Åpen dør, trangt rom

Gode nordmenn har sterke meninger om bistand, helst kritiske. Antallet nordmenn som er kritisk til bistand er antakelig omtrent like stort som antallet som er positive til bistand, altså nærmere 90 prosent.  Det er ikke et matematisk problem, men et sunnhetstegn. Nordmenn klarer å ha flere tanker i hodet på en gang, og det er stor forskjell på å være kritisk og å være imot. 

Men kritiske nordmenn har ikke fått den bistandsdebatten de fortjener. Store deler av bistandskritikken i det offentlige ordskiftet kommer fra folk som har lite peiling på bistand og som følgelig har flere meningsytringer enn erfaringer å bidra med. De har selvsagt ikke skyld i at bistandsdebatten er blitt slik. Ytringsfriheten gjelder dem også. Problemet er at det er så mange som har peiling på bistand, som ikke deltar i debatten. Hvorfor?

Tidvis hevdes det at det fins en slags konspirasjon av bistandsarbeidere og deres støttespillere, deriblant forskere og journalister, som er redde for kritikk. Mon det.

Vi kan iallfall frikjenne journalistene på dette anklagepunktet (men følg med: nedenfor kommer et nytt og alvorligere anklagepunkt). Siste års mediedekning har bevist at journalister er ikke redde for bistandskritikk. Snarere tvert imot, de svelger det rått når de får det servert.

Hva med bistandsarbeiderne, forskere, konsulenter og andre med peiling på bistand? Jeg kjenner mange, og kan love deg at det finnes hundrevis av mennesker der ute som både har skikkelig god peiling og er skikkelig kritiske til viktige sider av norsk bistand. Det er selvsagt forskjell på folk, men de fleste er ikke feiginger som ikke tør å ta en debatt, og er ikke ute etter å beskytte gode jobber og feite lønninger (de vil kanskje nekte på at de har noen av delene). Mange har også lov av arbeidsgiverne sine til å uttale seg kritisk. Det gjelder iallfall forskere og noen konsulenter, men også bistandsarbeidere som jobber under god ledelse (og de andre ville nok fått lov å stå fram anonymt om de ba om det). Og de kan altså ikke skylde på at de ikke har tilgang. Store redaksjoner har sørget for at døra til det offentlige ordskiftet står vidåpen for dem.

Det er rommet innenfor som er problemet. Som kritisk forsker og blogger har jeg kjent litt på en følelse som jeg tror kan forklare hvorfor ikke flere kritikere med peiling har kommet på banen.

I andre politikkområder kan du snakke om saker, institusjoner eller hendelser, og la det bli med det. I bistandsdebatten er det nesten umulig å komme med et utsagn uten at det tolkes som en påstand om hele sektoren. Når jeg intervjues, føler jeg at spørsmålet henger i lufta enten det nevnes eller ikke: Er bistand bra eller dårlig? Virker den? Lages en reportasje om ett eksempel på dårlig bistand, står det mellom linjene at bistand ikke virker - selv når eksemplet kan være tiår gammelt.

Enhver som kjenner mangfoldet og kompleksiteten i bistand, føler seg ukomfortabel med forventningen om å si noe om bistand generelt. Bistanden omfatter praktisk talt alle politikkområder i mer enn hundre land, og alle slags institusjoner helt fra milliardprosjekter i Verdensbanken til små lokale kvinnegrupper. Ingen praktikere har oversikt over det meste. Forskere har ingen metoder tilgjengelig som gjør det mulig å konkludere om bistandens samlede virkninger.

Her skiller ikke bistand seg fra andre sektorer. Vi vet ikke om Forsvaret har sikret fred i Norge, om NAV har ført til mer eller mindre arbeidsledighet, om Innovasjon Norge fører til vekst eller om Kulturdepartementet gjør Norge mer kreativt. Og vi vet ikke om bistand fører til utvikling. Vi har ikke engang en felles forståelse av hva "utvikling" er. Jeg har forsket på spørsmålet i fire år og kan si veldig mye om saken, men jeg har dessverre ingen klar konklusjon. 

Vi vet selvsagt mye. Vi vet at norsk bistand gir bedre velferd for millioner av mennesker hvert år, muliggjør etablering av en del bedrifter, styrker en del institusjoner (men svekker andre), og bidrar til en del annet, iallfall på mellomlang sikt. Og at det er en del bistand som ikke oppnår slikt en gang og antakelig er bortkastede penger. Samt at bistand også gjør skade. Det gjelder de fleste andre sektorer også: Noe fungerer bra, annet ikke, noe er bortkastet, noe er til og med skadelig. Alt er verdt å debattere. 

Men i bistandsdebatten er ikke dette nok. Forventningen er at man skal gi en slags oppsummering av den samlede, langsiktige effekt langt utover de rent konkrete resultatene. Man kan liksom ikke si noe om en side ved bistand uten å si noe om hele sektoren. Men det er ikke mulig å oppsummere all bistand til et enkelt svar. Både forskere og praktikere kan gjøre høyt kvalifiserte antakelser, men vi kan ikke konkludere på samlet effekt verken av bistand eller de fleste andre politikkområder. Vi vet nemlig ikke hvordan samfunnet ville vært uten. Det er derfor akkurat like lite, eller mye dekning for å si "bistand virker ikke"som å si at "bistand virker". Virker Forsvaret? Virker NAV?

Det er altså ikke sektoren som er spesiell, men ordskiftet om den. I ingen andre sektorer stilles så store forventninger til å si noe om den samlede, langsiktige virkning, og krav til dokumentasjon dersom man mener den er positiv (for tiden kreves ikke evidens fra de som sier at bistanden har ingen eller negativ virkning). I bistand kan man risikere at et utsagn om en bestemt side av bistanden, kanskje bare om ett prosjekt, blir tolket som en påstand om hele sektoren. Nåvel, det vel ingen som ser så enkelt på det, men slik bistandsdebatten er blitt, føles det fort slik, iallfall om man snakker med pressen. Det gjør at ethvert utsagn om bistand blir uunngåelig politisk, særlig fordi mange mener at bevilgningene skal gjøres avhengig av dokumentert virkning og kuttes dersom det oppstår tvil om at den er positiv. Også det er særegent for bistand. Ingen krever bevis fra universitetene på langsiktig samfunnsvirkning som forutsetning for støtte til høyere utdanning. Ingen krever reduserte bevilgninger til politiet med den begrunnelse at politiarbeidet ikke virker fordi kriminaliteten øker.

For seriøse forskere som vet at det ikke fins gode svar, er det derfor fristende å holde seg hjemme. Det er nok derfor flere av de mest aktive forskerne i offentlig debatt de siste årene, har lite eller ingen empirisk forskning på bistandens effekter. Det flere av dem har felles, er stor interesse for bistand som norsk politikkfelt, og sterkere meninger enn evidens.

Den samme forventningen kan også holde praktikerne hjemme. En lege kan kritisere Ahus og kunstnere kan kritisere kulturinstitusjoner uten at det fører til  krav om lavere helse- eller kulturbudsjett, og en ansatt i Jernbaneverket kan kritisere sin egen organisasjon uten å bli oppfattet som å være imot jernbane. Men om en bistandsarbeider snakker kritisk om bistandsforvaltning, kan det bli forstått som en påstand om bistand generelt. Det ender gjerne med en flau smak og frykt for at kolleger synes det ble for tabloid, eller en følelse av at man ufrivillig har tatt stilling i en politisk diskusjon om bistandsbudsjettets størrelse, selv om man bare ville påpeke noen forbedringspotensialer.

De fleste som har erfaring fra bistand er positive til politikkfeltet og derfor kanskje redde for de politiske implikasjonene av kritikk. Dette blir av og til presentert som noe unikt og spesielt for bistand, at man liksom vil beskytte sine egne kjepphester og kanskje egne interesser. Men at praktikerne i faget normalt oftest også er positive til politikkfeltet, gjelder selvsagt overalt - nok et eksempel på at det ikke er bistanden, men debatten om den som er spesiell.

For øvrig tror jeg ikke bistandsarbeiderne er mer positive til bistand enn i befolkningen for øvrig, ettersom andelen som er positive til bistand er nærmere nitti prosent. Andelen som er positive til bistand er ikke engang nevneverdig svekket av at at målinger viser redusert tillit til at bistand virker. Og den har vært jevnt over økende (med korte nedturer) helt siden SSB startet sine målinger omtrent samtidig som Anders Lange startet partiet med det lange navnet. Det viser kanskje at høyrepopulismen sviktet totalt. Og at bistand tåler kritikk. Og den trenger kritikk. Mye. God, evidensbasert kritikk er beste måten å gjøre bistand bedre.  

Men om noen av de hundrevis av velinformerte kritikere der ute skal komme på banen, må det bli mulig for dem å snakke om det de kan, uten forventning om å svare på de store spørsmålene. Kritikerne må bli trygge på at de ikke driver politikk når de deler en erfaring eller et forskningsfunn.

Mediene har ikke alene skylda for at ordskiftet er blitt slik. Det er flere grunner til at det er er naturlig at man stiller andre spørsmål til bistand enn til innenlandske politikkfelt. Og mye av dagens debatt skyldes en spesiell dynamikk mellom høyrepopulisme og bistandsorganisasjonene. Men om redaksjonene ikke har skylda, har de iallfall ikke tatt ansvar for å påvirke debatten i en mer konstruktiv retning. Et første skritt vil være å behandle bistand som et hvilket som helst annet politikkfelt både i reportasjer og ved redigering av debatter. Man må kunne kritisere bistand akkurat som man kan kritisere ungdomsskolen, teatrene eller Jernbaneverket - nemlig uten at det tolkes som krav om redusert bevilgning på neste års statsbudsjett. Selvsagt må man kunne ha meninger om hele sektorer og hvorvidt bistand "virker", men det bør være med dertil egnede argumenter og ikke med henvisning til et enkeltprosjekt.

Flere toneangivende medier, særlig Dagsavisen, skal ha skryt for å invitere til åpen og kritisk og til tider nyansert debatt om bistand (når den ikke har tatt helt av, tror jeg det er fordi de frivillige organisasjonene ikke klarer å løsrive seg fra egne kjepphester). Andre redaksjoner har gjort godt journalistisk arbeid i det siste, deriblant NRK og Aftenposten (nå snakker jeg ikke om Aftenpostens debattsider, som er et tristere kapittel). Dessuten har det dukket opp minst en relativt ny politisk stemme fra Sør(-landet) som tar fagfeltet alvorlig i tillegg til en liten håndfull som var på banen allerede, vi har en statsråd som er interessert i nasjonal debatt, og i skyggene jobber FrP mye mer seriøst enn før med bistandsfaglige spørsmål. Det ser faktisk ut til at det vil bli mulig å snakke om bistand i offentligheten uten å tvinges inn i et "ja" eller "nei" til bistand. Vi går lysere tider i møte. Det er vel bare et tidsspørsmål før noen sier "bistandsdebatt 2.0" (Ha! Jeg var først). Vi får håpe at de gjenværende redaksjonene får med seg det som skjer. Og at bistandsfolket utnytter muligheten.  

For øvrig kan journalistene gjerne gjøre mer av jobben selv framfor å vente på kritikere fra innsiden. I dag er det bare en knøttliten redaksjon i Norge – Development Today – som investerer noe særlig i kritisk gravejournalistikk på dagens bistand. Selv når disse finner noe, blir det knapt nok sitert i andre media. Nesten all øvrig norsk bistandskritikk er basert på en liten håndfull bistandsprosjekter i noen få land, de fleste langt tilbake i tid.  Detaljinformasjon om tusenvis av pågående prosjekter er offentlig tilgjengelig. Her ligger et stort reservoar for redaksjoner som vil satse på god, kritisk, substansiell, oppdatert bistandskritikk framfor å drøvtygge flere tiår gamle prosjekter. Hvis redaksjonene ikke gjør dette, kan lesere og lyttere forledes til å tro at problemer hørte til i fortiden og at alt er bra med bistanden i dag.