Skummelt fra Solheim

Ved første blikk virket Erik Solheims høyrespalte i Dagsavisen 9. januar som et uttrykk for at Solheim hadde en dårlig dag da han leste kronikken fra Nina Witoszek i Dagsavisen fjerde januar. Ved nærmere ettertanke er det langt mer skummelt enn som så.

La gå at Erik Solheim "i all beskjedenhet" hevder at han snakker mer med forskere enn "de fleste politikere i verden". Det får leses i lys av at beskjedenhet aldri har vært hans mest dominerende egenskap, og antakelig også at han ikke har forstått forskjellen på å debattere med forskere i en eller annen debatt der han selv har noe å forsvare, og å faktisk å lytte til dem for å lære. Og at Solheim (cand.mag) utnevner seg til sensor for kvaliteten på på forskning og bare vil lese den han selv synes er god, velger jeg å ikke tolke som at han har misforstått den arbeidsdeling mellom forskning og forvaltningen som de fleste av oss regner som viktig i demokratiet. Noe av det han sier (f.eks. "rapporter" og ikke "artikler") tyder dessuten på at han egentlig ikke snakker om forskning, men om bistands-bestilte utredninger som riktignok ofte lages av forskere, men på helt andre premisser.

Det skumle er hvordan hans innlegg demonstrerer hvor raskt og effektivt det er mulig å drepe et forsøk på bistandskritikk ved enkle retoriske grep. Disse er helt vanlige i bistandsdebatt og ikke noe spesielt for Solheim, men de kommer uvanlig tydelig fram i kontrast mot stilen til Witoszek . Ved sitt skarpe, humoristiske blikk på bistandsdebatten representerte Witoszek et viktig nytt forsøk på å komme inn fra siden i en norsk bistandsdebatt som ellers preges av duellen mellom surmaget kritikk og bistandstilhengere som dekker seg bak sultne barn og annet alvor. Bistandshumor er noe Are Kalvø hittil har vært nesten alene om (om vi ser bort fra en innsamlingsaksjon hvor hovedbudskapet bestod i å sette rød nese på kjendiser).

Om Witoszek sitt forsøk var vellykket eller ikke, er ikke hovedsaken min her (for ordens skyld: jeg kjenner ikke dama personlig, og var for øvrig ikke selv helt begeistret for den kronikken). Poenget er at Solheim bruker de tre første avsnittene i sitt tilsvar til å legge meningsmotstanderen død, og løfte seg selv opp til en posisjon nesten hevet over kritikk - les og lær, dere andre som vil hindre god debatt. Jeg tenker ikke på at han viser til "sine reiser til mange deler av verden" og dermed påberoper seg å kjenne verden bedre enn andre - det er et gammelt triks som antakelig ikke virker lenger.

Viktigere er hvordan han påtar seg selv all legitimitet og avskriver sin motstander samtidig ved å assosiere seg selv til moral og alvor, og samtidig definere motstanderen ut av debatten fordi hun/han ikke tar sitt moralske ansvar alvorlig nok. Da slipper man å forholde seg til hva motstanderen sier, noe man ellers kanskje kunne ha vært lærerikt selv om man ikke er enig, ja selv om motstanderen tar feil (som jeg langt på vei mener at hun gjør i dette tilfellet).

Oppskriften er enkel: Pek på noen sultne barn eller annet alvor, assosier deg selv til disse, og spill litt forarget overfor en motstander som later til ikke å ha tenkt nok over hvor alvorlig det er at barn må gå sultne til sengs. Da er det liksom ikke mer å si.

Dette er et helt vanlig grep i mye bistandsdebatt og Solheim skal ikke beskyldes for å ha mer enn dette enn en del andre. Men når dette er et glimrende skoleeksempel, er det fordi det kommer så tydelig fram i kontrasten mellom Solheims forargelse og humoren fra Witoszek.