Påskehelga ble dramatisk i Malawi. President Bingu wa Mutharika fikk hjerteinfarkt om morgenen på skjærtorsdag, og døde sannsynligvis kort tid etter, men ble likevel sendt til livreddende behandling i Sør-Afrika. Selv om ryktene gikk raskt, tok det to døgn før dødsfallet ble offisielt. Det var to intense, kritiske dager for Malawi, som endte med full seier for konstitusjonen og demokratiet da Joyce Banda ble Afrikas andre kvinnelige president. Det blir spennende å følge med på hvor langt hun vil lykkes i sine ambisjoner. Kanskje kommer noen ord om det i et senere blogginnlegg, men først noen ord om prossessen, som illustrerer godt noen utfordringer i mye afrikansk politikk.
I likhet med mange andre afrikanske land har det malawiske demokratiet fått form av en slags midlertidig enevelde med demokratisk mandat. Det betyr at statsoverhodet er demokratisk valgt gjennom valg som langt på vei er frie, rettferdige og informerte, men uten egentlig maktbegrensning og maktdeling mellom valgene. Det skyldes langt på vei at parlamentene er veldig svake og sittende president har derfor i praksis nesten all makt så lenge han sitter (rettsapparatet later ofte til å være viktigere og relativt sterkere enn parlamentene i å balansere presidentens makt, men med en mer begrenset rolle).
Dette er en form for midlertidig enevelde som de fleste presidenter har forsøkt å utnytte til det ytterste. Mange har forsøkt å utvide det grunnlovsbestemte maksimum på to valgperioder. Vi har hørt mye om dem som lyktes i dette, som Ugandas Museveni. Men mange steder har faktisk demokratiet vunnet og presidentene mislyktes. Det leser vi jo ikke om i norske aviser (by the way: det var en hel mengde valg i Afrika i fjor, i overkant av 30 tror jeg om vi teller både parlamentsvalg, presidentvalg og avstemninger om grunnlovsendringer. Om du ikke har lest om dem i norske aviser, kan du nok regne med at de etter forholdene stort sett gikk greit. Det betyr ikke at et eneste av dem var feilfritt, men at resultatet i hovedtrekk reflekterer folkets røst).
Malawis første president under det nye demokratiske regimet som ble etablert i 1994, forsøkte seg på en tredje periode, men mislyktes og måtte gi plassen fra seg til Bingu wa Mutharika. Han startet friskt i 2004 med noen politiske og økonomiske grep som riktignok var i strid med donorenes anbefalinger, men de ble fort veldig populære (også blant donorene etterhvert) og gjorde ham til en modell for flere andre afrikanske land. Dette sikret ham gjenvalg i 2009, men deretter gikk det bare nedover både økonomisk og politisk (om årsakene til dette, er det mye å si, men vanskelig å konkludere. Det er ikke hovedsaken her).
En tredje valgperiode var utelukket etter hans forgjengers nederlag, men istedenfor kom det klart fram at hans plan var å overlate tronen til sin bror, Peter Mutharika, ved neste valg. Han hadde allerede skviset ut visepresident Joyce Banda, og forsøkte å underkjenne hennes status - men visepresidenten er, som presidenten, direkte folkevalgt, så det var ikke lett selv for ham. Og da han døde to år før valget i 2014 der hans bror etter planen skulle overta, var grunnloven klar: Joyce Banda var president.
Men Mutharikas bror og hans viktigste støttespillere - regjeringsmedlemmene og det innerste partisirkler - hadde alt å tape på å gi Banda presidenttittelen. De satt fortsatt med hele regjeringsapparatet og dermed også kontroll over de viktigste mediene, som var nesten tause om saken. I ettertid har det kommet fram at de to dagene det gikk fra presidentens død til den ble offisiell, gikk med til intense forhandlinger og planlegging av et slags kupp. Planen var å si at Banda ikke kvalifiserte til president, og å gjøre presidentbroren til "acting president" i perioden fram til valget. Argumentene var flere, ett av dem var at Banda hadde brutt med (i praksis: blitt ekskludert fra) partiet som nominerte henne, og at valget av dermed ikke var gyldig (dette har ingen støtte i grunnloven). Et annet, mer uformelt, var at "Malawi er ikke klar for en kvinnelig president". Det er et ganske tynt argument i et land der kvinnelige høvdinger har vært helt vanlig i mer enn hundre år.
