Folket har talt

Kopi av et innlegg i Bistandsaktuelt.

Bistanden har folkets støtte, men ikke dets tillit. Folks tro på at bistand gir gode resultater, har falt dramatisk på kort tid. Det er et alvorlig budskap til myndighetene og bistandsorganisasjonene.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har tatt tempen på nordmenns holdninger til bistand. Det er gjort med ujevne mellomrom helt siden 1972, noe som gir verdifull informasjon om utvikling over tid. At bistanden har overveldende oppslutning er ingen nyhet, men endringene siden forrige måling i 2013 er overraskende.

Politisk motvind

Mange tegn i tiden burde gi grunn til å forvente dalende entusiasme for bistand. Politiske vinder både i Norge og utlandet peker i retning av at nasjonale interesser blir viktigere. Bekymringen for offentlig økonomi har økt, og det burde ha ført til økt skepsis til å sende penger ut av landet. Særlig ettersom påstanden «bistand virker ikke» har hengt over bistanden i lang tid, noe som gjør at bistand høres ut som sløsing.

Bistandsorganisasjonene har aldri klart å svare på den påstanden på en god måte, noe som selvsagt ikke gjør påstanden verken mer eller mindre sann. Men den får næring av at både medier og bistandsorganisasjoner forteller mer om nød enn om fremskritt i utviklingsland, selv om verden stort sett går fremover.

Bistanden har heller ikke hatt særlig politisk drahjelp de siste årene. Siden forrige måling har vi ikke hatt en egen utviklingsminister – en post som før var besatt av politikere med helt spesiell evne til å skape begeistring. Bistandspartiet KrF var mindre aktivt enn vanlig og framsto (med god grunn) snarere som surmulende kritiker enn som entusiast. Til slutt i perioden dukket Terje Tvedt opp igjen med sine velkjente, velformulerte piskeslag over godhetsregimet.

«Alle» er for bistand

På tross av all denne motvinden har andelen av befolkningen som er positiv til bistand økt med nesten fem prosentpoeng, til 87 prosent! Det er nesten rekordoppslutning: Siden 1972 har målingene bare tre ganger (1999, 2001 og 2006) vist høyere tall, men bare så vidt.

Støtten øker i alle aldersgrupper og på alle utdanningsnivå. Unge er mest positive, men økningen siden sist er klart størst blant de eldre (67-79). Det kan skyldes et generasjonsskifte i denne gruppen: Mange av de eldste, som vokste opp i et nasjonalt orientert samfunn («de som bygget landet»), har forlatt kloden siden sist, mens nykommerne i samme aldersgruppe er av 1968-generasjonen som nok er mer internasjonalt orientert.

Støtten er lavest blant Frp-velgere, men også her er 63 prosent for bistand. Det er det laveste tallet SSB finner. Ikke i noen av deres kategorier, enten det er knyttet til alder, utdanning, bosted eller politisk orientering, er det flertall mot bistand.

Støtte til høyt bistandsbudsjett

Det er selvsagt lett å være «for» noe som ikke er nærmere spesifisert. Men også når folk blir spurt konkret om budsjettet – og får hjelp til å forstå størrelsen ved en sammenligning med andre deler av statsbudsjettet – er støtten både høy og økende. 60 prosent mener at bistandsbudsjettet er passe stort eller bør økes, og det er hele sju prosentpoeng mer enn i 2013. Det er interessant på bakgrunn av at bistandsbudsjettet er økt med milliarder i samme periode. Dessuten har nok mange fått det med seg, siden UD er flinke til å snakke om hvor mye penger de bruker på gode formål. Hva pengene fører til, er de ikke så flinke til å formidle.

På dette spørsmålet slår endelig Frp-velgerne til med en tydelig melding: 65 prosent mener budsjettet er for høyt. Selv var jeg mer overrasket over at 30 prosent av Frp-velgerne mener det er passe eller bør økes. Høyre-velgerne lander nøyaktig på landsgjennomsnittet.

Også i Europa

Man skulle kanskje tro at dette er spesielt for et lite folkeslag med mye penger. Men EU-undersøkelser gir omtrent samme resultat som Norge: Stabilt høy og i mange land økende oppslutning om bistand. Et stort samlet flertall (74 prosent) vil videreføre eller øke budsjettet, og i samtlige EU-land er det flertall mot å redusere det. Det har ikke endret seg som følge av de siste års økonomiske nedturer, og dataene tyder ikke på at Syria-krisen er avgjørende. En synkende andel EU-borgere mener for øvrig at bistand er nyttig for å stanse migrasjon.

Undersøkelsen gir ingen svar på hvorfor folk svarer som de gjør, så enhver står fritt til å gjette årsaker. Mitt stalltips er at folk flest, særlig unge, ser verden på en måte som gjør det stadig mindre meningsfullt å tenke at samfunnsansvar – både hos borgere og myndighetene – stanser ved grensen. Det betyr i så fall at de nasjonalt orienterte politiske vindene vi leser så mye om, ikke er så sterke som vi kan få inntrykk av når vi følger politisk debatt.

Tillit rett i bakken

Men SSB-tallene viser noe mer: Tilliten til bistanden går rett i bakken. 42 prosent tror at bistanden gir gode resultater, mot 46 prosent i 2013 og 72 for ti år siden. Dette er en dramatisk endring på kort tid. Knapt noen sier at bistanden gir «svært gode» resultater.

En enda lavere andel (31 prosent) tror på resultatene av langsiktig bistand. Likevel mener mange flere (48 mot 22) at langsiktig bistand bør prioriteres framfor kortsiktig nødhjelp. Den forskjellen er høyere enn i 2013, og svekker hypotesen om at det er Syria-konflikten som har ført til oppsvinget i folks støtte til bistand – og den står i skarp kontrast til hva regjeringen faktisk har prioritert i mellomtiden.

Kritikken virker ikke

Disse tallene er paradoksale på flere måter. For det første samsvarer det dårlig med tilgjengelig kunnskap. Mens en del forskning rundt årtusenskiftet konkluderte med at bistand virket dårlig, konkluderer størstedelen av forskningen det siste tiåret mer positivt. All tilgjengelig evidens tyder dessuten på at bistanden gir bedre resultater nå enn før.

Den reduserte tilliten skyldes altså ikke ny kunnskap. Mer trolig er det fordi mange år med påstanden «bistand virker ikke» har etablert en slags sannhet i befolkningen.

Men det leder bare til et nytt paradoks: Selv om mange har sluttet å tro på at det virker, er det færre som vil avslutte bistanden. Med andre ord: Påstanden «bistand virker ikke», virker ikke, om hensikten var å redusere oppslutningen om bistand.

Her har Frp sviktet helt. Tiår med bistandskritikk har ikke engang fått deres egne velgere til å vende bistanden ryggen.

Skryt virker heller ikke

Tallene viser også at bistandsorganisasjonene har fått lite igjen for sin innsats. Folks tro på at bistanden virker, ser nemlig ut til å synke omtrent proporsjonalt med stadig flere årsverk brukt på å dokumentere resultater.

Det samme kan sies om flere titalls millioner brukt av Norad for samme formål. Instruksen fra UD er ganske nøytralt formulert: Norad skal ikke skryte for å legitimere bistand, men kommunisere om resultater. Likevel er det vanskelig å forstå mye av Norads kommunikasjonsarbeid som annet enn forsøk på å overbevise folk om at bistand virker.

Men alt dette arbeidet for å vise at bistand virker, virker altså ikke. Folk tviler mer enn noensinne.

Mer tro på det offentlige

Riktignok har Norad fått litt igjen for innsatsen i form av en massiv økning i andelen som tror at offentlig bistand er mest effektiv, på bekostning av de som setter frivillige organisasjoner på førsteplass. Jeg ble overrasket over små forskjeller langs høyre/venstre-aksen i dette spørsmålet. SV og Høyre står nesten likt.

Mindre enn halvparten mener for øvrig at Norad sløser med bistandsmidler, og bare en liten andel (12 prosent) svarer klart nei til at «det sørges for god kvalitet i det norske bistandsarbeidet». Her tror jeg folket er i utakt med byråkratiet: Jeg er overbevist om at disse tallene ville vært mye høyere om undersøkelsen ble gjort anonymt blant Norads og UDs egne ansatte.

Støtte, men ikke tillit

Det største paradokset ligger likevel i at nesten femti prosent av befolkningen ser ut til å ville bruke penger på noe man ikke tror gir resultater. Det finnes flere mulige forklaringer på dette, men uansett hvordan det forklares er det et alvorlig signal til bistanden.

Bistanden har folkets støtte, men ikke dets tillit. Det kan bare tolkes som et massivt krav fra folket om at de ansvarlige må skjerpe seg og gjøre mer for å fortjene tillit.

Løsningen ligger ikke i enda mer trykk på dokumentasjon i den form dette skjer i dag, noe som øyensynlig ikke virker. Jeg tror litt av løsningen ligger i å utnytte hva undersøkelsen sier: Oppslutningen er så bunnsolid at bistand ikke er truet på kort sikt, helt uavhengig av årlige resultatrapporter. Jeg tror veien til fornyet tillit, og dermed folkelig støtte på lang sikt, ligger i å finne helt andre måter å snakke om bistandseffektivitet på. Gjennom nøktern, jordnær kommunikasjon kan man skape sunne forventninger både til hva bistanden kan oppnå og hvordan det er meningsfullt å snakke om resultater. Det vil fungere bedre enn teknokratiske resultatrapporter og fine brosjyrer.

Og selvsagt må de ansvarlige gjøre alt som kan gjøres for å sikre at bistanden blir mest mulig effektiv. Såpass skylder de skattebetalere som prioriterer bistand så høyt.