I den langvarige stillingskampen mellom de ideelle og de kommersielle aktørene i utviklingspolitikken står det for tiden omtrent likt mellom godhet og grådighet. Det er slik det bør være.
At NGO-siden nå har gitt ut en rapport om bedrifter i bistand, er ikke oppsiktsvekkende. Slikt har de gjort lenge. Det er en del av stillingskampen mellom de to. Men innholdet i rapporten viser at dynamikken endrer seg. Med en litt vennligsinnet lesning av rapporten (jeg har bare lest omtale og konklusjon) avviser den ikke at bedrifter har en plass i bistanden, men etterlyser bedre dokumentasjon på at de bidrar til utvikling. Den sier nesten ikke engang at bedriftene skal skjerpe seg, bare at de skal dokumentere bedre. For en ti-femten år siden ville kanskje den samme paraplyorganisasjonen (Forum for Utvikling og Miljø) sagt at bedrifter måtte skjerpe seg kraftig og helst burde ut av bistanden, fordi de nærmest var en trussel mot utvikling.
Den skepsisen var et stykke på vei forståelig ut fra de fleste NGO-enes prioriteringer (som også var prioriteringene til mange fattige, om ikke de fleste): under nyliberalisme og globalisering var det vanskelig å se hvordan vestlige bedrifters virksomhet var til nytte for de fattige. Og en del av datidens bistandsfinansierte "utvikling" innebar i praksis avvikling av lokalsamfunn eller økosystemer. For tiden er det mye større optimisme (med god grunn) rundt næringslivets rolle for de fattige, og det går ikke mye bistandsmidler til virksomheter med stor skade på miljø og lokalsamfunn.
Når det fortsatt er en konflikt, kan den langt på vei forstås ut fra at man har helt forskjellig forståelse av hva "utvikling"er. Bedriftssiden mener oftest at dette er noenlunde synonymt med vekst, mens NGO-er oftest synes det er ganske naivt. I det siste har for øvrig mange andre sluttet seg til NGO-enes syn, ved å insistere på å spesifisere vekst - inclusive eller pro-poor - når man snakker om utvikling.
Dette er nok et argument for å avvikle begrepet utvikling, og heller snakke mer spesifikt om de ulike (og til dels motstridende) politiske målene som er integrert i dette begrepet. Da blir det så mye lettere å forstå bistandsdebatten.
En gang for lenge siden betød "utvikling" det samme som økonomisk vekst drevet fram av industrialisering og infrastruktur, med tung statlig hånd på rattet. Da var bedriftene selvsagt helt sentrale, de var motoren bak utvikling. Siden staten var så sentral, var det ikke så viktig hva som var bedriftene motivasjon. Det var egentlig ikke bedriftene, men staten som bestemte uansett.
Men etterhvert ble utviklingsbegrepet utvidet med en hel haug forskjellige politiske formål. Økonomisk vekst var ikke lenger høyest prioritert. Bedriftene hadde en mye mer perifer rolle i mylderet av nye utviklingsmål som basisbehov for de aller fattigste, demokratisering, likestilling og miljø. Samtidig ble de, i tråd med nyliberale strømninger, tillagt en mer selvstendig rolle i økonomisk utvikling. Metaforisk: Mens de før hadde vært sett som motoren bak vekst, fikk de nå en hånd på rattet. Da ble spørsmålet om bedriftenes motivasjon viktigere. Noen mente at vi kan ikke delegere en viktig rolle i fattigdomsbekjempelse til aktører som bare var interessert i profitt. Andre synes det var håpløst å kreve noe mer fra bedriftene, for det var jo dette som var bedriftenes rolle, og Adam Smiths usynlige hånd ville sørge for at profittjaget likevel ble til alles beste. Men disse tapte etterhvert stilling i bistand (og mye tyder på at deres tiltro til den usynlige hånd hadde vært sterkt overdrevet), og grådighet ble sett på som noe skummelt.
Bedriftene var altså både marginale for de nye utviklingspolitiske målene, og samtidig litt skumle fordi de representerte grådighet. De ideelle overtok hegemoniet i bistand.
Men så kom Terje Tvedt. Hans påstander om "godhetsregimet" rammet de ideelle motivasjoner midt i mellomgulvet. Det falt i nyttig synergi med folk på helt motsatt side av det politiske spekteret, som hadde fått nok av statlige subsidier til det de mente var venstreradikal (selv)godhet. Resultatet var at godheten ble sett på som et problem. I en bransje som i flere tiår hadde hentet legitimitet ved å presentere seg som uttrykk for godhet, selv om dette alltid hadde vært bare en av flere motivasjoner, var dette alvorlig, og det rammet NGO-ene sterkest.
Ekstra tøft ble det kanskje for mange da mannen som hadde blitt sett som nærmest symbolet på venstresidens statssubsidierte godhet, Erik Solheim, aktivt flørtet med bedriftene og i praksis etterlyste mer grådighet i bistand, samtidig som han framsnakket middelklassen i fattige land. Selv om det ikke ble sagt eksplisitt (ingen politikere tør si slikt høyt), lå det mellom linjene at han syntes de ideelle organisasjonene hadde vært litt for bråkjekke en periode og fått litt for mye av kaka, og at det var på tide å ønske bedriftene inn i varmen.
For ordens skyld: Jeg sier "godhet" og "grådighet" fordi det er et godt retorisk ordpar, ikke fordi det er gode beskrivelser. Det fins grådighet i ideelle organisasjoner, og en hel masse idealisme i norske bedrifter engasjert i utviklingsland. Konflikten mellom dem er heller ikke reell. Selvsagt er det slik at fattigfolk heller vil hjelpes ut av fattigdom av en anstendig bedrift enn av snille hjelpere. Det har noe med respekt og selvrespekt å gjøre. Slik sett er det ideelt gjennom næringsvirksomhet at fattigdommen bør utryddes. Men det er også slik at det fins knapt en eneste norsk bedrift som gir jobb eller strøm eller annet viktig til de aller fattigste i et land (i beste fall indirekte). Og det fins knapt en norsk frivillig organisasjon som jobber etter en troverdig strategi for hvordan de skal bidra til at et fattig land skal kunne klare seg uten bistand på sikt (i beste fall indirekte).
For øyeblikket er vel stillingen omtrent likt mellom godhet og grådighet. Vi går spennende tider i møte. Her fra utsiden (dvs, som bistandskonsulent er jeg vel på den grådige siden, jeg også) er det bare å håpe at det blir plass til begge parter. Det er fordi de verken overlapper eller er i konflikt med hverandre, men gir helt forskjellige bidrag til utvikling der ingen av partene kan erstatte den andre. Dessuten er det på høy tid å ta oppmerksomheten bort fra aktørenes motivasjon. Ideelle organisasjoner har ikke noe mindre oppmerksomhet på bunnlinjen enn bedrifter har på profitt, og den praktiske konsekvensen er omtrent det samme. Og de ideelle og kommersielle er omtrent akkurat like mye markedsstyrt. Det ene markedet består av donorer og givere, det andre av investorer og kunder.
Men når begge parter først er inne i bistanden, bør kravene være omtrent de samme. Her er den ovenfor nevnte rapporten inne på noe. De ideelle organisasjonene forventes i dag å dokumentere ringvirkninger på nær sagt alle nivå, mens kravene til dokumentasjon fra Norfund og bedrifter er enklere. Likebehandling bør være målet. Men framfor å skjerpe kravene til dokumentasjon fra bedrifter (som rapporten synes å kreve), kan man senke kravene til organisasjoner. Alle bør pålegges strenge krav til dokumentasjon av hva de faktisk gjør og oppnår med statlig støtte (outcome på stammespråket). Men dokumentasjonen av virkning (impact) bør ikke delegeres til den enkelte aktør.
Bedriftene og Norfund bør avkreves at de skaper jobber, infrastruktur, varer eller tjenester i fattige land. Dette er utvilsomt et gode og utvilsomt verdt offentlig støtte i seg (selv selv om det oftest ikke er de fattigste som har best nytte av det). Kanskje kan bedriftene avkreves mer sofistikert dokumentasjon, og myndighetene kan kreve at noe mer går til de som trenger det mest eller til prioriterte politiske formål. Men som fagperson på området vil jeg ha meg frabedt at bedriftene blir delegert ansvar for å dokumentere ringvirkningene av sin virksomhet utover slike konkrete resultater. Med all respekt: De har ikke kompetanse på området, og det er egentlig ingen rasjonell grunn til at de skal gjøre slikt selv.