Landet holdt pusten - og jeg satt hjemme i Norge og fulgte med på hundrevis av Facebook- og twittermeldinger som røpte den spente situasjonen. Det folk frykter mest, er et maktvakuum, for kamp om makten regnes som den farligste situasjonen landet kan komme i. Jeg gjorde feltarbeid på bygda under valgkampen i 2009, og tror jeg kan slå fast at den vanligste bønnen i kirker, moskeer og private hjem i den tida var at resultatet av presidentvalget måtte avklares straks og bli akseptert. I en skjør stat ble det oppfattet som viktigere at makta var klart definert, enn hvem som skulle ha makt.
Ulike pressekonferanser med ulike budskap gjorde usikkerheten enda verre. Men lørdag formiddag gikk det mot løsning. Først gikk det noen rykter og løsrevne uttalelser, og så gikk det slag i slag med offisiell bekreftelse på Mutharikas død, bekreftelse fra regjeringen på at de ville akseptere grunnloven, og innsetting av ny president. Jeg er sikker på at det ble grått, jublet, sunget og danset over store deler av landet.
Så gikk de ulike regjeringsmedlemmene ut med forskjellige tolkninger av hva som hadde skjedd i de to kritiske dagene, og beskyldte hverandre for saker og ting. Det kom fram at det først hadde vært en slags enighet (presset fram av noen av de sterkeste, inkludert presidentbroren) om å stanse Joyce Banda, men at noen "illojale" hadde forstått at planen var dødfødt og dermed brutt ut, røpet planen, og erklært sin lojalitet til Joyce Banda. Da var det egentlig ikke annet å gjøre for de andre enn å gi opp.
Og så startet det politiske skredet typisk for dette og lignende demokratier: Mange av Mutharikas kvinner og menn, samt parlamentarikere i alle partier, meldte overgang til Joyce Banda sitt parti og lovet henne loyalitet. Det er uttrykk for en politisk kontekst og en rasjonalitet der det er ingen vits i å være i opposisjon, men snarere lurt å knytte seg tettest mulig opp til den som har makt. For å parafrasere en facebook-aktivist: Politikerne hadde i to dager svevet rundt som frie elektroner og bare ventet på å få vite hvilken kjerne de skulle knytte seg til og sirkle rundt. Nå fikk de fred, og snart er forhåpentligvis det politiske systemet gjenkjennelig igjen, bare med en ny person på toppen.
Det blir for langt å analysere alt som har skjedd, men det er verdt å merke seg noen hovedpunkter. For det første: Det var egentlig grunnloven, og ikke Joyce Banda, som vant. Banda var ikke en spesielt viktig politisk figur og bare middels populær i det politiske landskapet (men for all del: hun er regnet for veldig dyktig og er slett ikke upopulær blant de fleste). Engasjementet gikk først og fremst på at Malawi måtte følge grunnloven. Grunnloven har høy status og er mye oftere referert til enn f.eks. den norske grunnloven og er stadig gjenstand for disusjon og endringsforslag. Langt på vei er det å følge grunnloven blitt symbolet på at Malawi er en voksen, demokratisk stat. Under mitt feltarbeid lærte jeg at selv fattige bønder som knapt nok kan lese og skrive, er veldig opptatt av grunnloven. Og når grunnloven nå har vunnet i to presidentskifter - første gang mot presidentens forsøk på en tredje valgperiode, andre gang mot presidentens bror - kan det konkluderes med at Malawi har bestått prøven.
For det andre: Det er mange helter her som fortjener hyllest, og de representerer ikke et tradisjonelt syn på politikk (typisk i bistand) der makthaverne, opposisjonspartier og interessegrupper i økonomi og sivilsamfunn blir tilkjent hovedrollene. Det er ikke mulig å fordele æren rettferdig mellom dem, men mange bør nevnes: Noen regjeringsmedlemmer som valgte å være "illojale" mot haukene, hærsjefen som ifg rykter hadde gitt klar beskjed om at han bare ville støtte et maktskifte i følge grunnloven, framtredende jurister i forskjellige posisjoner som tydelig insisterte på grunnloven, hundrevis av aktivister på Facebook og Twitter som ga indikasjoner på at det ville bli trøbbel om ikke grunnloven ble fulgt, amerikanske myndigheter som (offisielt, og jeg skulle tro enda sterkere uoffisielt) ga klar beskjed, andre donorer (antakelig også Norge) som krevde at grunnloven ble fulgt, og en del sivilsamfunnsaktører. Men sistnevnte - som man i vestlig bistand har behandlet som om de er de viktigste politiske aktørene ved siden av myndighetene i et land - var ikke på hjemmebane i denne prosessen. Hele prosessen gikk så raskt, og i hovedsak utenfor det etablerte offentlige ordskiftet, at de ikke kom på banen før det hele var over - og nå er de alle ute og gratulerer den nye presidenten.
I likhet med mange andre afrikanske land har det malawiske demokratiet fått form av en slags midlertidig enevelde med demokratisk mandat. Det betyr at statsoverhodet er demokratisk valgt gjennom valg som langt på vei er frie, rettferdige og informerte, men uten egentlig maktbegrensning og maktdeling mellom valgene. Det skyldes langt på vei at parlamentene er veldig svake og sittende president har derfor i praksis nesten all makt så lenge han sitter (rettsapparatet later ofte til å være viktigere og relativt sterkere enn parlamentene i å balansere presidentens makt, men med en mer begrenset rolle).
Dette er en form for midlertidig enevelde som de fleste presidenter har forsøkt å utnytte til det ytterste. Mange har forsøkt å utvide det grunnlovsbestemte maksimum på to valgperioder. Vi har hørt mye om dem som lyktes i dette, som Ugandas Museveni. Men mange steder har faktisk demokratiet vunnet og presidentene mislyktes. Det leser vi jo ikke om i norske aviser (by the way: det var en hel mengde valg i Afrika i fjor, i overkant av 30 tror jeg om vi teller både parlamentsvalg, presidentvalg og avstemninger om grunnlovsendringer. Om du ikke har lest om dem i norske aviser, kan du nok regne med at de etter forholdene stort sett gikk greit. Det betyr ikke at et eneste av dem var feilfritt, men at resultatet i hovedtrekk reflekterer folkets røst).
Malawis første president under det nye demokratiske regimet som ble etablert i 1994, forsøkte seg på en tredje periode, men mislyktes og måtte gi plassen fra seg til Bingu wa Mutharika. Han startet friskt i 2004 med noen politiske og økonomiske grep som riktignok var i strid med donorenes anbefalinger, men de ble fort veldig populære (også blant donorene etterhvert) og gjorde ham til en modell for flere andre afrikanske land. Dette sikret ham gjenvalg i 2009, men deretter gikk det bare nedover både økonomisk og politisk (om årsakene til dette, er det mye å si, men vanskelig å konkludere. Det er ikke hovedsaken her).
En tredje valgperiode var utelukket etter hans forgjengers nederlag, men istedenfor kom det klart fram at hans plan var å overlate tronen til sin bror, Peter Mutharika, ved neste valg. Han hadde allerede skviset ut visepresident Joyce Banda, og forsøkte å underkjenne hennes status - men visepresidenten er, som presidenten, direkte folkevalgt, så det var ikke lett selv for ham. Og da han døde to år før valget i 2014 der hans bror etter planen skulle overta, var grunnloven klar: Joyce Banda var president.
Men Mutharikas bror og hans viktigste støttespillere - regjeringsmedlemmene og det innerste partisirkler - hadde alt å tape på å gi Banda presidenttittelen. De satt fortsatt med hele regjeringsapparatet og dermed også kontroll over de viktigste mediene, som var nesten tause om saken. I ettertid har det kommet fram at de to dagene det gikk fra presidentens død til den ble offisiell, gikk med til intense forhandlinger og planlegging av et slags kupp. Planen var å si at Banda ikke kvalifiserte til president, og å gjøre presidentbroren til "acting president" i perioden fram til valget. Argumentene var flere, ett av dem var at Banda hadde brutt med (i praksis: blitt ekskludert fra) partiet som nominerte henne, og at valget av dermed ikke var gyldig (dette har ingen støtte i grunnloven). Et annet, mer uformelt, var at "Malawi er ikke klar for en kvinnelig president". Det er et ganske tynt argument i et land der kvinnelige høvdinger har vært helt vanlig i mer enn hundre år.
Landet holdt pusten - og jeg satt hjemme i Norge og fulgte med på hundrevis av Facebook- og twittermeldinger som røpte den spente situasjonen. Det folk frykter mest, er et maktvakuum, for kamp om makten regnes som den farligste situasjonen landet kan komme i. Jeg gjorde feltarbeid på bygda under valgkampen i 2009, og tror jeg kan slå fast at den vanligste bønnen i kirker, moskeer og private hjem i den tida var at resultatet av presidentvalget måtte avklares straks og bli akseptert. I en skjør stat ble det oppfattet som viktigere at makta var klart definert, enn hvem som skulle ha makt.
Ulike pressekonferanser med ulike budskap gjorde usikkerheten enda verre. Men lørdag formiddag gikk det mot løsning. Først gikk det noen rykter og løsrevne uttalelser, og så gikk det slag i slag med offisiell bekreftelse på Mutharikas død, bekreftelse fra regjeringen på at de ville akseptere grunnloven, og innsetting av ny president. Jeg er sikker på at det ble grått, jublet, sunget og danset over store deler av landet.
Så gikk de ulike regjeringsmedlemmene ut med forskjellige tolkninger av hva som hadde skjedd i de to kritiske dagene, og beskyldte hverandre for saker og ting. Det kom fram at det først hadde vært en slags enighet (presset fram av noen av de sterkeste, inkludert presidentbroren) om å stanse Joyce Banda, men at noen "illojale" hadde forstått at planen var dødfødt og dermed brutt ut, røpet planen, og erklært sin lojalitet til Joyce Banda. Da var det egentlig ikke annet å gjøre for de andre enn å gi opp.
Og så startet det politiske skredet typisk for dette og lignende demokratier: Mange av Mutharikas kvinner og menn, samt parlamentarikere i alle partier, meldte overgang til Joyce Banda sitt parti og lovet henne loyalitet. Det er uttrykk for en politisk kontekst og en rasjonalitet der det er ingen vits i å være i opposisjon, men snarere lurt å knytte seg tettest mulig opp til den som har makt. For å parafrasere en facebook-aktivist: Politikerne hadde i to dager svevet rundt som frie elektroner og bare ventet på å få vite hvilken kjerne de skulle knytte seg til og sirkle rundt. Nå fikk de fred, og snart er forhåpentligvis det politiske systemet gjenkjennelig igjen, bare med en ny person på toppen.
Det blir for langt å analysere alt som har skjedd, men det er verdt å merke seg noen hovedpunkter. For det første: Det var egentlig grunnloven, og ikke Joyce Banda, som vant. Banda var ikke en spesielt viktig politisk figur og bare middels populær i det politiske landskapet (men for all del: hun er regnet for veldig dyktig og er slett ikke upopulær blant de fleste). Engasjementet gikk først og fremst på at Malawi måtte følge grunnloven. Grunnloven har høy status og er mye oftere referert til enn f.eks. den norske grunnloven og er stadig gjenstand for disusjon og endringsforslag. Langt på vei er det å følge grunnloven blitt symbolet på at Malawi er en voksen, demokratisk stat. Under mitt feltarbeid lærte jeg at selv fattige bønder som knapt nok kan lese og skrive, er veldig opptatt av grunnloven. Og når grunnloven nå har vunnet i to presidentskifter - første gang mot presidentens forsøk på en tredje valgperiode, andre gang mot presidentens bror - kan det konkluderes med at Malawi har bestått prøven.
For det andre: Det er mange helter her som fortjener hyllest, og de representerer ikke et tradisjonelt syn på politikk (typisk i bistand) der makthaverne, opposisjonspartier og interessegrupper i økonomi og sivilsamfunn blir tilkjent hovedrollene. Det er ikke mulig å fordele æren rettferdig mellom dem, men mange bør nevnes: Noen regjeringsmedlemmer som valgte å være "illojale" mot haukene, hærsjefen som ifg rykter hadde gitt klar beskjed om at han bare ville støtte et maktskifte i følge grunnloven, framtredende jurister i forskjellige posisjoner som tydelig insisterte på grunnloven, hundrevis av aktivister på Facebook og Twitter som ga indikasjoner på at det ville bli trøbbel om ikke grunnloven ble fulgt, amerikanske myndigheter som (offisielt, og jeg skulle tro enda sterkere uoffisielt) ga klar beskjed, andre donorer (antakelig også Norge) som krevde at grunnloven ble fulgt, og en del sivilsamfunnsaktører. Men sistnevnte - som man i vestlig bistand har behandlet som om de er de viktigste politiske aktørene ved siden av myndighetene i et land - var ikke på hjemmebane i denne prosessen. Hele prosessen gikk så raskt, og i hovedsak utenfor det etablerte offentlige ordskiftet, at de ikke kom på banen før det hele var over - og nå er de alle ute og gratulerer den nye presidenten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar