Innlegg på denne bloggen er rene private ytringer, og eventuelt sammenfall med synspunktene til min arbeidsgiver er helt tilfeldige.
Bistandsfolk er glade i metaforer, og når vi først har funnet en metafor som uttrykker noe meningsfullt bruker vi den ivrig, gjerne i flere tiår. De mister gjerne litt verdi etterhvert som forbindelsen mellom ordets egentlige betydning og det som forsøkes uttrykt, forsvinner fra bevisstheten. Hvis det noengang har vært en heldig forbindelse mellom disse, da (hvor ofte har du ikke hørt ambisjonen om å plassere mottakeren i førersetet? Enhver som har reist i et fattig land, vet at det oftest ikke er personen i førersetet som bestemmer. Det er det gjerne den hvite bistandsarbeideren i baksetet som gjør. Førerens rolle er å føre kjøretøyet i den retning baksetepassasjeren ønsker, og å ta skylda hvis det går galt).
Av den grunn har 2015 vært et oppløftende år, med to helt nye og svært lovende metaforer i norsk bistandsdebatt. Begge er i mine øyne presise uttrykk for noe essensielt i bistand. Begge har også en forbindelse til Civita. Om det er tilfeldig, vet jeg ikke, men kanskje det er uttrykk for at språklig nytenking har bedre kår utenfor godhetsregimet enn innenfor. Begge metaforene har dessuten også kulinarisk opphav, uten at jeg vet hvordan jeg skal tolke akkurat det.
Det startet på en Civita-frokost i april, med forsker Rune Jansen Hagen som introduserte uttrykket betasuppe, til umiddelbar applaus fra bistandskjennere i salen. "Norsk bistandspolitikk er som en betasuppe som har stått og kokt i lengre tid. Stadig nye ingredienser kastes inn. Vi har endt opp med en oppskrift som ingen kokk ville satt inn i en oppskriftsbok", sa Hagen i følge Bistandsaktuelt.
Senere kom Civitas egen bistands-skribent Nikolai Hegertun - som er fjorårets suverent viktigste nykommer i norsk bistandsdebatt - på metaforbanen. Han kalte bistand for en politisk godtepose. Det er en godtepose som enhver statsråd med tilgang til bistandsbudsjettet kan forsyne seg av, nesten uten motstand (så lenge man ikke tar for mye om gangen) for å gjøre noen nyttige politiske markeringer, smøre arbeidet for viktige diplomatiske ambisjoner og/eller tilfredsstille ulike interessegrupper og organisasjoner i nær sagt alle sektorer med midler og meningsfullt internasjonalt engasjement (dette er min tolkning, ikke Hegertuns ord). I kombinasjon med stadig nye ambisjoner, hundrevis av ulike mål og mangelen på en overordnet strategi har det i følge Hegertun resultert i en ekstremt fragmentert bistand.
Hegertun introduserte forresten enda en metafor da han sa at at godteposen ble til en verkebyll i fjor høst. Sistnevnte er også interessant, men den når ikke opp som generell beskrivelse for bistand før vi ser om høstens budsjettbråk er en engangshendelse eller en ny tradisjon kommet for å bli. Dessuten synes jeg at den brå overgangen fra den kulinariske til den medisinske sfære var uheldig rent estetisk.
Prisen for årets nykommer blant bistandsmetaforer deles altså mellom "betasuppe" og "godtepose". Ingen av dem kan sies å være i gourmet-divisjonen rent kulinarisk, men som metaforer for helt grunnleggende egenskaper ved norsk bistand mener jeg de er av ypperste klasse. På en elegant måte klarer de to ting på samme tid: De sier noe viktig som mange bistandskjennere umiddelbart kjenner seg igjen i, men som de hittil ikke har hatt gode ord for, samtidig som det er intuitivt enkelt for utenforstående å forstå hva som menes.
Eller hva mener du? Er metaforene dekkende? Har jeg glemt andre nye metaforer som fortjener honnør? Bruk kommentarfeltet!
