandre praktisk talt alt i de fattige landene. Det gjaldt ikke bare stater (godt styresett og en haug med politiske prioriteringer) og samfunn (liberale demokratier basert på velorganiserte sivilsamfunn og fri presse, minst mulig tradisjon og etnisitet, og et offentlig ordskifte etter modell av Habermas), men også hvert enkelt individ. Bistand handlet om å forme enkeltindivider til å bli gode borgere: Liberale, autonome, likestilte, markedsorienterte borgere som er politisk bevisste (empowered), økonomisk rasjonelle (dvs spare, forsikre seg og investere ved hjelp av mikrobank og ikke i nettverk), fellesskapsorienterte (community oriented) og miljøorienterte. På mikronivå handlet de fleste bistandstiltak – fra helse til mikrofinans – i bunn og grunn om å forandre de fattige, gjerne i kombinasjon med å organisere dem i grupper (kvinnegrupper, lånegrupper, landbrukskooperativ), som antas å skape en annen type og mer moderne fellesskap enn slektskap og slike tradisjonelle måter å organisere et samfunn på.

Bistanden gikk over til å handle om å forandre fattige stater, samfunn og mennesker. Strategier som først og fremst tok sikte på å gjøre noe med de fattiges økonomi - for eksempel ved å skape jobber - var ikke lenger så vanlig. Bistandens hovedingrediens - ressursoverføring (penger, teknologi, kompetanse), ble sett på som litt naivt i seg selv, men ble i hovedsak brukt som et verktøy for å reformere de fattige. 

For all del: Disse reformambisjonene var ikke nye, men er like gamle som misjon og kolonitid. Men tidligere hadde reformambisjonene vært litt mer sporadiske og med litt ulike roller mellom stat og frivillig sektor, og mellom forskjellige donorer. 90-tallet bar med seg en kvalitativ endring ved at de samlede ambisjoner av reformer som ble presentert for bistandsmottakerne, var bredere enn noensinne, og ble presentert som en pakke som både stater, frivillig sektor, FN og etter hvert også Verdensbanken sto sammen om. Den var også mer massiv (selv om effektiviteten ikke er overbevisende) gjennom stadig bedre donorkoordinering, og bedre instrumenter for å reformere fattige land, særlig fattigdomsstrategiene utviklet i siste halvdel av 90-åra. 

Det innebar også en ny ide om rekkefølgen i vår utviklingsteori: Ideen var at det først og fremst var reform som skulle til, så ville de andre utviklingsmål komme på kjøpet. Det var tydelig i Washington-agendaen, hvor økonomisk liberalisering skulle få landene ut av krisen, skape en mer effektiv offentlig sektor og gjøre landene i stand til å «tiltrekke seg» investeringer og dermed vokse videre. Men 90-tallets brede reformagenda hadde en lignende teori om rekkefølge. Den var kanskje ikke helt eksplisitt, men populariteten til studer som viste at demokrati fremmer mens korrupsjon hemmer vekst, og at likestilling fører til nesten alle andre utviklingsmål, viser at teorien «reform først, så får vi alt det andre på kjøpet» hadde klangbunn. Med fattigdomsstrategiene sist på 90-tallet ble det tydelig at vi så politisk reform som den viktigste vei til fattigdomsbekjempelse. Det gjaldt til også globale fellesgoder: på makronivå skulle bedre stater og godt styresett redusere flyktningestrømmer og terrorisme, og på mikronivå ble reform av de fattige (til nye former for energi og ressursbruk) en del av løsningen på globale miljøspørsmål (finansiert ved våre klimakvoter). I nyere norsk utviklingspolitikk er det «skatt for utvikling» som gjelder - altså skattereform som skal føre til både fattigdomsbekjempelse (gjennom fordeling), politisk reform i retning demokrati og bedre styresett (gjennom å ansvarliggjøre staten), og bedre nasjonal økonomi (gjennom å hindre skatteflukt).

Reform har altså tatt over for vekst som kinderegget, altså det utviklingspolitiske mål som også vil føre til de tre andre grupper av utviklingsmål. 

Det er interessant at dette skjedde i akkurat samme periode som verdensøkonomien demonstrerte en helt annen utviklingsteori, der de landene som var flinkest til å tilslutte seg våre reform-ambisjoner ble værende i kjelleren mens veksten skjedde i land i Asia som gikk andre veier. Men det er for så vidt ikke noe nytt at den utviklingsteori som ligger bak bistanden, er i utakt med de faktiske erfaringer. Her har ikke bistandspolitikken forandret seg så mye over tid.

Slike teorier om nærmest automatiske årsak/virkning-rekkefølge finner heller ikke særlig støtte i forskning. Verken vekst eller reform er roten til alt godt. Generelt vil hoveddelen av utviklingsforskningen advare mot kinderegg-teorier som sier at innsats mot ett utviklingsmål vil føre til oppnåelse av flere andre mål. Det er nok behagelig og nyttig når man skal sikre støtte og oppslutning til bistand, men prisen er at man ikke tar på alvor at bistand handler om prioritering mellom ulike og ofte inkompatible interesser – kort fortalt, man tar politikken ut av bistand ved å underkjenne konflikter mellom ulike politiske mål, men istedet presentere dem som synergier. Kanskje risikerer man også å underkjenne verdien av utviklingsmål i seg selv. Hvorfor investeres for eksempel så mye i å dokumentere at satsing på kvinner og likestilling også fører til en hel masse andre gode ting? Det er jo et kjempeviktig utviklingsmål i seg selv og må ikke begrunnes med noe annet.


Men når bistanden først driver med slik kinderegg-retorikk, er det verdt å nevne at ingenting tyder på at den «nye» teorien er bedre enn den gamle: Trickle down-teorien ble egentlig aldri motbevist, men er fortsatt gjenstand for diskusjon blant forskere. På globalt nivå er det antakelig vekst, og ikke bistandsdrevne reformer som er viktigste årsaken til at vi kan nå tusenårsmål nr. 1, og mange lands utvikling tyder på at viktige politiske reformer og samfunnsendring skjer i etterkant - og muligens som følge av - vekst. Samtidig er reform-kinderegget ganske tvilsomt. Det er tvilsomt at bistandsdrevne reformer – enten det gjelder økonomisk liberalisering eller den bredere sosiale reformagendaen siden 1990-tallet – har ført til vekst i særlig grad. Det mest ryddige vil være å legge til side troen på at ulike utviklingsmål støtter opp om hverandre, men å snakke om ett utviklingsmål om gangen og erkjenne at det kan være konflikt mellom dem. 

Som det meste annet som skrives her på bloggen, er denne historieskrivingen litt karikert. Det er for å få fram et poeng. Og den er nok ikke helt oppdatert, for jeg skriver mest om 1990-tallet. Når jeg mener det likevel er er relevant, er det fordi mye tyder på at arven fra 1990-tallet henger så tungt over oss at selv om mange nok har revurdert sin oppfatning av at reform skal føre til nesten alt annet godt, er mye av bistandens praksis fortsatt basert på denne logikken.