Nålestikkbistand uten politikk

For spesielt interesserte. Statssekretær Gry Larsen svarte på en tidligere kronikk i Ny Tid. Her er mitt tilsvar, publisert i Ny Tid i forrige uke. Hovedbudskapet mitt er vel at global helse er et godt eksempel på at det er nærmest irrelevant hvilket parti som håndterer utviklingspolitikken: Selv om det gjøres store politiske veivalg hele tiden, skjules de under ord som effektivitet eller "bistand som virker" og løsrives dermed fra den hjemlige politiske debatt.

Jeg finner ikke Gry Larsens innlegg på nett, og derfor kan jeg ikke legge det. Men hun har jo regjeringen.no å boltre seg på.

Nålestikkbistand

Min kronikk om «nålestikkbistand» 23. mars handlet om tausheten rundt politiske veivalg i global helse, og var altså mer rettet mot Ny Tids øvrige lesere enn mot Utenriksdepartementet. UD har ikke skyld i tausheten. Men når statssekretær Gry Larsen likevel velger å svare (13. april), demonstrerer hun likevel litt av problemet. 

Det er nemlig klin umulig å identifisere politikken i det hun skriver. Bytt ut «rødgrønn» og «sosialdemokratisk» med andre ord og fjern en referanse til AUF, og innlegget kunne ha kommet fra et hvilket som helst parti. «Å støtte opp om det som virker» og «bredt partnerskap» mellom forskjellige aktører er selvsagt «god sosialdemokratisk tenking». Men dette er også god politikk i alle andre politiske ideologier. Politikken ligger i de faktiske prioriteringene mellom ulike tiltak som antas å virke, hvordan man balanserer mellom forskjellige (private og offentlige) interesser og interessenter i et «bredt partnerskap», og til syvende og sist hva slags offentlige systemer man er med på å utvikle.

Larsen har helt rett i at vaksineinitiativet virker. Men hun får bare delvis støtte fra forskning i sin påstand om at GAVI også styrker helsesystemer generelt. Det er ingen tvil om at Norge har vært en pådriver i så måte, men uavhengige forskningsprosjekter gir blandede konklusjoner både når det gjelder institusjonenes prioritering og faktiske resultat på det området (selv om ingen konkluderer entydig negativt). Larsen nevner at Norge støtter andre institusjoner som jobber med helsesystemer, men nevner ikke at GAVI-støtten flerdobles mens de andre står omtrent på stedet hvil. Det er politikk.

GAVI er ikke det eneste som virker. En nylig evaluering av norsk helsebistand til Botswana, en helsesystemfokusert tilnærming som nærmest er den strake motsetning til vaksineinitiativet, konkluderte på at også det virket – men at de samme resultatene ikke ville vært mulig med dagens bistandsprioriteringer. Valget mellom to ulike tilnærminger som begge virker – her eksemplifisert med GAVI og Botswana – er et politisk spørsmål. Men i bistand blir forskjellen ofte redusert til et spørsmål om effektivitet, ikke politikk.

Global helse demonstrerer at det er nesten irrelevant hvilket norsk parti som håndterer utenrikspolitikken. Larsen skriver rett ut at tverrpolitisk enighet er «norsk utenrikspolitisk tradisjon på sitt beste». Denne holdningen har, med noen få unntak som Ny Tids lesere kjenner godt (Nato, EU, etc), gjennomsyret norsk utenrikspolitikk i mer enn hundre år. NUPI-forsker Halvard Leira viste i en avhandling i fjor at dette er resultat av ønsket politikk. Men det må ikke nødvendigvis forbli slik i framtiden at viktige politiske veivalg overlates til et veldig lite antall politikere og byråkrater.