Bistandsfolk er glade i metaforer, og når vi først har funnet en metafor som uttrykker noe meningsfullt bruker vi den ivrig, gjerne i flere tiår. De mister gjerne litt verdi etterhvert som forbindelsen mellom ordets egentlige betydning og det som forsøkes uttrykt, forsvinner fra bevisstheten. Hvis det noengang har vært en heldig forbindelse mellom disse, da (hvor ofte har du ikke hørt ambisjonen om å plassere mottakeren i førersetet? Enhver som har reist i et fattig land, vet at det oftest ikke er personen i førersetet som bestemmer. Det er det gjerne den hvite bistandsarbeideren i baksetet som gjør. Førerens rolle er å føre kjøretøyet i den retning baksetepassasjeren ønsker, og å ta skylda hvis det går galt).
Av den grunn har 2015 vært et oppløftende år, med to helt nye og svært lovende metaforer i norsk bistandsdebatt. Begge er i mine øyne presise uttrykk for noe essensielt i bistand. Begge har også en forbindelse til Civita. Om det er tilfeldig, vet jeg ikke, men kanskje det er uttrykk for at språklig nytenking har bedre kår utenfor godhetsregimet enn innenfor. Begge metaforene har dessuten også kulinarisk opphav, uten at jeg vet hvordan jeg skal tolke akkurat det.
Det startet på en Civita-frokost i april, med forsker Rune Jansen Hagen som introduserte uttrykket betasuppe, til umiddelbar applaus fra bistandskjennere i salen. "Norsk bistandspolitikk er som en betasuppe som har stått og kokt i lengre tid. Stadig nye ingredienser kastes inn. Vi har endt opp med en oppskrift som ingen kokk ville satt inn i en oppskriftsbok", sa Hagen i følge Bistandsaktuelt.
Senere kom Civitas egen bistands-skribent Nikolai Hegertun - som er fjorårets suverent viktigste nykommer i norsk bistandsdebatt - på metaforbanen. Han kalte bistand for en politisk godtepose. Det er en godtepose som enhver statsråd med tilgang til bistandsbudsjettet kan forsyne seg av, nesten uten motstand (så lenge man ikke tar for mye om gangen) for å gjøre noen nyttige politiske markeringer, smøre arbeidet for viktige diplomatiske ambisjoner og/eller tilfredsstille ulike interessegrupper og organisasjoner i nær sagt alle sektorer med midler og meningsfullt internasjonalt engasjement (dette er min tolkning, ikke Hegertuns ord). I kombinasjon med stadig nye ambisjoner, hundrevis av ulike mål og mangelen på en overordnet strategi har det i følge Hegertun resultert i en ekstremt fragmentert bistand.
Hegertun introduserte forresten enda en metafor da han sa at at godteposen ble til en verkebyll i fjor høst. Sistnevnte er også interessant, men den når ikke opp som generell beskrivelse for bistand før vi ser om høstens budsjettbråk er en engangshendelse eller en ny tradisjon kommet for å bli. Dessuten synes jeg at den brå overgangen fra den kulinariske til den medisinske sfære var uheldig rent estetisk.
Prisen for årets nykommer blant bistandsmetaforer deles altså mellom "betasuppe" og "godtepose". Ingen av dem kan sies å være i gourmet-divisjonen rent kulinarisk, men som metaforer for helt grunnleggende egenskaper ved norsk bistand mener jeg de er av ypperste klasse. På en elegant måte klarer de to ting på samme tid: De sier noe viktig som mange bistandskjennere umiddelbart kjenner seg igjen i, men som de hittil ikke har hatt gode ord for, samtidig som det er intuitivt enkelt for utenforstående å forstå hva som menes.
Eller hva mener du? Er metaforene dekkende? Har jeg glemt andre nye metaforer som fortjener honnør? Bruk kommentarfeltet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar