Bistandens evangelium

Jeg har foreløpig bestemt meg for ikke å kommentere NRK-serien "den gode viljen". Det er fordi mine sterkeste meninger om serien handler om journalistikk og ikke mitt eget fagfelt bistand. Men når en episode handlet om eksport av verdier, ga det meg anledning til å poste gammelt nytt. Dette er en lett omskriving av en tekst som var på trykk i Morgenbladet for flere år siden, men kanskje enda mer aktuell enn dengang: 


Bistandens evangelium

Det er lett å se det problematiske i at bistand brukes til å fremme spesielle verdier, når man ikke selv deler verdiene. Derfor får kristen misjon mye pepper. Men i virkeligheten er misjonsorganisasjonene - fordi de har vært presset til det - flinkest til å håndtere det vanskelige dilemmaene i å levere sårt trengt materiell bistand og spesielle vestlige verdier samtidig. Det kan være nyttig å se på øvrig bistand med samme blikk som vi bruker på misjonen. Norsk bistand i dag knyttes direkte til eksport av viktige verdivalg i enorm skala, på måter som aldri ville blitt akseptert om en norsk misjonær hadde gjort det selv i liten skala. Den vesentlige forskjellen er at avsenderen mener at det ene verdisettet er universelt, det andre ikke. Den forskjellen er ikke like lett å se for mottaker.

Det er lett å se dilemmaet i at samme institusjon formidler sårt trengt materiell hjelp og en religiøs ideologi samtidig. Risikoen er at mottaker kan få inntrykk av at omvendelse vil gi tilgang til materiell hjelp, helt uavhengig av hva avsenderen sier om denne koblingen. Det er antakelig grunnen til at det har vært skepsis til å gi offentlig støtte til misjonsorganisasjoners bistandsarbeid (i virkeligheten får de en veldig liten del av bistandsbudsjettet). Samtidig er det liten tvil om at nettopp den offentlige støtten har bidratt til at misjonsorganisasjonene er veldig ryddige på dette området. Norad har presset dem hardt  på å skille mellom bistand og evangelisering, og alle store misjonsselskapene er i dag veldig ryddige på området.

Derfor er det interessant at norske myndigheter i dag eksporterer verdier i langt større skala og med en mer direkte kopling til materiell hjelp enn noe norsk misjonsselskap har gjort på mange tiår. Det finnes knapt en setning i strategiene for menneskerettigheter, likestilling, godt styresett og fattigdomsbekjempelse som ikke også kan leses som uttrykk for norske eller vestlige verdier, og nesten ikke et eneste bistandstiltak som ikke er gjennomsyret av slike. Men dette blir ikke gjenstand for samme kritikk som misjon. Forklaringen er sannsynligvis at norsk bistand eksporterer verdier som deles av de fleste i Norge, mens bare et mindretall synes evangeliet er verdt å eksportere. Misjon har også en sterk historisk assosiasjon til tidligere tiders imperialisme, som vi nå har tatt avstand til, mens andre verdier som eksporteres gjennom bistand blir sett på som moderne og nesten det motsatte av imperialisme. Menneskerettigheter handler jo om frihet og kan derfor umulig ha noe å gjøre med vestlige stormakters forsøk på å styre fattige land. 

Det er selvsagt rimelig å legge hjemlig oppslutning til grunn når det gjelder prioritering mellom politiske og ideologiske orienteringer. Men hvis hjemlig oppslutning også bestemmer hvilke typer bistand som vurderes mest kritisk på med tanke på de store og små dilemmaer knyttet til sammenkobling mellom materiell bistand og verdieksport, er det problematisk. Ikke minst fordi mottaker kanskje ser omvendt på hva som er "universelt" og hva som er "vestlig": I størstedelen av Afrika og Latin-Amerika er evangeliet langt mindre kontroversielt enn mange av av bistandens verdivalg. Selv i mange land i Asia er de sekulære ideene fra Nord-Europa vanskeligere å svelge enn et kristent budskap, og de vil nok se på sekularisme som minst like "vestlig" som kristendom. Og det er antakelig bare ut fra enkelte politiske og filosofiske orienteringer som har best fotfeste i Nord-Europa og noen segmenter i USA, at man mener det er en kvalitativ forskjell på et religiøst verdensbilde og andre verdensbilder som gjør at det ene må håndteres med mye mer forsiktighet enn det andre. 

Jeg vil ikke argumentere verken for eller mot misjon her - bortsett fra å nevne at min erfaring tyder på at norske misjonsorganisasjoner er mye bedre enn sitt rykte når det gjelder profesjonalitet på dette området. Men jeg mener at øvrig bistand har mer felles med misjon enn de fleste involverte liker å innrømme. Dersom man mener det er en kvalitativ forskjell mellom misjon og de verdiene som eksporteres i bistand, går man glipp av en mulighet til å se kritisk på, og dermed bli bedre til å håndtere dilemmaene involvert i all bistand. Hvis vi heller legger til side spørsmålet om hvilke verdier som eksporteres, kan vi kanskje jobbe mer med spørsmålet om hvordan det gjøres. Og her har nær sagt hele det norske bistandsapparatet en utfordring som er er ganske lik misjonærenes. Akkurat som i kristen misjon er man også i bistanden overbevist om at budskapet som formidles, er universelt, og man blir lett så blendet av hvor riktig og viktig budskapet er, at vi glemmer å se kritisk på hvordan de formidles.

Mye bistand har som formål å endre grunnleggende sider ved enkeltmennesker, samfunn og stater etter vårt bilde. Vi ønsker en omvendelse til nye verdier og virkelighetsoppfatninger, og knytter det direkte til materiell bistand. Den nye virkeligheten er mer radikal enn "bare" å utjevne makt og innføre like rettigheter. Den sier for eksempel at hvert menneske er autonomt og må gjøre sine egne valg (og stå til ansvar for dem) framfor å tilpasse seg sine nære sosiale omgivelser eller kanskje utenomfysiske krefter. Dette er mer radikalt enn for eksempel "bare" å gi kvinner makt eller fattige inntekt, fordi det griper inn i nær sagt alle sider ved synet på individ og samfunn, og verden for øvrig. 

Like radikalt er vår iver etter å endre politikk og offentlig sektor. Hvert enkelt bistandsmål er resultat av et verdivalg gjort i Vesten. "Godt styresett" er i realiteten en helt bestemt type statsform som bare har eksistert i en relativt liten gruppe vestlige land i noen få tiår. Den spesielle arbeidsfordelingen mellom stat og marked som foreskrives i bistand, er omtrent like sjelden som "godt styresett". Og det blir litt umusikalsk når vi ofte ikke har klart å gjøre det samme i våre egne hjemland engang (nevnte jeg rettferdig fordeling og miljømessig bærekraftig vekst? Ingen rike land har vært særlig flinke på slikt i det siste). Umusikalsk er det selvsagt også når vi fordømmer statsråder og politikere som beriker seg selv mens vi krever aksept for en annen overklasse ved pragmatiske begrunnelser for at vestlige bistandsarbeidere må leve i trygge luksuseiendommer og kjøre flotte nye biler som de flasher i nær sagt hver eneste landsby over det ganske land. Jeg forstår de pragmatiske begrunnelsene, men fra andre siden forstås nok dette som verdivalg og ikke bare pragmatikk.

Summen av alle slike valg, enten de tilsiktet og utilsiktet, pragmatisk eller prinsipielt begrunnet, gjør at bistand fra mottakersiden kan sees som en storstilt, offentlig subsidiert eksport av vestlige verdier som er langt mer radikale og mer kontroversielle enn den de kristne misjonærene forkynner. De fleste nordmenn vil forsvare bistandens verdivalg som viktige og riktige, og det gjør det legitimt å fremme slike verdier. Men det gjør det ikke likegyldig hvordan det skjer. Og det at verdiene framstår som ukontroversielle og universelle på giversiden, gjør det fristende å ta lett på det spørsmålet. Derfor er det greit å minne om at mottakersiden er verdiene som formidles gjennom bistand minst like kontroversielle i mottakerlandene som det kristne evangeliet.

En viktig forskjell er kanskje at misjon viser til en guddommelig autoritet, og derfor er vanskeligere å argumentere mot på rasjonelt grunnlag? Nåvel. For folk som er vokst opp utenfor den lille, sekulariserte enklaven i Nord-Europa er det ikke nødvendigvis en avgjørende forskjell på guddommelig autoritet og pengemakt. For ikke snakke om donormakt. Fattige lands ledere viser til donorer, Verdensbanken og IMF like ofte som USAs president viser til Gud. 

Jeg er ikke uenig i at våre politiske ideer og verdivalg er verdt å eksportere, de har jo vist seg å fungere ganske bra. Jeg er ganske tvilende til muligheten for å eksportere en del av dem, men det er en annen sak. Her vil jeg bare nevne at vi pusher politikk og verdier som bare kanskje bare forstås som universelle i en liten enklave i Nord-Europa og USA, og vi gjør det i en enorm skala, ubeskjedent og med en så direkte kobling mellom materiell bistand og "omvendelse" at vi aldri hadde akseptert det om en misjonær hadde gjort det samme i mye mindre skala.

Vi bruker milliarder av kroner hvert år på å pushe vestlige verdivalg innen alt fra politisk filosofi og ideologi, til grunnleggende syn på menneske og samfunn. Og vi har blitt mye mer ambisiøse over tid i slike ambisjoner. For noen tiår siden var bistand organisert i enkeltprosjekter, der verdivalgene ble forsøkt gjennomført i prosjektene. Det er ikke lenger nok: Nå legger vi strategier for å påvirke verdivalg langt utover de aktivitetene som finansieres av Norge. Det skjer gjennom å bruke bistand som gulrot og pisk overfor regjeringer gjennom direkte bytte mellom politiske verdivalg og bistand, og raskt true med å trekke bistand om mottakerland ikke følger våre veier. Vi bruker også vår posisjon som donor når vi snakker med myndighetene om prioriteringer i helsesektoren, næringspolitikk, landsbrukspolitikk og andre politikkområder, og går ofte detaljert inn på omfattende reformer i offentlige tjenester. Mange av disse reformene ville vært svært kontroversielle om implementert i Norge.

En ekstra påvirkningseffekt ligger kanskje i at når bistandsorganisasjoner er mer lukrative enn nasjonale arbeidsgivere, endres ambisjoner og karriereplaner hos millioner av unge, skoleflinke mennesker. De vil identifisere seg med verdivalgene til sine antatt framtidige arbeidsgivere, selv om det bare er noen tusen av dem som får jobb i disse organisasjonene. Det kan være en forklaring på at donorers verdiformuleringer overraskende raskt overtas av et stort antall velutdannede, ressurssterke mennesker i fattige land. Slik påvirkning – hvis den er reell – er ”skjult” for både donor og mottaker.

Når vi til vanlig ikke ser noe særlig problematisk med slik eksport av verdier, er nok fordi vi er så overbevist om at vi eksporterer riktige, viktige og universelle verdier at effekt blir viktigere enn etikk. Vi trenger ikke slutte med slikt, men det kan være nyttig å minne hverandre om hva vi holder på med. Det kan vanskelig forstås som noe annet enn en videreføring av en god gammel tradisjon for misjon, men med et noe annet evangelium. Kanskje bør vi ”teste” bistandens eksport av verdier ved å forestille seg at verdier vi ikke liker, ble formidlet gjennom samme metoder. Misjons-skeptikere kan forestille seg misjon, USA-skeptikere kan tenke på om USA hadde forsøkt å påvirke norske verdivalg på samme måte. Få ville akseptert det.

Konklusjonen er ikke at vi skal slutte å eksportere verdier i bistand. Men vi beveger oss i et vanskelig etisk grenseland der det kan virke som om målet overskygger metoden. Det er et etisk dilemma om man bruker sin makt som rik til å påvirke andres verdivalg. Og det er prinsipielt problematisk at myndighetene i et land gjør viktige politiske valg gjennom hestehandler med donorer framfor med sine egne folkevalgte og politisk opposisjon - og dette er også rent pragmatisk ganske skummelt, fordi vi risikerer at de folkevalgte mister legitimitet. Det er dessuten risikabelt for oss på sikt. Framtiden vil garantert prioritere andre verdivalg enn nåtiden, og da vil man nok se tilbake på bistanden med andre øyne. Kanskje vil vi se tilbake på bistand slik vi i dag ser på gamle dagers misjonsvirksomhet. La oss fortsette å eksportere verdivalg, men se kritisk på hva vi holder på med. I første omgang bør vi erkjenne at mange av verdivalgene bare er universelle i egne øyne (og våre utvalgte likesinnede i andre land), og insistere på at uansett hvor viktige og riktige verdivalg vi formidler, må det ikke hindre oss i å tenke kritisk på hva vi holder på med.