onsdag 25. april 2012

Nålestikkbistand uten politikk

For spesielt interesserte. Statssekretær Gry Larsen svarte på en tidligere kronikk i Ny Tid. Her er mitt tilsvar, publisert i Ny Tid i forrige uke. Hovedbudskapet mitt er vel at global helse er et godt eksempel på at det er nærmest irrelevant hvilket parti som håndterer utviklingspolitikken: Selv om det gjøres store politiske veivalg hele tiden, skjules de under ord som effektivitet eller "bistand som virker" og løsrives dermed fra den hjemlige politiske debatt.

Jeg finner ikke Gry Larsens innlegg på nett, og derfor kan jeg ikke legge det. Men hun har jo regjeringen.no å boltre seg på.



Nålestikkbistand
Min kronikk om «nålestikkbistand» 23. mars handlet om tausheten rundt politiske veivalg i global helse, og var altså mer rettet mot Ny Tids øvrige lesere enn mot Utenriksdepartementet. UD har ikke skyld i tausheten. Men når statssekretær Gry Larsen likevel velger å svare (13. april), demonstrerer hun likevel litt av problemet. 

Det er nemlig klin umulig å identifisere politikken i det hun skriver. Bytt ut «rødgrønn» og «sosialdemokratisk» med andre ord og fjern en referanse til AUF, og innlegget kunne ha kommet fra et hvilket som helst parti. «Å støtte opp om det som virker» og «bredt partnerskap» mellom forskjellige aktører er selvsagt «god sosialdemokratisk tenking». Men dette er også god politikk i alle andre politiske ideologier. Politikken ligger i de faktiske prioriteringene mellom ulike tiltak som antas å virke, hvordan man balanserer mellom forskjellige (private og offentlige) interesser og interessenter i et «bredt partnerskap», og til syvende og sist hva slags offentlige systemer man er med på å utvikle.

Larsen har helt rett i at vaksineinitiativet virker. Men hun får bare delvis støtte fra forskning i sin påstand om at GAVI også styrker helsesystemer generelt. Det er ingen tvil om at Norge har vært en pådriver i så måte, men uavhengige forskningsprosjekter gir blandede konklusjoner både når det gjelder institusjonenes prioritering og faktiske resultat på det området (selv om ingen konkluderer entydig negativt). Larsen nevner at Norge støtter andre institusjoner som jobber med helsesystemer, men nevner ikke at GAVI-støtten flerdobles mens de andre står omtrent på stedet hvil. Det er politikk.

GAVI er ikke det eneste som virker. En nylig evaluering av norsk helsebistand til Botswana, en helsesystemfokusert tilnærming som nærmest er den strake motsetning til vaksineinitiativet, konkluderte på at også det virket – men at de samme resultatene ikke ville vært mulig med dagens bistandsprioriteringer. Valget mellom to ulike tilnærminger som begge virker – her eksemplifisert med GAVI og Botswana – er et politisk spørsmål. Men i bistand blir forskjellen ofte redusert til et spørsmål om effektivitet, ikke politikk.

Global helse demonstrerer at det er nesten irrelevant hvilket norsk parti som håndterer utenrikspolitikken. Larsen skriver rett ut at tverrpolitisk enighet er «norsk utenrikspolitisk tradisjon på sitt beste». Denne holdningen har, med noen få unntak som Ny Tids lesere kjenner godt (Nato, EU, etc), gjennomsyret norsk utenrikspolitikk i mer enn hundre år. NUPI-forsker Halvard Leira viste i en avhandling i fjor at dette er resultat av ønsket politikk. Men det må ikke nødvendigvis forbli slik i framtiden at viktige politiske veivalg overlates til et veldig lite antall politikere og byråkrater.

søndag 15. april 2012

Høyttenking om Heikkis utviklingspolitiske veivalg

Noen reaksjoner på et tidligere blogginnlegg, der jeg spurte om ikke Heikki Holmås burde vurdere å sitte helt stille i båten og uten å gjøre særlig store grep i utviklingspolitikken, tyder på at det kan ha blitt oppfattet som en oppfordring til å ikke gjøre noe. Det var ikke ment slik, tvert imot: Det er en hel masse å ta tak i, som krever mye arbeid og som haster. Og etter noen hint om at det ville vært på sin plass å si litt om hva Holmås faktisk kan gjøre framfor bare å advare om hva han bør ligge unna, kommer her noen ord. Ikke alt er like velfundert i fag og forskning, langt mindre i kunnskap til interne prosesser i UD og Norad, men bør leses som høyttenkning fra en nerd på utsiden. Og siden nerders tanker nok er mer ordrike, men ikke spesielt velformulert eller bedre organisert enn andres tanker, så er nok dette et blogginnlegg for spesielt interesserte.

Først en presisering av hovedbudskapet i forrige blogginnlegg: Under Erik Solheim er det tatt mange gode, radikale og viktige politiske grep. Tilsammen utgjør de i mine øyne det beste som har skjedd norsk utviklingspolitikk noensinne. Men ikke ett eneste av disse initiativene er i mål ennå. De fleste har ennå ikke begynt å produsere noen praktiske resultater som er i nærheten av forventningene som er skapt (det er ikke uventet, for gode resultater tar tid). Jobb nummer en må være å få disse initiativene på skinner. Ikke minst fordi Solheim ikke gjorde (ferdig) jobben sin med å forsikre seg om at embedsverket og bistandsforvaltningen vil være i stand til å følge opp og videreføre initiativene. 

Det står mye på spill: Om jeg har rett i at UD og Norad har alt for lite kapasitet i forhold til hvor mye politikk og penger de er satt til å forvalte, vil nye initiativer kunne redusere deres evne til å få Solheims initiativer på skinner. Det er reell risiko for at noen av dem renner ut i sand, mislykkes, eller blir assosiert til forvaltningsmessige eller politiske skandaler i de land der de skal gjennomføres. Dette er en risiko vi rett og slett ikke har råd til. Ikke først og fremst med tanke på de aktuelle initiativene, men av hensyn til framtidig norsk engasjement for utvikling. Se for deg et et tilbakeslag av den typen som vi ser i forhold til deler av den norske fredsinnsatsen ("fine ord, mye selvgodhet og skattebetalt presonlig prestisje, men lite resultater") - men nå med brodd mot hele spekteret av brede utviklingspolitisk grep som er tatt de siste ordene. Med Solheims navn assosiert til begge, står døra vid åpen. Vi risikerer at en utviklingspolitikk som det i dag er bortimot tverrpolitisk støtte til (som det også var rundt norsk fredsinnsats på 90-tallet), i framtiden blir sett på som en selvgod og urealistisk øvelse som først og fremst bygger selvbildet til de som er involvert. Politiske partier som i dag støtter nesten alle Solheims initiativ, vil kanskje bytte dem ut med mer tradisjonell bistand når de en gang kommer i regjering. Derfor er det viktig å videreføre Solheims initiativer selv om Holmås kanskje ikke er enig i prioriteringene.

Dette er en fulltids jobb. Det handler om å forankre den politiske tenkingen, avklare dilemmaene som oppstår underveis når norske idealer møter kompliserte virkeligheter, og justere ambisjonene og kursen når nødvendig (det vil være dårlig gjort å overlate viktige dilemmaer til embedsverket). Og det handler om å sikre at initiativene forvaltes på en god måte. Her vil jeg bare si litt om bistandsforvaltningen, som er nærmest mitt fagfelt (og som utgjør bare en del, men dog en viktig del av utviklingspolitikken). Fragmentering, mange nye oppgaver, enorme økninger i bistandsvolumet i kombinasjon med manglende politisk interesse har ført til at denne delen av norsk utviklingspolitikk er i en kritisk fase.

Det viktigste, og vanskeligste, er prioriteringer. Det er den vanskeligste oppgaven i bistand - fordi ethvert prioriteringsgrep innebærer at noen ildsjeler vil peke på sultne barn som ikke lenger får hjelp, og de har ofte rett - og noe ingen norske politikere har klart. De store politiske valg (av typen "globale fellesgoder versus støtte de fattigste landene" eller "demokrati versus matsikkerhet") lar jeg ligge. Her tenker jeg mer på det faglige og forvaltningsmessige. 

Solheim brøt med femten års forsøk på konsentrasjon av bistanden da han byttet ut landprioritering (av de fattigste, eller andre land i spesielle kriser) med prioritering av et lite fåtall tematiske områder som tilbys til de land der våre prioriteringer passer best. I tillegg kom en del bistandsforpliktelser som heller ikke er direkte knyttet til dette prinsippet. I kombinasjon med videreføring av de fleste eksisterende bistandsrelasjoner, er resultatet er at for tiden gjør vi litt av alt, overalt. Men relativt sett har det skjedd en tydelig vridning vekk fra de fattigste land og til land som egentlig er rike nok til å håndtere sine egne problemer, om de bare hadde ført riktig politikk. Kanskje gjør vi en jobb som staten i det aktuelle landet kunne ha gjort (men disse landenes politiske prioriteringer er det nok umulig for Norge å påvirke). Dette gjelder ikke bare for det globale arbeidet der det er lett å forsvare landvalg (f eks fordi de har regnskog), men også satsinger som helse, energi og næringsutvikling skjer uten klar prioritering av de fattigste landene. 

For en SV-minister som er vant til kampen mot fattigdom her hjemme - hvor det i stor grad handler om fordeling og kamp mot forskjeller - er det greit å minne om at veldig mange land (minst de 35 land som Verdensbanken definerer som lavinntektsland) har så svak økonomi at selv om kapitalflukten skulle stanses og inntekten (rent hypotetisk) fordeles likt mellom alle, ville alle innbyggerne svevd like over fattigdomsgrensen uten et skattbart overskudd til å finansiere offentlig sektor inkludert enhver utviklingsstrategi som er avhengig av en sterk offentlig sektor. De fleste har heller ikke store naturressurser som kan tappes uten store negative ringvirkninger, eller en eksportindustri som venter på klarsignal. De fleste er forresten fredelige og ikke spesielt dårlig styrt (forskning viser at bortsett fra helt øverst og helt nederst på skalaen, er det ingen tydelig korrelasjon mellom økonomi og demokrati/styresett). Såvidt jeg kan se er ingen av de siste års norske satsinger direkte rettet mot disse landene (selv om alle antakelig nevner dem). Om de hadde blitt spurt, ville de nok bedt om bilateral bistand, helst budsjettstøtte, som jeg skulle tro også ville passet godt med SVs preferanse for å bygge en stor og sunn offentlig sektor.

Ved siden av prioriteringsspørsmålet bør Holmås vurdere om forvaltningsregimet er hensiktsmessig. Uvennlige analytikere vil kanskje la seg friste til å karikere forvaltningsregimet som en hybrid av de minst heldige sidene av new public management (rigiditet, formalisme) med plantenking inspirert av sovjetiske femårsplaner. Jeg forstår langt på vei hvorfor det har blitt slik, men vet ikke om det er en bra utvikling. På toppen kommer de siste årenes krav til effektdokumentasjon langt utover hva som er vanlig i andre politikkområder (se et tidligere blogginnlegg). Forventningene går ofte lenger enn hva de fleste samfunnsvitenskapene - økonomifaget unntatt - vil mene er metodisk mulig, nesten uansett hvor mye ressurser som brukes.

Sammen med spørsmål som dem ovenfor, må Heikki Holmås gjerne vurdere de mer institusjonelle sidene, deriblant Norads rolle og mandat og arbeidsdelingen mellom dem og UD. Dette er et minefelt, men jeg mener det er grunnlag for å hevde at hybridløsningen fra rundt 2004 (da UD/Norad ble reorganisert) har ført til en dårligere utnytting av de faglige ressursene og dårligere kvalitetssikring av store deler av bistanden. Den organisatoriske svakheten som ligger i at det er Norad som evaluerer både sin egen og sin eier UDs bistandsvirksomhet, er kanskje vanskelig å ta tak i nå, ettersom et forslag fra FrP om uavhengig evaluering nettopp ble nedstemt av de rødgrønne. Av de litt mindre håndfaste organisatoriske utfordringene, føler jeg det er en tendens til at "systemet" har lukket seg litt de siste årene. Hoveddelen av norsk bistandskompetanse (en masse andre statlige og enda flere frivillige organisasjoner, en mengde forskere) ligger faktisk utenfor Norad og UD. Men kontakten er ofte begrenset til at andre inviteres til UD og Norad på seminarer en gang i mellom (oftest for å lytte, ikke prate) og for å diskutere kontrakter som handler like mye om juss som om fag. En forskerkollega som har jobbet med SIDA og DFID, sier at disse har en sunnere holdning til kunnskapsmiljøene utenfor forvaltningen enn hva Norad og UD har. Jeg mener i alle fall å ha lagt merke til at DFID signaliserer en mer åpen, spørrende holdning enn Norad.

Bistand må dessuten oppgraderes til sin rettmessige plass i utviklingspolitikken, i steden for å presenteres som en kontrast til denne. Alle med ambisjoner innenfor utviklingspolitikk gjentar, til det kjedsommelige, varianter av "vi driver ikke bistand, men utviklingspolitikk" (Bondevik-regjeringen sa "ikke bistand, men menneskerettigheter", men logikken er den samme). Underforstått: Bistand er tradisjonelt, veldedighetsorientert, avhengighetsskapende, mens utviklingspolitikk er radikalt. Prisen for en slik dikotomi er at bistand får mindre politisk oppmerksomhet enn den fortjener. Den havner under radaren, så å si, mens Utenriksdepartementet tenker stort og "bredt" om utviklingspolitikk.

Det er et kjempeproblem av minst to grunner. For det første fordi 28 milliarder er veldig mye penger, som i seg selv krever bortimot en statsråds fulle oppmerksomhet. Å ikke ta det på alvor er et svik både mot norske skattebetalere og de fattige. 

For det andre er bistandsforvaltningen dårlig utnyttet i den utviklingspolitiske tenkingen i UD, på to måter: Bistandsforvaltningen kommer til å ta store deler av jobben med å gjennomføre UDs politiske initativ og de må derfor tunes inn på samme tenking. Samtidig er det forvaltningsapparatet som har mest kompetanse om de forhold som utviklingspolitikken skal gjøre noe med, og fortjener antakelig en sterkere rolle i å informere UDs politiske tenking. Norads mange dyktige fagfolk virker for eksempel underutnyttet når det produseres politikk i UD (men dette er sett fra utsiden, jeg ikke kjenner de interne relasjoner og prosesser). 

Faktum er at de aller fleste utviklingspolitiske grep bygger på bistand som et bærende element. Bortsett fra enkelte grep under andre statsråders ansvarsområder (samstemthet), er bistand bærebjelken også i en bred utviklingspolitikk, enten det gjelder klima, energi, skatt, kapitalflukt eller annet. Og der bistand ikke brukes direkte, så er det liten tvil (selv om statsrådene ofte vil vektlegge "personlige relasjoner") om at det er bistand som gir Norge en stemme og innflytelse i det multilaterale systemet. 

Dette er ikke noe nytt. Hovedvekt på store, utviklingsmålsetninger, men med bistand som ett av flere virkemidler, er like gammelt som Truman-doktrinen. Det beste eksemplet hittil er 1980- og 1990-åra, der man kombinerte engasjement for å liberalisere verdensøkonomien med bistand til å reformere fattige land i samme retning - og under Washington consensus ble dette gjort med fattigdomsbekjempelse som uttalt mål. Dagens norske utviklingspolitikk følger et lignende mønster, selvsagt med et helt annet politisk fortegn. 

Første steg for å bruke bistanden riktig, er å innrømme at den er den viktigste bærebjelken i en bredere norsk utviklingspolitikk - og at den derfor må pleies godt, framfor å sette bistand opp som en kontrast til "utvikling", og følgelig gi den mindre politisk oppmerksomhet.



Ps. Om Holmås likevel vil ta initiativ til ny, radikal og effektiv utviklingspolitikk i tillegg til å pleie bistanden, finnes det mulighet til å gjøre dette uten å legge for mye beslag på embedsverket. Den enkleste måten er på politikkområder som tilhører andre statsråder. Altså det som kalles samstemthet.

For tiden er min politiske fantasi begrenset til to store grep utover det som det allerede er tatt initiativ til (det finnes selvsagt flere små og store grep som bør gjøres, men det har nok Kirkens Nødhjelp allerede fortalt Holmås). Det første gjelder handel med landbruksvarer, der Norge i første omgang må øke antallet land som får tollfritak, jfr NUPI-rapporten nylig, og deretter finne måter å legge om støtteordningene i landbruket på uten å ramme landbruksdistriktene i særlig grad. Det fins løsninger her, men med en strukturkonservativ landbruksnæring er det en stor politisk utfordring å få ting på glid.

Det andre er viktigere: Statens Pensjonsfond Utland. SPU er Norges potensielt mest effektive verktøy i fattigdomsbekjempelse, men ikke tatt i bruk til formålet. Fondet investeres i all hovedsak i land som allerede er rike (bortsett fra en 6-10 prosent i utviklingsland, de fleste av dem blant de rikere). Ettersom de enorme beløpene uten tvil skaper vekst og velstand og antakelig mange arbeidsplasser der de investeres, betyr dette at Norge skaper økte forskjeller i verden hver eneste dag. Det tragiske er at også vi taper penger på dette. Om vi legger historisk avkastning til grunn, kunne vi ha bekjempet forskjeller mellom land og samtidig ha tjent mange, mange milliarder ekstra selv (som vi for eksempel kunne ha brukt til bistand) ved å investere mer av fondet i utviklingsland. Avkastningen i såkalte framvoksende markeder har vært omtrent dobbelt så god det siste tiåret om vi legger historisk avkastning til grunn. Dette har gått norsk offentlighet hus forbi. Engasjementet for etikk i investeringen - som bistandsorganisasjonene legger vekt på - gjør nesten ingenting med dette hovedproblemet, men handler i hovedsak bare om noen promiller av investeringene (pluss noen grep i retning aktivt eierskap i hele porteføljen).

Dessverre ligger ikke dette under utviklingsministeren. Men jeg håper likevel Holmås tar en diskusjon med Sigbjørn Johnson. Kanskje klarer han å få Finansdepartementet litt på glid. Tenk på at hver eneste prosent av SPU som kan flyttes fra Nord til Sør, betyr det mer enn 30 milliarder kroner - mer enn et bistandsbudsjett - som settes i arbeid med å skape vekst og velstand i fattigere land, sannsynligvis uten at det koster oss noe som helst. 

tirsdag 10. april 2012

Malawi bestod den politiske prøven

Påskehelga ble dramatisk i Malawi. President Bingu wa Mutharika fikk hjerteinfarkt om morgenen på skjærtorsdag, og døde sannsynligvis kort tid etter, men ble likevel sendt til livreddende behandling i Sør-Afrika. Selv om ryktene gikk raskt, tok det to døgn før dødsfallet ble offisielt. Det var to intense, kritiske dager for Malawi, som endte med full seier for konstitusjonen og demokratiet da Joyce Banda ble Afrikas andre kvinnelige president. Det blir spennende å følge med på hvor langt hun vil lykkes i sine ambisjoner. Kanskje kommer noen ord om det i et senere blogginnlegg, men først noen ord om prossessen, som illustrerer godt noen utfordringer i mye afrikansk politikk.

I likhet med mange andre afrikanske land har det malawiske demokratiet fått form av en slags midlertidig enevelde med demokratisk mandat. Det betyr at statsoverhodet er demokratisk valgt gjennom valg som langt på vei er frie, rettferdige og informerte, men uten egentlig maktbegrensning og maktdeling mellom valgene. Det skyldes langt på vei at parlamentene er veldig svake og sittende president har derfor i praksis nesten all makt så lenge han sitter (rettsapparatet later ofte til å være viktigere og relativt sterkere enn parlamentene i å balansere presidentens makt, men med en mer begrenset rolle).

Dette er en form for midlertidig enevelde som de fleste presidenter har forsøkt å utnytte til det ytterste. Mange har forsøkt å utvide det grunnlovsbestemte maksimum på to valgperioder. Vi har hørt mye om dem som lyktes i dette, som Ugandas Museveni. Men mange steder har faktisk demokratiet vunnet og presidentene mislyktes. Det leser vi jo ikke om i norske aviser (by the way: det var en hel mengde valg i Afrika i fjor, i overkant av 30 tror jeg om vi teller både parlamentsvalg, presidentvalg og avstemninger om grunnlovsendringer. Om du ikke har lest om dem i norske aviser, kan du nok regne med at de etter forholdene stort sett gikk greit. Det betyr ikke at et eneste av dem var feilfritt, men at resultatet i hovedtrekk reflekterer folkets røst).

Malawis første president under det nye demokratiske regimet som ble etablert i 1994, forsøkte seg på en tredje periode, men mislyktes og måtte gi plassen fra seg til Bingu wa Mutharika. Han startet friskt i 2004 med noen politiske og økonomiske grep som riktignok var i strid med donorenes anbefalinger, men de ble fort veldig populære (også blant donorene etterhvert) og gjorde ham til en modell for flere andre afrikanske land. Dette sikret ham gjenvalg i 2009, men deretter gikk det bare nedover både økonomisk og politisk (om årsakene til dette, er det mye å si, men vanskelig å konkludere. Det er ikke hovedsaken her).

En tredje valgperiode var utelukket etter hans forgjengers nederlag, men istedenfor kom det klart fram at hans plan var å overlate tronen til sin bror, Peter Mutharika, ved neste valg. Han hadde allerede skviset ut visepresident Joyce Banda, og forsøkte å underkjenne hennes status - men visepresidenten er, som presidenten, direkte folkevalgt, så det var ikke lett selv for ham. Og da han døde to år før valget i 2014 der hans bror etter planen skulle overta, var grunnloven klar: Joyce Banda var president.

Men Mutharikas bror og hans viktigste støttespillere - regjeringsmedlemmene og det innerste partisirkler - hadde alt å tape på å gi Banda presidenttittelen. De satt fortsatt med hele regjeringsapparatet og dermed også kontroll over de viktigste mediene, som var nesten tause om saken. I ettertid har det kommet fram at de to dagene det gikk fra presidentens død til den ble offisiell, gikk med til intense forhandlinger og planlegging av et slags kupp. Planen var å si at Banda ikke kvalifiserte til president, og å gjøre presidentbroren til "acting president" i perioden fram til valget. Argumentene var flere, ett av dem var at Banda hadde brutt med (i praksis: blitt ekskludert fra) partiet som nominerte henne, og at valget av dermed ikke var gyldig (dette har ingen støtte i grunnloven). Et annet, mer uformelt, var at "Malawi er ikke klar for en kvinnelig president". Det er et ganske tynt argument i et land der kvinnelige høvdinger har vært helt vanlig i mer enn hundre år.

Landet holdt pusten - og jeg satt hjemme i Norge og fulgte med på hundrevis av Facebook- og twittermeldinger som røpte den spente situasjonen. Det folk frykter mest, er et maktvakuum, for kamp om makten regnes som den farligste situasjonen landet kan komme i. Jeg gjorde feltarbeid på bygda under valgkampen i 2009, og tror jeg kan slå fast at den vanligste bønnen i kirker, moskeer og private hjem i den tida var at resultatet av presidentvalget måtte avklares straks og bli akseptert. I en skjør stat ble det oppfattet som viktigere at makta var klart definert, enn hvem som skulle ha makt.

Ulike pressekonferanser med ulike budskap gjorde usikkerheten enda verre. Men lørdag formiddag gikk det mot løsning. Først gikk det noen rykter og løsrevne uttalelser, og så gikk det slag i slag med offisiell bekreftelse på Mutharikas død, bekreftelse fra regjeringen på at de ville akseptere grunnloven, og innsetting av ny president. Jeg er sikker på at det ble grått, jublet, sunget og danset over store deler av landet.

Så gikk de ulike regjeringsmedlemmene ut med forskjellige tolkninger av hva som hadde skjedd i de to kritiske dagene, og beskyldte hverandre for saker og ting. Det kom fram at det først hadde vært en slags enighet (presset fram av noen av de sterkeste, inkludert presidentbroren) om å stanse Joyce Banda, men at noen "illojale" hadde forstått at planen var dødfødt og dermed brutt ut, røpet planen, og erklært sin lojalitet til Joyce Banda. Da var det egentlig ikke annet å gjøre for de andre enn å gi opp.

Og så startet det politiske skredet typisk for dette og lignende demokratier: Mange av Mutharikas kvinner og menn, samt parlamentarikere i alle partier, meldte overgang til Joyce Banda sitt parti og lovet henne loyalitet. Det er uttrykk for en politisk kontekst og en rasjonalitet der det er ingen vits i å være i opposisjon, men snarere lurt å knytte seg tettest mulig opp til den som har makt. For å parafrasere en facebook-aktivist: Politikerne hadde i to dager svevet rundt som frie elektroner og bare ventet på å få vite hvilken kjerne de skulle knytte seg til og sirkle rundt. Nå fikk de fred, og snart er forhåpentligvis det politiske systemet gjenkjennelig igjen, bare med en ny person på toppen.

Det blir for langt å analysere alt som har skjedd, men det er verdt å merke seg noen hovedpunkter. For det første: Det var egentlig grunnloven, og ikke Joyce Banda, som vant. Banda var ikke en spesielt viktig politisk figur og bare middels populær i det politiske landskapet (men for all del: hun er regnet for veldig dyktig og er slett ikke upopulær blant de fleste). Engasjementet gikk først og fremst på at Malawi måtte følge grunnloven. Grunnloven har høy status og er mye oftere referert til enn f.eks. den norske grunnloven og er stadig gjenstand for disusjon og endringsforslag. Langt på vei er det å følge grunnloven blitt symbolet på at Malawi er en voksen, demokratisk stat. Under mitt feltarbeid lærte jeg at selv fattige bønder som knapt nok kan lese og skrive, er veldig opptatt av grunnloven. Og når grunnloven nå har vunnet i to presidentskifter - første gang mot presidentens forsøk på en tredje valgperiode, andre gang mot presidentens bror - kan det konkluderes med at Malawi har bestått prøven.

For det andre: Det er mange helter her som fortjener hyllest, og de representerer ikke et tradisjonelt syn på politikk (typisk i bistand) der makthaverne, opposisjonspartier og interessegrupper i økonomi og sivilsamfunn blir tilkjent hovedrollene. Det er ikke mulig å fordele æren rettferdig mellom dem, men mange bør nevnes: Noen regjeringsmedlemmer som valgte å være "illojale" mot haukene, hærsjefen som ifg rykter hadde gitt klar beskjed om at han bare ville støtte et maktskifte i følge grunnloven, framtredende jurister i forskjellige posisjoner som tydelig insisterte på grunnloven, hundrevis av aktivister på Facebook og Twitter som ga indikasjoner på at det ville bli trøbbel om ikke grunnloven ble fulgt, amerikanske myndigheter som (offisielt, og jeg skulle tro enda sterkere uoffisielt) ga klar beskjed, andre donorer (antakelig også Norge) som krevde at grunnloven ble fulgt, og en del sivilsamfunnsaktører. Men sistnevnte - som man i vestlig bistand har behandlet som om de er de viktigste politiske aktørene ved siden av myndighetene i et land - var ikke på hjemmebane i denne prosessen. Hele prosessen gikk så raskt, og i hovedsak utenfor det etablerte offentlige ordskiftet, at de ikke kom på banen før det hele var over - og nå er de alle ute og gratulerer den nye presidenten.