søndag 16. desember 2012

Bistand eller utviklingspolitikk? Nei takk

De er ikke særlig radikalt å si at det er meningsløst å peke på bare ett sett av virkemidler, for eksempel bistand, i møtet med fattigdom og andre av klodens utfordringer. Noen hevder til og med at bistand ikke er en del av løsningen, og finner støtte for det i noen gode og mange dårlige argumenter. Men noen av våre flinkeste utviklingspolitiske tenkere ser ut til å ha valgt en egen posisjon. De sier (og mener) at bistand er viktig, men gir i praksis uttrykk for at bistand ikke fortjener særlig oppmerksomhet fra de mest progressive, kritiske og radikale politiske tenkere, som bør bruke sin intellektuelle kapasitet på andre deler av utviklingspolitikken.

Jeg har ikke sett forskjellen presist definert, men hvis bistand i hovedsak handler om å finansiere en eller annen aktivitet i det landet man ønsker å hjelpe, tar utviklingspolitikk også sikte på politiske endringer andre steder, for eksempel i Norge og andre rike land, eller i det mellomstatlige samarbeidet. Bistand er altså bare ett av flere virkemidler, mens utviklingspolitikk omfatter hele verktøykassen. Gråsonene er så mange at det er umulig å trekke klare linjer i praksis, men det er iallefall prinsippet.

I praksis ser det imidlertid ut til at mange som snakker om "bredere" eller "samstemt" eller "helhetlig"  "utviklingspolitikk", snakker mest om alle de delene av verktøykassen som ikke er bistand. Selv forstår jeg ikke hvordan man kan kalle det "helhetlig" etter at det aller største verktøyet er lagt til side. Men det regnes nå som litt mer radikalt og progressivt å snakke mest om alt annet enn bistand. Høyre fikk litt applaus nylig (den druknet riktignok i protestene mot deres trussel om å kutte i informasjonsstøtte til frivillige organisasjoner) da de nylig presenterte sin politikk for utvikling, ikke bistand. I praksis var det ikke så veldig mye nytt i politikken de presenterte utover at den ble presentert i ett dokument under stikkordet "utvikling" - altså en samlet utviklingspolitikk, i motsetning til tidligere presentasjon av omtrent den samme politikken under overskrifter som "bistand", "handel" og så videre. Kapitlet om bistand fylte mindre enn en av 27 sider i dokumentet, mens det faktum at ordet "bistand" ga mer enn hundre treff, viser at det i praksis var mye bistand i de øvrige kapitlene.

At mange mener utviklingspolitikk er viktigere enn bistand, er greit nok. Det er et politisk standpunkt som det er all grunn til å være enig i, i alle fall rent prinsipielt (og et stykke på vei i praksis). Og det er uansett riktig at bistand alene er alt for snevert og et helt feil svar utfordringer i verden anno 2012 (og anno 1970 for den saks skyld, men det er litt sent å gjøre noe med nå). Men det betyr ikke at at det trenger være en kvalitativ forskjell på bistand og utviklingspolitikk når det gjelder virkemidlenes politiske status. Imidlertid ser det ut til at noen mener at det første er en slags tradisjonelt hjelpearbeid, mens det siste er en mer politisk progressiv øvelse som tar sikte på store, ganske radikale og helst globale endringer, og ergo trenger mer politisk oppmerksomhet.

Det ville vært uproblematisk om det ikke var fordi det har gitt seg praktisk utslag i en bestemt arbeidsdeling. Det skjer på to plan. Rent intellektuelt skjer en arbeidsdeling ved at bistand er delegert til faglige eksperter innenfor ganske rigide forvaltningsprosedyrer, mens utviklingspolitikken får mer oppmerksomhet fra ambisiøse politikere og de fleste av våre beste utviklingspolitiske tenkere under forventning om mer dynamikk og helst litt radikale grep (at disse tenkerne også er finansiert av bistandsbudsjettet, er en annen diskusjon). Et eksempel er at Erik Solheim, vår antakelig beste utviklingspolitiker noensinne, tilsynelatende brukte bare en liten del av sin enorme kapasitet til å tenke på bistand utover hvordan han kunne bruke den til å få gjennomslag for sine egne politiske ideer.

Det skjer også en forvaltningsmessig arbeidsdeling, uttrykt i arbeidsdelingen mellom Norad og UD. Norad skal jobbe med "fag" mens UD skal jobbe med "politikk" - og noen later til å mene at Norad skal håndtere det meste av tilskuddsforvaltningen, mens UD skal jobbe mer med det politiske (det initiativet er riktignok lagt på is nylig). Om et slikt synspunkt er begrunnet med at Norad er flinkere på tilskuddsforvaltning, er det greit nok. Men det er bekymringsfullt om det er uttrykk for at noen mener at tilskuddsforvaltning (=bistand) i bunn og grunn er noe "faglig" i motsetning til utviklingspolitikk som er "politisk", og at det første kan overlates til teknokratene mens det andre tilhører diplomatene.

Jeg synes vi må se likt på all utviklingspolitikk.

For det første fordi bistand er like politisk krevende som noen andre deler av utviklingspolitikken. De fleste bistandstiltak tar egentlig sikte på ganske radikale endringer i stat og samfunn, som uunngåelig er politiske. Ta "godt styresett", "fattigdomsbekjempelse" eller effektiv oppnåelse av helse- og utdanningsmål. Hva dette innebærer og hvordan det gjøres, kan ikke vurderes uten å komme innom mange av de største og vanskeligste spørsmål i langt over hundre års politisk kamp i Norge og andre industriland. Og det er bekymringsverdig at mens politisk kamp har ført til ulike løsninger i alle industriland, presenterer bistanden omtrent akkurat de samme løsningene for mer enn hundre land. Og det er bare å gå videre på lista over bistandsmål: Det finnes ingenting i strategiene for likestilling, menneskerettigheter, miljø eller naturressursforvaltning som ikke er politisk radikalt der de skal implementeres.Og ingen av disse kan implementeres på samme måte overalt. Hvordan de implementeres, er langt på vei politiske spørsmål.

Det betyr at bistand krever minst like mye politisk dømmekraft som de store utviklingspolitiske initiativene, om de skal lykkes. Og omvendt: en bistandsaktør som mener at dette er rent faglige øvelser, vil  mislykkes. Dette handler selvsagt ikke om yrke og posisjon: fagfolk (f eks i Norad) kan ha like god politisk dømmekraft som politikere. Men det handler om å vite hva man holder på med, nemlig veldig ambisiøse forsøk på politisk radikale endringer av stat og samfunn i andre land. Fagfolka kan håndtere det meste av dette, men det er etiske og politiske problemstillinger involvert som krever politisk avklaring og derfor ikke kan delegeres til byråkratiet. Skillet mellom "fag" og "politikk" er selvsagt noe karikert her: i praksis er de umulige å trekke i praksis, men du forstår sånn omtrent hva jeg snakker om. Men uansett om det er politikk eller fag, fortjener bistandsforvaltningen mer politisk oppmerksomhet enn det den får i dag. Mer om det her.

For det andre fordi nesten all utviklingspolitikk også er bistand, eller helt avhengig av bistand. Det følger bistandsbudsjetter på kjøpet med de fleste utviklingspolitiske initiativ. Det er ikke fordi Norge har så gode argumenter at vi blir lyttet til i Geneve, Washington og New York, men fordi vi er en raus donor (vi har mange gode argumenter også, og mange gode diplomater. Men det er antakelig sjelden avgjørende). Mye tyder dessuten på at det stort sett er bistandsmidler som gjør at vedtak i FN og andre multilaterale institusjoner er effektive: Det er ofte vanskelig å se at de normer og prioriteringer som vedtas, påvirker interne politiske prioriteringer i hvert enkelt land utover at de til en viss grad bidrar til å styre bistandsflyten.

Den delen av utviklingspolitikken som ikke er avhengig av bistand, er den som kan gjennomføres her hjemme. Forvaltning av Statens Pensjonsfond Utland, landbrukspolitikken og en tøffere hånd på norske selskaper i utlandet (vi kan jo starte med de statseide), er gode kandidater til god utviklingspolitikk. Så det er bare å sette i gang for de som mener at bistand er gammeldags og at utviklingspolitikk ikke er bistand. Men når interessen for å gjøre noe med disse sakene er lunken, er det nok fordi vi foretrekker den utviklingspolitikken som kan finansieres med bistand. Det er enklest slik.

For det tredje vil det utviklingspolitiske engasjementet ha godt av å smake på pisken som smeller over bistanden. Bistanden blir utsatt for en hel haug med påstander: som at bistand ikke virker eller i det minste ikke er effektiv, at den framstår som en moralsk øvelse som styres mer av egne idealer enn av pragmatiske hensyn, at den ikke forstår diversitet og isteden presenterer universalløsninger som oftest ikke er effektive i møte med nasjonale reelle behov, eller at den er uttrykk for et vestlig postkolonialt formynderskap som innebærer umyndiggjøring av de man forsøker å hjelpe. Selv er jeg helt uenig i første påstand, og i økende grad enig med de andre, men det er ikke poenget her: Enten påstandene er riktige eller ikke, tror jeg det er sunt å la seg plage av dem (men bare sånn passe mye, slik at det virker skjerpende og korrigerende, ikke demotiverende). Dersom noen tillater seg å tenke at kritikken av bistand ikke gjelder for dem fordi "vi driver utviklingspolitikk, ikke bistand", har de gitt fra seg muligheten til å bli bedre ved å tygge på slik kritikk.

For det fjerde har størrelsen betydning. Den delen av utviklingspolitikken som ikke omhandler bistand, inkluderer lite penger og sysselsetter et ganske begrenset antall mennesker i stat og frivillig sektor. Bistand sysselsetter veldig mange flere, og utgjør langt over tjue milliarder kroner (jeg gidder ikke forholde meg til definisjonene som sier at tallet er rundt tredve). Man kan godt mene at mer menneskelige og økonomiske ressurser burde gått til andre deler av utviklingspolitikken enn bistand - og jeg er helt enig. Men så lenge fordelingen er slik den er, kan det være gode grunner til å rette oppmerksomheten mot det som er størst, fordi her er det større mulighet til å gjøre en forskjell for gode politikere og andre tenkere. Det betyr ikke at man skal være mindre ambisiøs om utviklingspolitikken, og det politiske presset i den retning må gjerne økes. Men for tiden er det bistand som trenger mest politisk og intellektuell oppmerksomhet simpelthen fordi det er her det er størst mulighet til å gjøre nytte, og - ikke minst - for å gjøre skade. Ikke fordi bistanden er viktigst, men fordi den er størst.

Og a propos det å gjøre en forskjell. Påstanden om at bistand ikke virker, er lett å tilbakevise. Men hva med utviklingspolitikk? Mye utviklingspolitisk engasjement tar sikte på politiske endringer som kan være vanskelige å oppnå, og som kanskje ikke engang har sikker effekt selv om man skulle lykkes i det ønskede politiske vedtaket. Det gjelder særlig når man jobber for å oppnå politiske vedtak i det mellomstatlige systemet. Mange politiske seire som feires i New York, Geneve eller Washington blir der. Jeg vil ikke nevne noe spesielt politikkområde, men synes det er verdt å stille spørsmålet: virker det? Svaret er ikke at utviklingspolitikken ikke er effektiv (for eksempel tror jeg at gjeldssletting la grunnlaget for en del av framgangen vi ser i fattige land i dag - kjempesuksess!). Men spørsmålet hjelper oss til å gjøre det rette og bruke ressursene riktig.

Jeg tror for eksempel at hvis Norge skulle innført en effektiv utviklingspolitikk som garantert gjorde forskjell, trenger vi ikke dra til Geneve eller Washington. Det holder å dra til Bankplassen 2 i Oslo. Tidenes mest effektive norske utviklingspolitiske grep kan skje der. Men et slikt grep forutsetter et vedtak i Akersgata 40, så det er kanskje like greit å dra rett dit. Det vil også være praktisk, for nøkkelen til flere andre utviklingspolitiske grep - og til bedre bistand av den mer tradisjonelle sorten - ligger også på samme adresse. Så mens bistandsforvalterne med fordel kunne tilbragt mer tid i andre land, er det er ingen grunn til å reise langt om man tar sikte på en effektiv, resultatorientert utviklingspolitikk.

1 kommentar:

Ruth Walls sa...

Jeg havde brug for at få adgang til min kæreste, fordi jeg formoder, at han blokerede mig på whats-app og Facebook. Jeg blev træt af at hacke hans telefon selv, men det var ikke muligt, så jeg blev sendt til (int.hackers002@gmail.com), der med succes hackede telefonen og gav mig alle de resultater, jeg havde brug for. så er her for at sætte pris på int.hackere til et job, vil Gud velsigne dig

Legg inn en kommentar