Folket har talt

Kopi av et innlegg i Bistandsaktuelt.

Bistanden har folkets støtte, men ikke dets tillit. Folks tro på at bistand gir gode resultater, har falt dramatisk på kort tid. Det er et alvorlig budskap til myndighetene og bistandsorganisasjonene.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har tatt tempen på nordmenns holdninger til bistand. Det er gjort med ujevne mellomrom helt siden 1972, noe som gir verdifull informasjon om utvikling over tid. At bistanden har overveldende oppslutning er ingen nyhet, men endringene siden forrige måling i 2013 er overraskende.

Politisk motvind

Mange tegn i tiden burde gi grunn til å forvente dalende entusiasme for bistand. Politiske vinder både i Norge og utlandet peker i retning av at nasjonale interesser blir viktigere. Bekymringen for offentlig økonomi har økt, og det burde ha ført til økt skepsis til å sende penger ut av landet. Særlig ettersom påstanden «bistand virker ikke» har hengt over bistanden i lang tid, noe som gjør at bistand høres ut som sløsing.

Bistandsorganisasjonene har aldri klart å svare på den påstanden på en god måte, noe som selvsagt ikke gjør påstanden verken mer eller mindre sann. Men den får næring av at både medier og bistandsorganisasjoner forteller mer om nød enn om fremskritt i utviklingsland, selv om verden stort sett går fremover.

Bistanden har heller ikke hatt særlig politisk drahjelp de siste årene. Siden forrige måling har vi ikke hatt en egen utviklingsminister – en post som før var besatt av politikere med helt spesiell evne til å skape begeistring. Bistandspartiet KrF var mindre aktivt enn vanlig og framsto (med god grunn) snarere som surmulende kritiker enn som entusiast. Til slutt i perioden dukket Terje Tvedt opp igjen med sine velkjente, velformulerte piskeslag over godhetsregimet.

«Alle» er for bistand

På tross av all denne motvinden har andelen av befolkningen som er positiv til bistand økt med nesten fem prosentpoeng, til 87 prosent! Det er nesten rekordoppslutning: Siden 1972 har målingene bare tre ganger (1999, 2001 og 2006) vist høyere tall, men bare så vidt.

Støtten øker i alle aldersgrupper og på alle utdanningsnivå. Unge er mest positive, men økningen siden sist er klart størst blant de eldre (67-79). Det kan skyldes et generasjonsskifte i denne gruppen: Mange av de eldste, som vokste opp i et nasjonalt orientert samfunn («de som bygget landet»), har forlatt kloden siden sist, mens nykommerne i samme aldersgruppe er av 1968-generasjonen som nok er mer internasjonalt orientert.

Støtten er lavest blant Frp-velgere, men også her er 63 prosent for bistand. Det er det laveste tallet SSB finner. Ikke i noen av deres kategorier, enten det er knyttet til alder, utdanning, bosted eller politisk orientering, er det flertall mot bistand.

Støtte til høyt bistandsbudsjett

Det er selvsagt lett å være «for» noe som ikke er nærmere spesifisert. Men også når folk blir spurt konkret om budsjettet – og får hjelp til å forstå størrelsen ved en sammenligning med andre deler av statsbudsjettet – er støtten både høy og økende. 60 prosent mener at bistandsbudsjettet er passe stort eller bør økes, og det er hele sju prosentpoeng mer enn i 2013. Det er interessant på bakgrunn av at bistandsbudsjettet er økt med milliarder i samme periode. Dessuten har nok mange fått det med seg, siden UD er flinke til å snakke om hvor mye penger de bruker på gode formål. Hva pengene fører til, er de ikke så flinke til å formidle.

På dette spørsmålet slår endelig Frp-velgerne til med en tydelig melding: 65 prosent mener budsjettet er for høyt. Selv var jeg mer overrasket over at 30 prosent av Frp-velgerne mener det er passe eller bør økes. Høyre-velgerne lander nøyaktig på landsgjennomsnittet.

Også i Europa

Man skulle kanskje tro at dette er spesielt for et lite folkeslag med mye penger. Men EU-undersøkelser gir omtrent samme resultat som Norge: Stabilt høy og i mange land økende oppslutning om bistand. Et stort samlet flertall (74 prosent) vil videreføre eller øke budsjettet, og i samtlige EU-land er det flertall mot å redusere det. Det har ikke endret seg som følge av de siste års økonomiske nedturer, og dataene tyder ikke på at Syria-krisen er avgjørende. En synkende andel EU-borgere mener for øvrig at bistand er nyttig for å stanse migrasjon.

Undersøkelsen gir ingen svar på hvorfor folk svarer som de gjør, så enhver står fritt til å gjette årsaker. Mitt stalltips er at folk flest, særlig unge, ser verden på en måte som gjør det stadig mindre meningsfullt å tenke at samfunnsansvar – både hos borgere og myndighetene – stanser ved grensen. Det betyr i så fall at de nasjonalt orienterte politiske vindene vi leser så mye om, ikke er så sterke som vi kan få inntrykk av når vi følger politisk debatt.

Tillit rett i bakken

Men SSB-tallene viser noe mer: Tilliten til bistanden går rett i bakken. 42 prosent tror at bistanden gir gode resultater, mot 46 prosent i 2013 og 72 for ti år siden. Dette er en dramatisk endring på kort tid. Knapt noen sier at bistanden gir «svært gode» resultater.

En enda lavere andel (31 prosent) tror på resultatene av langsiktig bistand. Likevel mener mange flere (48 mot 22) at langsiktig bistand bør prioriteres framfor kortsiktig nødhjelp. Den forskjellen er høyere enn i 2013, og svekker hypotesen om at det er Syria-konflikten som har ført til oppsvinget i folks støtte til bistand – og den står i skarp kontrast til hva regjeringen faktisk har prioritert i mellomtiden.

Kritikken virker ikke

Disse tallene er paradoksale på flere måter. For det første samsvarer det dårlig med tilgjengelig kunnskap. Mens en del forskning rundt årtusenskiftet konkluderte med at bistand virket dårlig, konkluderer størstedelen av forskningen det siste tiåret mer positivt. All tilgjengelig evidens tyder dessuten på at bistanden gir bedre resultater nå enn før.

Den reduserte tilliten skyldes altså ikke ny kunnskap. Mer trolig er det fordi mange år med påstanden «bistand virker ikke» har etablert en slags sannhet i befolkningen.

Men det leder bare til et nytt paradoks: Selv om mange har sluttet å tro på at det virker, er det færre som vil avslutte bistanden. Med andre ord: Påstanden «bistand virker ikke», virker ikke, om hensikten var å redusere oppslutningen om bistand.

Her har Frp sviktet helt. Tiår med bistandskritikk har ikke engang fått deres egne velgere til å vende bistanden ryggen.

Skryt virker heller ikke

Tallene viser også at bistandsorganisasjonene har fått lite igjen for sin innsats. Folks tro på at bistanden virker, ser nemlig ut til å synke omtrent proporsjonalt med stadig flere årsverk brukt på å dokumentere resultater.

Det samme kan sies om flere titalls millioner brukt av Norad for samme formål. Instruksen fra UD er ganske nøytralt formulert: Norad skal ikke skryte for å legitimere bistand, men kommunisere om resultater. Likevel er det vanskelig å forstå mye av Norads kommunikasjonsarbeid som annet enn forsøk på å overbevise folk om at bistand virker.

Men alt dette arbeidet for å vise at bistand virker, virker altså ikke. Folk tviler mer enn noensinne.

Mer tro på det offentlige

Riktignok har Norad fått litt igjen for innsatsen i form av en massiv økning i andelen som tror at offentlig bistand er mest effektiv, på bekostning av de som setter frivillige organisasjoner på førsteplass. Jeg ble overrasket over små forskjeller langs høyre/venstre-aksen i dette spørsmålet. SV og Høyre står nesten likt.

Mindre enn halvparten mener for øvrig at Norad sløser med bistandsmidler, og bare en liten andel (12 prosent) svarer klart nei til at «det sørges for god kvalitet i det norske bistandsarbeidet». Her tror jeg folket er i utakt med byråkratiet: Jeg er overbevist om at disse tallene ville vært mye høyere om undersøkelsen ble gjort anonymt blant Norads og UDs egne ansatte.

Støtte, men ikke tillit

Det største paradokset ligger likevel i at nesten femti prosent av befolkningen ser ut til å ville bruke penger på noe man ikke tror gir resultater. Det finnes flere mulige forklaringer på dette, men uansett hvordan det forklares er det et alvorlig signal til bistanden.

Bistanden har folkets støtte, men ikke dets tillit. Det kan bare tolkes som et massivt krav fra folket om at de ansvarlige må skjerpe seg og gjøre mer for å fortjene tillit.

Løsningen ligger ikke i enda mer trykk på dokumentasjon i den form dette skjer i dag, noe som øyensynlig ikke virker. Jeg tror litt av løsningen ligger i å utnytte hva undersøkelsen sier: Oppslutningen er så bunnsolid at bistand ikke er truet på kort sikt, helt uavhengig av årlige resultatrapporter. Jeg tror veien til fornyet tillit, og dermed folkelig støtte på lang sikt, ligger i å finne helt andre måter å snakke om bistandseffektivitet på. Gjennom nøktern, jordnær kommunikasjon kan man skape sunne forventninger både til hva bistanden kan oppnå og hvordan det er meningsfullt å snakke om resultater. Det vil fungere bedre enn teknokratiske resultatrapporter og fine brosjyrer.

Og selvsagt må de ansvarlige gjøre alt som kan gjøres for å sikre at bistanden blir mest mulig effektiv. Såpass skylder de skattebetalere som prioriterer bistand så høyt.

Ordliste for bistand

Språk har betydning for hvordan man tenker, og bistanden har ikke alltid vært heldig i så måte. De innfødte i bistanden (altså de som jobber med bistand) har utviklet et helt eget stammespråk med en del ord og uttrykk som bare gir mening for dem. At de derfor er uegnet til kommunikasjon med folk utenfor stammen, er bare et av problemene. Et annet er at språket kan begrense vår egen evne til se og reflektere på hva vi holder på med. Jeg tør ikke si mer om dette her, for da må jeg bruke ordet "diskurs" og vips er vi i gang med en akademisk debatt jeg ikke gidder - men vil bare si at ett av de mange problemene med bistandens stammespråk er at det langt på vei er uttrykk for våre idealer og ikke virkeligheten. Når vi bruker ord og uttrykk ofte nok blir det fort at vi tror det er virkelighet vi snakker om. Derfor kan det være nyttig å tenke litt gjennom språket vi bruker, og derfor ordlista nedenfor.
Kom gjerne med forslag til flere ord med forklaring i kommentarfeltet!


Til folk som ikke har jobbet med bistandsforvaltning, framstår dette blogginnlegget antakelig uforståelig. Sorry til dere. Besøk heller et annet blogginnlegg.


Bekjempe. De øverste 10 google-søk som starter med «bekjempe», er: bekjempe depresjon | bekjempe kriminalitet | bekjempe nynorsk | bekjempe forkjølelse | bekjempe lus | bekjempe rasisme | bekjempe angst | bekjempe sølvkre. Det ordet har altså ikke vært særlig heldig med positive følgesvenner (og "nynorsk" kom veldig uheldig ut i lista over). Slikt sett passer det kanskje å si "bekjempe fattigdom", siden fattigdom heller ikke er noe gladord. Men det høres likevel litt vel aggressivt ut, og siden ordet ikke har så mange positive assosiasjoner tror jeg ikke det fungerer bra i en kommunikasjonsstrategi som er tenkt å skape positiv entusiasme. Det går også greit å fremme utvikling, styrke helse/utdanning/næringsliv/fyll-inn-hva-som-passer, hjelpe eller bistå, eller andre vanlige ord som skaper positive assosiasjoner.


Det sivile samfunn. Sivilsamfunnets substans og dets funksjon har vært diskutert blant filosofer og samfunnsvitere i århundrer. Ingen av disse intellektuelle kjempene tok høyde for at begrepet skulle komme til å inkludere et lite antall store internasjonale organisasjoner, nesten fullfinansiert av offentlige midler og oftest med svak lokal forankring, som villig lar seg bruke som instrument for en stats arbeid for politisk påvirkning av andre stater på måter som ville blitt regnet for ufint om statene hadde gjort det samme selv. Men det er en av de betydningene "sivilsamfunnet" har fått i bistand. En annen bruk av ordet er som betegnelse for den store underskogen av små og mellomstore "bedrifter" i fattige land etablert for å tappe bistandsmidler med en imponerende retorisk tilpasningsdyktighet. I bistand har man vanskelig å tenke seg at et land kan utvikles uten at slike organisasjoner får en helt dominerende posisjon, selv om våre egne demokratier ble utviklet uten slike organisasjoner og sivilsamfunnets generelle rolle i vår egen utvikling (eksklusive kirken og fagbevegelsen) var ganske marginal. Synspunkter hørt i "sivilsamfunnet" blir ofte tillagt mer vekt enn hva de demokratisk folkevalgte i samme land måtte mene.

Donor. Engelsk for «giver». På norsk brukes ordet brukes mest i forbindelse med organtransplantasjoner. «Giver» er et vanligere og i mine øyne bedre ord på norsk.

Eierskap. Eierskap er et juridisk og ikke et emosjonelt begrep: Eierskap overføres når giver faktisk overdrar rettigheter, ikke når mottaker «føler» eierskap. Eierskap viser til et sett med eksklusive rettigheter og kontroll over noe (Wikipedia: «the ultimate and exclusive right conferred by a lawful claim or title, and subject to certain restrictions to enjoy, occupy, possess, rent, sell, use, give away, or even destroy an item of property»). Det betyr at i ordets egentlige betydning har ingen bistandsgiver noengang hatt til hensikt å delegere eierskap over bistanden til mottaker verken legalt eller i praksis, fordi giver alltid har beholdt muligheten til å ha siste ord. Det er derfor oftest en lite velegnet metafor i bistand.

Felt. Ethvert sted kan kalles for «felt» om man foretrekker det. Men hvis man bruker «felt» om et sted der man mottar bistand og ikke om andre steder, kan det tyde på at man er i ferd med å utvikle et eget stammespråk. Et sted blir ikke mer «felt» bare fordi det er varmt eller fattig eller bistandsfinansiert. Norads lokaler er ikke mindre «felt» enn et kontor i Tanzania, og Arusha er ikke mer «felt» enn Trondheim.

Feltarbeid. Feltarbeid er en helt bestemt vitenskapelig metode (datainnsamling ved tilstedeværelse og aktiv deltakelse), og ikke en samlebetegnelse på det meste av hva en konsulent eller bistandsarbeider gjør på reise. Møter, intervjuer, dokument- eller regnskapsgjennomganger er normalt ikke feltarbeid. En reise til et fattig land er aldri et feltbesøk om man ikke skal utføre feltarbeid samtidig. Om man likevel bruker ordet, kan det gi kanskje uheldige assosiasjoner til en tid da den hvite mann besøkte de primitive stammene med tropehjelm, bærestol og notisbok. «Prosjektbesøk», «landbesøk» eller bare «reise» passer ofte bedre.

Førersetet. Det er vanlig å insistere på at mottakeren av bistand skal sitte i førersetet. Men alle som har kjørt bil i fattige land vet at det er ikke føreren som bestemmer hvor ferden skal gå. Det er det den hvite personen i baksetet som gjør. Førerens «ansvar» er stort sett begrenset til å sørge for at det går den veien personen i baksetet har bestemt, og å ta skylda om det går galt.

Global. Et ord som brukes om tema som en håndfull vestlige giverland mener er så viktig at det fortjener ekstra oppmerksomhet, og derfor setter «global» foran ordet og etablerer et eller flere «globale» institusjoner, kommisjoner, fond eller andre strukturer som får mye penger og oppmerksomhet i en allerede overlesset «global arkitektur». I praksis betyr "global" ofte "internasjonale organisasjoner og initiativ finansiert av en håndfull likesinnede vestlige stater". Antonymet til «global» er «lokal», som betegner stedet hvor dette "globale" oftest er tenkt å ha en effekt og hvor det kanskje burde kanaliseres noe mer penger og oppmerksomhet.

Godt styresett. Godt styresett er i bunn og grunn kjernen i all politisk debatt, og det fins like mange versjoner av «godt styresett» som det finnes velgere. Det er derfor nesten ubrukelig til kommunikasjon, ettersom sender og mottaker kan ha helt forskjellig oppfatning av hva det betyr. I bistand har det blitt gjort mange forsøk på generelle definisjoner av godt styresett (på det meste har vi vært oppe i 450 indikatorer), som følgelig også vil uttrykke et generelt politisk standpunkt om hva som er riktig politikk i de mer enn hundre land som mottar støtte til godt styresett. I praksis betyr "godt styresett" kanskje "liberal, demokratisk stat administrert etter nyliberal inspirasjon kjennetegnet av en tilbaketrukket stat og en forvaltning med sterke innslag av new public management". Altså ikke nødvendigvis den stat som kjennetegner perioder med sterk velstandsvekst i vår egen historie (før nyliberalismen) eller de stater som har sterkest vekst i dag.

Lokal. «Lokal» kan bety 1) noe som ligger i nærheten, eller 2) noe som er avgrenset i geografisk utstrekning. Det brukes også ofte om 3) steder som er litt spesielle og eksotiske eller om folk og skikker som er gammeldagse. Bistanden har overtatt ordet fra den gangen vi jobbet langt ute på bygda i et fattig land og var avhengige av «the locals», og ordet har kanskje fortsatt noen assosiasjoner som ikke er helt heldige. For tiden er Norads og UD lokaler i Oslo det mest «lokale» i norsk utviklingssamarbeid i minst de to første betydningene ovenfor, muligens alle tre. Om vi etterspør etter en «lokal» konsulent, spør vi altså etter en Oslo-konsulent. Vi spør iallfall ikke etter en moderne, velutdannet ekspert som bor i en hovedstad langt større enn Oslo og i et stort land som ligger langt borte og dermed det stikk motsatte av lokalt i de to første betydningene ovenfor. De fleste av bistandens dyktige hjelpere i fattige land er «nasjonale konsulenter» eller «nasjonal ekspertise», ikke «lokale», bortsett fra om ekspertisen deres er knyttet spesifikt til en landsby, bydel eller annen helt bestemt lokalitet.

Løfte. Å flytte noe eller noen til et punkt litt lenger vekk fra jordens gravitasjonssentrum, iallfall for en periode. Å løfte et land vil dermed innebære å heve landets overflate, som er en krevende jobb – og derfor er å «løfte et land ut av fattigdom» kanskje et godt bilde på hvor vanskelig bistand er, men samtidig ingen god markedsføring av bistand: Ingen vil vel gi penger til en oppgave som er helt umulig. Å løfte en person ut av fattigdom er en metafor i strid med hva man ellers har forsøkt å si i flere tiår om hvem som er og bør være den aktive og passive part i utviklingssamarbeidet. Den som løftes har normalt ingen annen rolle i prosessen enn å akseptere å bli løftet.

Institusjons-/kapasitetsbygging. Å «bygge» betyr å anlegge eller oppføre noe, og brukes mest om konstruksjon av bygninger. Det starter oftest med at man river og rydder bort det meste av det som allerede måtte være tilstede der noe skal bygges, slik at man har et flatt, åpent område hvor man setter opp en ny konstruksjon i tråd med ferdiglaget tegning. Som metafor beskriver det altså en aktivitet som står i skarp kontrast til hvordan man utvikler institusjoner, der det er bedre å starte med hva som fins allerede, forsøke å utnytte de sterke delene og fikse på de svake. I Norge sier vi "organisasjonsutvikling" om lignende aktiviteter, og det funker greit.

Partner, samarbeidspartner, samarbeidsland. Den ujevne relasjonen mellom giver og mottaker har alltid vært ukomfortabel å håndtere for politiske korrekte tenkere på giversiden. Det problemet ble langt på vei løst – på giversiden – tidlig i 1990-åra, da man bestemte seg for å språk framfor å endre praksis. Giver/mottaker-relasjonen ble omdøpt til «partnerskap», uten at det skjedde særlig substansielle grep for faktisk å endre maktforholdene i relasjonen (se også «eierskap»). ordet bidrar altså til å redusere givers ubehag ved å være del av en ujevn relasjon, uten å gjøre noe særlig med relasjonen. Genialt, hva? I mine mange samtaler med folk på mottakersiden av bistanden, blir Norge oftest omtalt som «our donor», som nok er en mer presis beskrivelse av relasjonen.


Utvikling. Samlebetegnelse for en rekke ønskede samfunnsendringer i rundt 130 av verdens relativt fattigere land som har lite annet til felles enn at de for øyeblikket er ønsket og anbefalt av vestlige givere, og at de brukes til å begrunne bistand. Slik sett kan ordet defineres slik: Utvikling er hva bistanden til enhver tid forsøker å oppnå. Slik er ordet velegnet til å skape inntrykk av kontinuitet i en bistandshistorie der giverne flere ganger har radikalt endret de politiske mål for bistanden. For andre formål er ordet nærmest ubrukelig, fordi begrepet inkluderer mange hensyn som er i innbyrdes konflikt (utvikling av noe kan bety avvikling av noe annet) og kan derfor ikke brukes til gjøre prioriteringer. Begrepet er alt for bredt til at det kan brukes om hjemlig politikk eller samfunnsanalyse uten nærmere forklaring. Bør alltid spesifiseres nærmere når det brukes. Se også dette blogginnlegget.


Se ellers klassikeren «the development dictionary» av Wolfgang Sachs! Gammel og fortsatt like gyldig!



Og du kan se min høyst personlige kåring av årets bistandsmetafor 2015.

Årets nye bistandsmetaforer

Innlegg på denne bloggen er rene private ytringer, og eventuelt sammenfall med synspunktene til min arbeidsgiver er helt tilfeldige.


Bistandsfolk er glade i metaforer, og når vi først har funnet en metafor som uttrykker noe meningsfullt bruker vi den ivrig, gjerne i flere tiår. De mister gjerne litt verdi etterhvert som forbindelsen mellom ordets egentlige betydning og det som forsøkes uttrykt, forsvinner fra bevisstheten. Hvis det noengang har vært en heldig forbindelse mellom disse, da (hvor ofte har du ikke hørt ambisjonen om å plassere mottakeren i førersetet? Enhver som har reist i et fattig land, vet at det oftest ikke er personen i førersetet som bestemmer. Det er det gjerne den hvite bistandsarbeideren i baksetet som gjør. Førerens rolle er å føre kjøretøyet i den retning baksetepassasjeren ønsker, og å ta skylda hvis det går galt).


Av den grunn har 2015 vært et oppløftende år, med to helt nye og svært lovende metaforer i norsk bistandsdebatt. Begge er i mine øyne presise uttrykk for noe essensielt i bistand. Begge har også en forbindelse til Civita. Om det er tilfeldig, vet jeg ikke, men kanskje det er uttrykk for at språklig nytenking har bedre kår utenfor godhetsregimet enn innenfor. Begge metaforene har dessuten også kulinarisk opphav, uten at jeg vet hvordan jeg skal tolke akkurat det.


Det startet på en Civita-frokost i april, med forsker Rune Jansen Hagen som introduserte uttrykket betasuppe, til umiddelbar applaus fra bistandskjennere i salen. "Norsk bistandspolitikk er som en betasuppe som har stått og kokt i lengre tid. Stadig nye ingredienser kastes inn. Vi har endt opp med en oppskrift som ingen kokk ville satt inn i en oppskriftsbok", sa Hagen i følge Bistandsaktuelt.


Senere kom Civitas egen bistands-skribent Nikolai Hegertun - som er fjorårets suverent viktigste nykommer i norsk bistandsdebatt - på metaforbanen. Han kalte bistand for en politisk godtepose. Det er en godtepose som enhver statsråd med tilgang til bistandsbudsjettet kan forsyne seg av, nesten uten motstand (så lenge man ikke tar for mye om gangen) for å gjøre noen nyttige politiske markeringer, smøre arbeidet for viktige diplomatiske ambisjoner og/eller tilfredsstille ulike interessegrupper og organisasjoner i nær sagt alle sektorer med midler og meningsfullt internasjonalt engasjement (dette er min tolkning, ikke Hegertuns ord). I kombinasjon med stadig nye ambisjoner, hundrevis av ulike mål og mangelen på en overordnet strategi har det i følge Hegertun resultert i en ekstremt fragmentert bistand.


Hegertun introduserte forresten enda en metafor da han sa at at godteposen ble til en verkebyll i fjor høst. Sistnevnte er også interessant, men den når ikke opp som generell beskrivelse for bistand før vi ser om høstens budsjettbråk er en engangshendelse eller en ny tradisjon kommet for å bli. Dessuten synes jeg at den brå overgangen fra den kulinariske til den medisinske sfære var uheldig rent estetisk.


Prisen for årets nykommer blant bistandsmetaforer deles altså mellom "betasuppe" og "godtepose". Ingen av dem kan sies å være i gourmet-divisjonen rent kulinarisk, men som metaforer for helt grunnleggende egenskaper ved norsk bistand mener jeg de er av ypperste klasse. På en elegant måte klarer de to ting på samme tid: De sier noe viktig som mange bistandskjennere umiddelbart kjenner seg igjen i, men som de hittil ikke har hatt gode ord for, samtidig som det er intuitivt enkelt for utenforstående å forstå hva som menes.


Eller hva mener du? Er metaforene dekkende? Har jeg glemt andre nye metaforer som fortjener honnør? Bruk kommentarfeltet!

Ytringer og lojalitetsplikt - igjen

Innlegg på denne bloggen er rene private ytringer, og eventuelt sammenfall med synspunktene til min arbeidsgiver er helt tilfeldige. Ved referering eller sitering skal jeg omtales som utviklingsforsker og ikke med referanse til min arbeidsgiver.



Det ble mer oppmerksomhet om et tidligere innlegg enn jeg syntes var behagelig, så jeg tok en liten pause for å unngå å bli enda mer involvert i debatten mellom norske frivillige organisasjoner og UD. Men nå er budsjettstormen over og jeg kan fortsette. Dette innlegget handler om å ytre seg som offentlig ansatt, og er for spesielt interesserte (se også dette innlegget). For de som er mer interessert i utviklingspolitikk anbefaler jeg andre innlegg.

Frie ytringer er en risikosport når man ikke vet hvordan de blir sitert og videreformidlet, og i skjæringspunktet mellom en offentlig ansatts ytringsfrihet og lojalitetsplikt er det mange gråsoner. Derfor var jeg ganske nervøs for hvordan innlegget om Prop 1 S Tillegg 1 ville bli mottatt og brukt. Pussig, forresten, hva det gjør med en å jobbe i byråkratiet: Man blir så fort nervøs, særlig i møte med gråsoner, eller i det hele tatt om man gjør noe uvanlig som mange har meninger om. Det er litt uforståelig, siden vi norske statsansatte har bortimot verdens tryggeste jobber, og i mitt tilfelle gjorde jeg ikke annet enn å utøve en grunnlovsfestet rettighet som attpåtil er ønsket av myndighetene.

På den bakgrunn, delvis som et slags terapeutisk øvelse for meg, delvis fordi det har vært ulike meninger om saken og delvis fordi det kanskje kan være til nytte for andre statsansatte som vurderer frie ytringer men kjenner på nervøsiteten, tillater jeg meg noen vurderinger nå i etterpåklokskapens lys. Var det riktig å ytre seg?

At det aktuelle innlegget hadde offentlig interesse er allerede bekreftet av all omtalen og de mange delinger. Det er i seg selv en god nok grunn til å ytre seg – særlig når det dreier seg om hvordan man gjør beslutninger om skattepenger, hvor folk flest har legitim interesse. At innlegget i noen tilfeller ble tatt til inntekt for argumenter som ikke direkte kunne utledes fra mine blogginnlegg, er et klart minus. Men slik risiko er uunngåelig (særlig når det er opportunt for enkelte aktører å «misforstå» en ytring i en bestemt retning), og bør bare unntaksvis lede til at man holder kjeft.

Likevel er det ikke alt som har offentlig interesse som kan ytres av offentlig ansatte. Vi er bundet av lojalitetsplikten. Den er såkalt ulovfestet og derfor ikke særlig godt spesifisert, noe jeg egentlig synes er uheldig - og en mulig grunn til at så få offentlig ansatte ytrer seg offentlig: i møtet med gråsoner har offentlig ansatte en tendens til å velge sikreste løsning, som oftest er å sitte ganske stille.

Men noen prinsipper er i det minste klart uttalt. Det viktigste gjelder ytringer som skader eller kan skade arbeidsgivers interesse på en unødvendig måte, og det presiseres at man snakker om legitime interesser. Jeg klarer ikke se at min arbeidsgiver Norad kom dårlig ut av noen omtaler av blogginnlegget – og det gjelder heller ikke av noen av de tilfellet der blogginnlegget ble «misforstått» i en pågående politisk debatt.

Snarere tvert om: De siste ukene har det vært større oppmerksomhet om behovet for faglige vurderinger i prioritering av bistandsmidler enn kanskje noen gang tidligere. For et fagdirektorat er dette godt nytt. Det ble til og med oppmerksomhet rundt hvorvidt Norad hadde blitt tatt med på råd, noe som kanskje kan fungere som et incentiv til å rådspørre Norad i større grad ved en senere anledning og dermed øke Norads innflytelse. Dette kan selvsagt ikke tilskrives mitt blogginnlegg, men kanskje har jeg bidratt litt. I så fall har mine private ytringer ikke bare ikke vært til skade, men faktisk til nytte for min arbeidsgivers legitime interesser. Check.

Det mest uheldige med blogginnlegget var at det kan ha skapt noe forlegenhet og ekstraarbeid i Utenriksdepartementet. Det er høyst beklagelig, og et stykke på vei ufortjent med tanke på alle de enormt kompetente og dedikerte arbeidshestene som hadde jobbet hardt og lenge i forkant av mediestormen. Jeg er faktisk usikker på i hvilken grad lojalitetsplikten til ansatte også skal innebære hensyn til «eierens» interesser (hvis noen jurister eller andre eksperter har synspunkter på det, så bruk kommentarfeltet). Uansett: det er vanskelig å se for seg at oppmerksomheten kan sies å ha skadet UDs legitime interesser. Og om så skulle ha skjedd, kan det hevdes at lojalitetsplikten bare gjelder om ytringer unødvendig skader arbeidsgivers interesser, og i dette tilfellet ser jeg det som umulig å fremme de aktuelle argumentene uten at det ble litt ukomfortabelt i departementet.

Departementets komfort er uansett ikke i min arbeidsgivers (Norad) legitime interesse. Snarere tvert imot: litt av ideen med å ha direktorater er jo nettopp å ha litt avstand til departementet, noe som ofte vil være uforenlig med å ta hensyn til departementets komfort. Så vidt jeg har sett, finnes ingenting i Norads formelle oppdrag (da tenker jeg i hovedsak på instruksen og tildelingsbrevene) som kan tolkes som at vi skal ta hensyn til departementets komfort. Og et direktorat kan selvsagt ikke la seg styre etter uformelle signaler eller forventninger fra departementet (det skulle ha tatt seg ut).

Jeg mener altså at jeg foreløpig har holdt meg innenfor lojalitetsplikten. Kanskje var det litt flaks, for dette er som sagt et risikoaktivitet. Men i møte med risiko er det oftest ikke riktig å ikke gjøre noe som kan framstå litt risikabelt. For mangel på offentlig debatt (eller nesten like ille: en debatt preget av en liten gruppe aktører med smale interesser) ville tross alt vært verre.

Bare nevner det

På bakgrunn av enkelte henvisninger til et tidligere blogginnlegg tenkte jeg bare å nevne at rent generelt ser jeg ikke gode faglige grunner for å beskytte bistand via sivilsamfunnet om det skal kuttes i bistandsbudsjettet. Jeg sa bare at det var vanskelig å finne generelle faglige grunner for det motsatte: å kutte vesentlig mer i denne "kanalen" enn i andre deler av budsjettet. Om noen skulle ha forstått blogginnlegget i en annen retning, er det en misforståelse - i beste fall. 

Når vi først er i gang, så er det lett å finne gode faglige argumenter for å opprettholde en høy andel støtte til multilaterale organisasjoner. Og jeg ser strengt tatt ikke særlig gode bistandsfaglige argumenter for å binde deler av den norske bistanden til norske sivilsamfunnsorganisasjoner i det hele tatt, for den saks skyld (den øvrige bistanden er jo stort sett avbundet). Faglige argumenter kan føres i flere retninger.

Dette høres kanskje ut som faglig ansvarsfraskrivelse. Det er det ikke, det er bare uttrykk for en ryddig arbeidsdeling: En sammenligning mellom "kanaler" for bistand kan ikke gjøres fra bar bakke. Det kan bare gjøres med referanse til en eller annen form for standard i form av en ide for hva man vil med bistanden, og det må formuleres spesifikt nok til at fagfolk kan gjøre sine vurderinger. Hva man vil med bistanden er et politisk og ikke faglig spørsmål som jeg ikke har noe med (noe jeg er glad for, for det er mye vanskeligere enn det umiddelbart høres ut som). Når målene er gitt, kan fagfolk sammenligne. Det vil fortsatt være veldig vanskelig fordi de ulike "kanalene" har veldig ulik natur og tjener forskjellige funksjoner, og enhver sammenligning vil også innebære mye usikkerhet og vil aldri yte full rettferdighet overfor hver enkelt organisasjons særtrekk. Det blir ikke mindre faglig av den grunn, men det gjør at det (gitt de siste dagers begivenheter) er greit å minne om at vi aldri vil komme helt i mål med en endelig "faglig fasit" - noe som ikke endrer det faktum at faglige vurderinger vil kunne være nyttige som grunnlag for og supplement til andre vurderinger.

Innlegg på denne bloggen er rene private ytringer, og eventuelt sammenfall med synspunktene til min arbeidsgiver er helt tilfeldige. Ved referering eller sitering skal jeg omtales som utviklingsforsker og ikke med referanse til min arbeidsgiver.

Åpen dør, trangt rom

Gode nordmenn har sterke meninger om bistand, helst kritiske. Antallet nordmenn som er kritisk til bistand er antakelig omtrent like stort som antallet som er positive til bistand, altså nærmere 90 prosent.  Det er ikke et matematisk problem, men et sunnhetstegn. Nordmenn klarer å ha flere tanker i hodet på en gang, og det er stor forskjell på å være kritisk og å være imot. 

Men kritiske nordmenn har ikke fått den bistandsdebatten de fortjener. Store deler av bistandskritikken i det offentlige ordskiftet kommer fra folk som har lite peiling på bistand og som følgelig har flere meningsytringer enn erfaringer å bidra med. De har selvsagt ikke skyld i at bistandsdebatten er blitt slik. Ytringsfriheten gjelder dem også. Problemet er at det er så mange som har peiling på bistand, som ikke deltar i debatten. Hvorfor?

Tidvis hevdes det at det fins en slags konspirasjon av bistandsarbeidere og deres støttespillere, deriblant forskere og journalister, som er redde for kritikk. Mon det.

Vi kan iallfall frikjenne journalistene på dette anklagepunktet (men følg med: nedenfor kommer et nytt og alvorligere anklagepunkt). Siste års mediedekning har bevist at journalister er ikke redde for bistandskritikk. Snarere tvert imot, de svelger det rått når de får det servert.

Hva med bistandsarbeiderne, forskere, konsulenter og andre med peiling på bistand? Jeg kjenner mange, og kan love deg at det finnes hundrevis av mennesker der ute som både har skikkelig god peiling og er skikkelig kritiske til viktige sider av norsk bistand. Det er selvsagt forskjell på folk, men de fleste er ikke feiginger som ikke tør å ta en debatt, og er ikke ute etter å beskytte gode jobber og feite lønninger (de vil kanskje nekte på at de har noen av delene). Mange har også lov av arbeidsgiverne sine til å uttale seg kritisk. Det gjelder iallfall forskere og noen konsulenter, men også bistandsarbeidere som jobber under god ledelse (og de andre ville nok fått lov å stå fram anonymt om de ba om det). Og de kan altså ikke skylde på at de ikke har tilgang. Store redaksjoner har sørget for at døra til det offentlige ordskiftet står vidåpen for dem.

Det er rommet innenfor som er problemet. Som kritisk forsker og blogger har jeg kjent litt på en følelse som jeg tror kan forklare hvorfor ikke flere kritikere med peiling har kommet på banen.

I andre politikkområder kan du snakke om saker, institusjoner eller hendelser, og la det bli med det. I bistandsdebatten er det nesten umulig å komme med et utsagn uten at det tolkes som en påstand om hele sektoren. Når jeg intervjues, føler jeg at spørsmålet henger i lufta enten det nevnes eller ikke: Er bistand bra eller dårlig? Virker den? Lages en reportasje om ett eksempel på dårlig bistand, står det mellom linjene at bistand ikke virker - selv når eksemplet kan være tiår gammelt.

Enhver som kjenner mangfoldet og kompleksiteten i bistand, føler seg ukomfortabel med forventningen om å si noe om bistand generelt. Bistanden omfatter praktisk talt alle politikkområder i mer enn hundre land, og alle slags institusjoner helt fra milliardprosjekter i Verdensbanken til små lokale kvinnegrupper. Ingen praktikere har oversikt over det meste. Forskere har ingen metoder tilgjengelig som gjør det mulig å konkludere om bistandens samlede virkninger.

Her skiller ikke bistand seg fra andre sektorer. Vi vet ikke om Forsvaret har sikret fred i Norge, om NAV har ført til mer eller mindre arbeidsledighet, om Innovasjon Norge fører til vekst eller om Kulturdepartementet gjør Norge mer kreativt. Og vi vet ikke om bistand fører til utvikling. Vi har ikke engang en felles forståelse av hva "utvikling" er. Jeg har forsket på spørsmålet i fire år og kan si veldig mye om saken, men jeg har dessverre ingen klar konklusjon. 

Vi vet selvsagt mye. Vi vet at norsk bistand gir bedre velferd for millioner av mennesker hvert år, muliggjør etablering av en del bedrifter, styrker en del institusjoner (men svekker andre), og bidrar til en del annet, iallfall på mellomlang sikt. Og at det er en del bistand som ikke oppnår slikt en gang og antakelig er bortkastede penger. Samt at bistand også gjør skade. Det gjelder de fleste andre sektorer også: Noe fungerer bra, annet ikke, noe er bortkastet, noe er til og med skadelig. Alt er verdt å debattere. 

Men i bistandsdebatten er ikke dette nok. Forventningen er at man skal gi en slags oppsummering av den samlede, langsiktige effekt langt utover de rent konkrete resultatene. Man kan liksom ikke si noe om en side ved bistand uten å si noe om hele sektoren. Men det er ikke mulig å oppsummere all bistand til et enkelt svar. Både forskere og praktikere kan gjøre høyt kvalifiserte antakelser, men vi kan ikke konkludere på samlet effekt verken av bistand eller de fleste andre politikkområder. Vi vet nemlig ikke hvordan samfunnet ville vært uten. Det er derfor akkurat like lite, eller mye dekning for å si "bistand virker ikke"som å si at "bistand virker". Virker Forsvaret? Virker NAV?

Det er altså ikke sektoren som er spesiell, men ordskiftet om den. I ingen andre sektorer stilles så store forventninger til å si noe om den samlede, langsiktige virkning, og krav til dokumentasjon dersom man mener den er positiv (for tiden kreves ikke evidens fra de som sier at bistanden har ingen eller negativ virkning). I bistand kan man risikere at et utsagn om en bestemt side av bistanden, kanskje bare om ett prosjekt, blir tolket som en påstand om hele sektoren. Nåvel, det vel ingen som ser så enkelt på det, men slik bistandsdebatten er blitt, føles det fort slik, iallfall om man snakker med pressen. Det gjør at ethvert utsagn om bistand blir uunngåelig politisk, særlig fordi mange mener at bevilgningene skal gjøres avhengig av dokumentert virkning og kuttes dersom det oppstår tvil om at den er positiv. Også det er særegent for bistand. Ingen krever bevis fra universitetene på langsiktig samfunnsvirkning som forutsetning for støtte til høyere utdanning. Ingen krever reduserte bevilgninger til politiet med den begrunnelse at politiarbeidet ikke virker fordi kriminaliteten øker.

For seriøse forskere som vet at det ikke fins gode svar, er det derfor fristende å holde seg hjemme. Det er nok derfor flere av de mest aktive forskerne i offentlig debatt de siste årene, har lite eller ingen empirisk forskning på bistandens effekter. Det flere av dem har felles, er stor interesse for bistand som norsk politikkfelt, og sterkere meninger enn evidens.

Den samme forventningen kan også holde praktikerne hjemme. En lege kan kritisere Ahus og kunstnere kan kritisere kulturinstitusjoner uten at det fører til  krav om lavere helse- eller kulturbudsjett, og en ansatt i Jernbaneverket kan kritisere sin egen organisasjon uten å bli oppfattet som å være imot jernbane. Men om en bistandsarbeider snakker kritisk om bistandsforvaltning, kan det bli forstått som en påstand om bistand generelt. Det ender gjerne med en flau smak og frykt for at kolleger synes det ble for tabloid, eller en følelse av at man ufrivillig har tatt stilling i en politisk diskusjon om bistandsbudsjettets størrelse, selv om man bare ville påpeke noen forbedringspotensialer.

De fleste som har erfaring fra bistand er positive til politikkfeltet og derfor kanskje redde for de politiske implikasjonene av kritikk. Dette blir av og til presentert som noe unikt og spesielt for bistand, at man liksom vil beskytte sine egne kjepphester og kanskje egne interesser. Men at praktikerne i faget normalt oftest også er positive til politikkfeltet, gjelder selvsagt overalt - nok et eksempel på at det ikke er bistanden, men debatten om den som er spesiell.

For øvrig tror jeg ikke bistandsarbeiderne er mer positive til bistand enn i befolkningen for øvrig, ettersom andelen som er positive til bistand er nærmere nitti prosent. Andelen som er positive til bistand er ikke engang nevneverdig svekket av at at målinger viser redusert tillit til at bistand virker. Og den har vært jevnt over økende (med korte nedturer) helt siden SSB startet sine målinger omtrent samtidig som Anders Lange startet partiet med det lange navnet. Det viser kanskje at høyrepopulismen sviktet totalt. Og at bistand tåler kritikk. Og den trenger kritikk. Mye. God, evidensbasert kritikk er beste måten å gjøre bistand bedre.  

Men om noen av de hundrevis av velinformerte kritikere der ute skal komme på banen, må det bli mulig for dem å snakke om det de kan, uten forventning om å svare på de store spørsmålene. Kritikerne må bli trygge på at de ikke driver politikk når de deler en erfaring eller et forskningsfunn.

Mediene har ikke alene skylda for at ordskiftet er blitt slik. Det er flere grunner til at det er er naturlig at man stiller andre spørsmål til bistand enn til innenlandske politikkfelt. Og mye av dagens debatt skyldes en spesiell dynamikk mellom høyrepopulisme og bistandsorganisasjonene. Men om redaksjonene ikke har skylda, har de iallfall ikke tatt ansvar for å påvirke debatten i en mer konstruktiv retning. Et første skritt vil være å behandle bistand som et hvilket som helst annet politikkfelt både i reportasjer og ved redigering av debatter. Man må kunne kritisere bistand akkurat som man kan kritisere ungdomsskolen, teatrene eller Jernbaneverket - nemlig uten at det tolkes som krav om redusert bevilgning på neste års statsbudsjett. Selvsagt må man kunne ha meninger om hele sektorer og hvorvidt bistand "virker", men det bør være med dertil egnede argumenter og ikke med henvisning til et enkeltprosjekt.

Flere toneangivende medier, særlig Dagsavisen, skal ha skryt for å invitere til åpen og kritisk og til tider nyansert debatt om bistand (når den ikke har tatt helt av, tror jeg det er fordi de frivillige organisasjonene ikke klarer å løsrive seg fra egne kjepphester). Andre redaksjoner har gjort godt journalistisk arbeid i det siste, deriblant NRK og Aftenposten (nå snakker jeg ikke om Aftenpostens debattsider, som er et tristere kapittel). Dessuten har det dukket opp minst en relativt ny politisk stemme fra Sør(-landet) som tar fagfeltet alvorlig i tillegg til en liten håndfull som var på banen allerede, vi har en statsråd som er interessert i nasjonal debatt, og i skyggene jobber FrP mye mer seriøst enn før med bistandsfaglige spørsmål. Det ser faktisk ut til at det vil bli mulig å snakke om bistand i offentligheten uten å tvinges inn i et "ja" eller "nei" til bistand. Vi går lysere tider i møte. Det er vel bare et tidsspørsmål før noen sier "bistandsdebatt 2.0" (Ha! Jeg var først). Vi får håpe at de gjenværende redaksjonene får med seg det som skjer. Og at bistandsfolket utnytter muligheten.  

For øvrig kan journalistene gjerne gjøre mer av jobben selv framfor å vente på kritikere fra innsiden. I dag er det bare en knøttliten redaksjon i Norge – Development Today – som investerer noe særlig i kritisk gravejournalistikk på dagens bistand. Selv når disse finner noe, blir det knapt nok sitert i andre media. Nesten all øvrig norsk bistandskritikk er basert på en liten håndfull bistandsprosjekter i noen få land, de fleste langt tilbake i tid.  Detaljinformasjon om tusenvis av pågående prosjekter er offentlig tilgjengelig. Her ligger et stort reservoar for redaksjoner som vil satse på god, kritisk, substansiell, oppdatert bistandskritikk framfor å drøvtygge flere tiår gamle prosjekter. Hvis redaksjonene ikke gjør dette, kan lesere og lyttere forledes til å tro at problemer hørte til i fortiden og at alt er bra med bistanden i dag. 

Nygammel retorikk om fordeling

Noen stusser kanskje over at jeg hevder på VG Nett at stortingsmeldingen om fordeling er ny retorikk fra SV. For er det noe som kjennetegner SV-retorikk, er det vel nettopp krav om bedre fordeling. De korte tekstene på VG Nett gir ikke anledning til å nyansere. Derfor er det så fint med en egenredigert blogg som gir plass til å skrive så mye man ønsker om saken. Da er det også lov å minne om lange linjer: 

Sist gang fordeling var nesten høyest på agendaen i utviklingspolitikken, var tidlig på 70-tallet. Da var det et tydelig skille mellom to parter i internasjonal debatt. Noen insisterte på radikale grep for mer global fordeling (mellom land), som etterhvert ble formulert som et krav om en ny økonomisk verdensordning. Det var fattige lands stater som stod sterkest på denne linja - blant annet gjennom grupper som non-aligned movement og G77, og FN-organisasjoner orientert mot fattige land, som UNCTAD. Men det var venstresiden, inkludert det som ble til SV i Norge på omtrent samme tid, som var de ivrigste fanebærere for slike krav i Nord.  

Andre insisterte mer på at fattige land måtte bli mye bedre til å fordele internt, og gikk langt i å si at de ikke fortjente vestlig bistand hvis de ikke skjerpet seg på det området. Altså et budskap til forveksling likt det Heikki Holmås fremmer for tiden. Men den gangen kom dette budskapet fra Washington og særlig fra en av datidens fremste eksponenter for nesten alt venstresiden var imot: Robert McNamara, president i Verdensbanken (men du husker ham kanskje best fra Vietnamkrigen). Hans tale i Nairobi i 1973 er mest kjent fordi den er regnet som startskuddet til en ny bistandsstrategi som etterhvert ble kalt integrated rural development, men den formulerer også tydelig en ny tilnærming til intern fordeling. Den gangen handlet det mer om landbruk og landreform enn om skattereform og andre grep som fremmes i dag, men essensen er den samme: En kombinasjon av krav til at fattige land tar radikale politiske grep for bedre fordeling, bistand til å hjelpe dem med disse fordelingsgrepene, og direkte støtte til de fattigste. Talen er et glitrende stykke retorikk og vel verdt å lese i sin helhet, men jeg limer inn noen utdrag nedenfor. Kanskje kan de være til inspirasjon for taleskriverne i UD når Holmås skal presentere regjeringens nye strategi i utlandet. Det er nærmest bare å oppdatere noen tall og fakta og skrive om det som spesifikt handler om landbrukspolitikk, så kan den brukes praktisk talt i sin helhet. 

Noen år senere svingte utviklingsdebatten over i et nytt spor, med mye vekt på spørsmålet om hvorvidt bistand bør knyttes opp til krav om politisk endring. Her var det også intens diskusjon og nok en gang stod Washington mot venstresiden, hvor sistnevnte insisterte på at kondisjonalitet var uakseptabelt. Motivasjonen var nok nok mer at de var imot innholdet i kondisjonaliteten enn det prinsippielle spørsmålet om hvorvidt dette er legitim bruk av bistand, men likevel. 

Washington ga opp denne type kondisjonalitet mot slutten av 1990-tallet (mer fordi de fant ut at det ikke virket, enn fordi de syntes det var galt) og erstattet det med selektivitet, altså at bistand burde gis til de land som allerede førte god politikk (proffene sier fra ex-post til ex-ante kondisjonalitet. Eller omvendt, jeg husker ikke helt). Men da hadde venstresiden allerede overtatt Washingtons ide om at bistand burde brukes til å gjennomføre store politiske reformer i mottakerlandet. Selv om man ikke kalte det kondisjonalitet, var det et syn på bistand og politikk som var veldig likt det som venstresiden hadde vært kritisk til da det ble fremmet fra Washington og høyresiden: Mottakeren måtte forplikte seg til politiske og administrative endringer, og akseptere en horde vestlige eksperter til å hjelpe dem med å gjennomføre dem. Men nå hadde denne form for politisk bruk av bistand tverrpolitisk støtte og andre politiske fortegn - som demokrati, menneskerettigheter, likestilling og miljøvern, og fattigdomsbekjempelse.

Fattigdomsstrategiene som ble utviklet i denne perioden var påfallende like og de la lite vekt på intern fordeling. De handlet mest om vekst (som i hovedsak ble delegert til privat sektor) og effektive offentlige tjenester (hvor bistand fant sin viktigste rolle). Jeg kan nesten ikke huske at noen fra venstresiden krevde mer skatt og økt fordeling når disse strategiene ble diskutert: oftest var kravet bare at vestlig-finansierte frivillige organisasjoner måtte være med i utarbeidelsen av strategiene. Det var i det hele tatt vanskelig å se forskjell på høyre- og venstresiden både når det gjaldt synet på bruk av bistand til å kreve og forsøksvis gjennomføre radikale politiske endringer, og innholdet i de faktiske utviklingsstrategiene som ble promotert innenfor hvert enkelt fattige land gjennom utviklingsstrategiene som ble framforhandlet med mottakerne. Det siste er egentlig ganske ufattelig, ettersom det ikke fins ett eneste donorland hvor høyre- og venstresiden er enige om hvordan man bekjemper fattigdom. 

Men det var bistandspolitikken. Det var stor forskjell i synet på internasjonal politikk for øvrig. Her var var SV (og deler av kristensegmentet, best representert ved Kirkens Nødhjelp) fortsatt den fremste fanebærer for en aktiv norsk og vestlig politikk på internasjonal fordeling, altså mellom land. Det gjaldt for eksempel i spørsmål om handelsregler og WTO, gjeld, og enkelte deler av globaliseringskritikken. 

Vektleggingen av nasjonal fordeling framfor internasjonal fordeling som hovedsatsingsområde i utviklingspolitikken er altså helt nye toner fra SV (helt hvor nytt det er, er litt vanskelig for meg å si, for jeg synes det er vanskelig å tolke SV-retorikk de siste seks årene før Holmås, ettersom jeg har hørt at det hersker litt uenighet om hvorvidt Erik Solheim var en god representant for slikt). Dette er en endring som er vanskelig å forklare med endringer i verden. Tross alt er det mye større forskjell på rike og fattige land nå enn på 1970-tallet da venstresiden valgte en annen strategi. Og selv om en håndfull land har karret seg et godt stykke oppover, er det fortsatt veldig mange land som er så fattige at de ikke har noen sjanse til å avskaffe fattigdommen gjennom omfordeling (i en ideell verden, der lik fordeling er mulig, kan vi si at tallet er 36, nemlig antallet land med en økonomi tilsvarende ca 15 kr pr dag per innbygger. Om vi antar at full omfordeling ikke er mulig og at det trengs et skattbart overskudd for å finansiere en god stat, kan vi si at det gjelder de 90 land - omtrent halvparten av alle verdens land - som har mindre enn noen-og-seksti kroner pr innbygger pr dag). Så skiftet av oppmerksomhet fra internasjonal til nasjonal fordeling må kanskje forklares som en politisk endring, ikke bare som en tilpasning til nye forhold.

Det var kanskje litt dårlig gjort av meg å antyde i VG at dette skiftet i SV-retorikk må være komfortabelt når man sitter i en regjering som har ansvar for at Norge skaper økte forskjeller i verden hver eneste dag. Bakgrunnen er at vi forvalter Statens Pensjonsfond Utland på en måte som effektivt skaper vekst og velstand i land som allerede er rike (og som antakelig også gjør at en del av de rikeste menneskene i disse landene blir enda rikere). Vårt samlede bidrag til økt ulikhet er derfor ganske sikkert langt større enn utviklingspolitikkens bidrag til økt likhet. Holmås har ikke skylda for dette, men regjeringsdeltakelsen gir ham likevel litt av ansvaret. Jeg tror ikke et øyeblikk at fokuset på intern fordeling er en bevisst avledningsmanøver. Jeg sier det bare for å minne om at selv om stortingsmeldingen er et skritt i riktig retning, er den absolutt viktigste jobben i Norges politikk for bedre fordeling knapt påbegynt. Men det er kanskje litt slemt å si til en mann som helt sikkert føler tungt på det samme. 

Nedenfor følger noen utdrag fra McNamaras tale. Hele talen fins i sin helhet her (og her i original med litt mer om årsmøtet der talen ble holdt). Se bort fra tekniske spørsmål og data som er utdatert, og tenk på landbruksreform og landreform som en parallell til nåtidens skattereform, så finner du et politisk innhold som i essens er omtrent det samme som i dag. Her er som sagt også en del retorisk snacks som kan inspirere Holmås og hans taleskrivere. Og til med noen ganske nyttige forslag som UD kanskje burde ha vurdert i arbeidet med meldingen.

Jeg skulle forresten likt å se reaksjonen om noen hadde sagt til nystiftede SV i 1975 at en framtidig statsråd fra deres parti kanskje kunne ha holdt en tale nesten helt likt talen til en av deres erkefiender dengang. Huff, nå var jeg litt slem igjen. Til SVs forsvar kan jeg legge til at utviklingspolitikken aldri har vært særlig godt forankret i hjemlig politikk. Og selv om det ikke er tema for dette blogginnlegget, vil jeg bare nevne at etter en lynrask skumlesing av stortingsmeldingen synes jeg den virker veldig fin, selv om mine reservasjoner gjelder fortsatt.

-----

Robert McNamara, address to the board of governors, the World Bank, Nairobi, 1973: 

Reorienting Development Policy
The need to reorient development policies in order to provide a more equitable distribution of the benefits of economic growth is beginning to be widely discussed. But very few countries have actually made serious moves in this direction. And I should stress that unless national governments redirect their policies toward better distribution, there is very little that international agencies such as the World Bank can do to accomplish this objective.

Without intruding into matters that are the proper concern of individual governments, I would like to discuss an important first step that could lead to a more rapid acceptance of the required policy changes. This step would be to redefine the objectives and measurement of development in more operational terms. While most countries have broadened the statements of their development goals to include references to reducing unemployment and increasing the income of the poor -as well as emphasizing traditional growth in output-they still measure progress toward these complex objectives with a single measuring rod: the growth of GNP.

But the fact is that we can no more measure the achievement of multiple development objectives by the GNP alone than we can describe the quality of life in a city exclusively by its size. The Gross National product is an index of the total value of goods and services produced by an economy; it was never intended to be a measure of their distribution.

It is important to remember that indices of the increase in gross national product implicitly weight the growth of each income group according to its existing share of total national income. Since in the developing countries the upper 40% of the population typically receive 75% of all income, the growth of GNP is essentially an index of the welfare of these upper income groups. It is quite insensitive to what happens to the poorest 40%, who collectively receive only 10-15% of the total national income.

Were we to fashion a new index which gave at least the same weight to a 1 % increase in the incomes of the poorest groups in society as it gave to a 1 % increase in the incomes of the well- to-do, we would get a much different picture of development in the past decade. The growth of total income in several of the largest countries in Latin America and Asia, for example, would be significantly lower than the growth as measured by the GNP.

But, in a number of cases - including for instance, Sri Lanka and Colombia - the opposite would be true. In these countries, giving equal weight to the growth of income of each citizen, regardless of his income level, would result in a more accurate assessment of development performance than does GNP because it would give credit for some redistribution of the benefits of growth toward the lower income groups.

Adopting this kind of a socially oriented measure of economic performance would be an important step in the redesign of development policies. It would require governments, and their planning and finance ministries, to look at the allocation of resources in a much more comprehensive way. For they would have to consider not only the total output of an investment but also how the benefits would be distributed. This would give practical, operational significance to the rhetorical statements of social objectives now embodied in most development plans. And it would insure that important questions of equity became an integral part of project evaluation procedures both within the developing countries and the lending agencies. We are, in fact, beginning to develop this approach in the World Bank.

(...)

Summary and Conclusions    

Let me now summarize and conclude the central points I have made this morning. 
If we look objectively at the world today, we must agree that it is characterized by a massive degree of inequality. 
The difference in living standards between the rich nations and the poor nations is a gap of gigantic proportions. 
The industrial base of the wealthy nations is so great, their technological capacity so advanced, and their consequent advantages so immense that it is unrealistic to expect that the gap will narrow by the end of the century. Every indication is that it will continue to grow. 
Nothing we can do is likely to prevent this.

But what we can do is begin to move now to insure that absolute poverty - utter degradation - is ended. 
We can contribute to this by expanding the wholly inadequate flow of Official Development Assistance. 
The flow of ODA can be increased, by 1980, to the target of .7% of GNP - a target originally accepted within the United Nations for completion by 1975. 
This is feasible, but it will require renewed efforts by many nations, particularly the very richest. 


Further, we must recognize that a high degree of inequality exists not only between developed and developing nations but within the developing nations themselves. Studies in the Bank during this past year reinforce the preliminary conclusions I indicated to you last year: income distribution patterns are severely skewed within developing countries-more so than within developed countries-and the problem requires accelerated action by the governments of virtually all developing nations.

A minimum objective should be that the distortion in income distribution within these nations should at least stop increasing by 1975, and begin to narrow within the last half of the decade.

A major part of the program to accomplish this objective must be designed to attack the absolute poverty which exists to a totally unacceptable degree in almost all of our developing member countries: a poverty so extreme that it degrades the lives of individuals below the minimal norms of human decency. The absolute poor are not merely a tiny minority of unfortunates - a miscellaneous collection of the losers in life-a regrettable but insignificant exception to the rule. On the contrary, they constitute roughly 40% of the nearly two billion individuals living in the developing nations.

Some of the absolute poor are in urban slums, but the vast bulk of them are in the rural areas. And it is there - in the countryside - that we must confront their poverty.

We should strive to eradicate absolute poverty by the end of this century. That means in practice the elimination of malnutrition and illiteracy, the reduction of infant mortality, and the raising of life-expectancy standards to those of the developed nations.

Essential to the accomplishment of this objective is an increase in the productivity of small-scale agriculture.

Is it a realistic goal?

The answer is yes, if governments in the developing countries are prepared to exercise the requisite political will to make it realistic.

It is they who must decide.

As for the Bank, increased productivity of the small, subsistence farmer will be a major goal of our program of expanded activity in the FY1974-78 period.

But no amount of outside assistance can substitute for the developing member governments' resolve to take on the task.

It will call for immense courage, for political risk is involved. The politically privileged among the landed elite are rarely enthusiastic over the steps necessary to' advance rural development. This is shortsighted, of course, for in the long term they, as well as the poor, can benefit.

But if the governments of the developing world-who must measure the risks of reform against the risks of revolution-are prepared to exercise the requisite political will to assault the problem of poverty in the countryside, then the governments of the wealthy nations must display equal courage. They must be prepared to help them by removing discriminatory trade barriers and by substantially expanding Official Development Assistance.

What is at stake in these decisions is the fundamental decency of the lives of 40% of the people in the 100 developing nations which are members of this institution. We must hope that the decisions will be the courageous ones.

If they are not, the outlook is dark. But if the courageous decisions are made, then the pace of development can accelerate.

I believe it will. I believe it will because I believe that during the remainder of this century people everywhere will become increasingly intolerant of the inhuman inequalities which exist today.

All of the great religions teach the value of each human life. In a way that was never true in the past, we now have the power to create a decent life for all men and women. Should we not make the moral precept our guide to action? The extremes of privilege and deprivation are simply no longer acceptable.

It is development's task to deal with them.
You and I - and all of us in the international community share that responsibility.