Det samme gjelder egentlig for ideelle organisasjoner. De bør avkreves at de gjør det de skryter av å gjøre, enten det er å få fattigfolk opp fra grøfta, styrke tjenestetilbud til de fattige eller deres organisasjoner, gi noen innspill til politiske prosesser, eller hva det nå måtte være de får støtte til. Men i dag forventes de også å si mye om samlede ringvirkninger (impact). Det må de gjerne også gjøre, men i hovedsak er dette en vurdering som ikke bør delegeres den enkelte organisasjon. Det er delvis fordi det ofte ikke er mulig å dokumentere den samlede virkning og derfor urimelig å gjøre tilskudd avhengig av hva man sier om dette. Delvis er det fordi de uansett er bedre at slik vurdering skjer av bevilgende myndigheter. Det vil være mer kostnadseffektivt, gi større læringseffekt (fordi kunnskapen er til mye mer nytte om den produseres i forvaltningen enn om den forblir i den enkelte organisasjon) og vi unngår bukken og havresekken.
I bistands-språket betyr det at alle som mottar bistandstilskudd må dokumentere outcome, men at bevilgende myndigheter må gjøre selvstendige vurderinger av sannsynlig impact. Da blir det mulig for ideelle organisasjoner og bedrifter å holde på med det de kan best, og forvaltningen kan investere i det de bør bli flinkere på, og som ikke bør overlates til bukken med havresekken, nemlig å dokumentere hvordan offentlig støtte bidrar til utviklingspolitiske mål.
At NGO-siden nå har gitt ut en rapport om bedrifter i bistand, er ikke oppsiktsvekkende. Slikt har de gjort lenge. Det er en del av stillingskampen mellom de to. Men innholdet i rapporten viser at dynamikken endrer seg. Med en litt vennligsinnet lesning av rapporten (jeg har bare lest omtale og konklusjon) avviser den ikke at bedrifter har en plass i bistanden, men etterlyser bedre dokumentasjon på at de bidrar til utvikling. Den sier nesten ikke engang at bedriftene skal skjerpe seg, bare at de skal dokumentere bedre. For en ti-femten år siden ville kanskje den samme paraplyorganisasjonen (Forum for Utvikling og Miljø) sagt at bedrifter måtte skjerpe seg kraftig og helst burde ut av bistanden, fordi de nærmest var en trussel mot utvikling.
Den skepsisen var et stykke på vei forståelig ut fra de fleste NGO-enes prioriteringer (som også var prioriteringene til mange fattige, om ikke de fleste): under nyliberalisme og globalisering var det vanskelig å se hvordan vestlige bedrifters virksomhet var til nytte for de fattige. Og en del av datidens bistandsfinansierte "utvikling" innebar i praksis avvikling av lokalsamfunn eller økosystemer. For tiden er det mye større optimisme (med god grunn) rundt næringslivets rolle for de fattige, og det går ikke mye bistandsmidler til virksomheter med stor skade på miljø og lokalsamfunn.
Når det fortsatt er en konflikt, kan den langt på vei forstås ut fra at man har helt forskjellig forståelse av hva "utvikling"er. Bedriftssiden mener oftest at dette er noenlunde synonymt med vekst, mens NGO-er oftest synes det er ganske naivt. I det siste har for øvrig mange andre sluttet seg til NGO-enes syn, ved å insistere på å spesifisere vekst - inclusive eller pro-poor - når man snakker om utvikling.
Dette er nok et argument for å avvikle begrepet utvikling, og heller snakke mer spesifikt om de ulike (og til dels motstridende) politiske målene som er integrert i dette begrepet. Da blir det så mye lettere å forstå bistandsdebatten.
En gang for lenge siden betød "utvikling" det samme som økonomisk vekst drevet fram av industrialisering og infrastruktur, med tung statlig hånd på rattet. Da var bedriftene selvsagt helt sentrale, de var motoren bak utvikling. Siden staten var så sentral, var det ikke så viktig hva som var bedriftene motivasjon. Det var egentlig ikke bedriftene, men staten som bestemte uansett.
Men etterhvert ble utviklingsbegrepet utvidet med en hel haug forskjellige politiske formål. Økonomisk vekst var ikke lenger høyest prioritert. Bedriftene hadde en mye mer perifer rolle i mylderet av nye utviklingsmål som basisbehov for de aller fattigste, demokratisering, likestilling og miljø. Samtidig ble de, i tråd med nyliberale strømninger, tillagt en mer selvstendig rolle i økonomisk utvikling. Metaforisk: Mens de før hadde vært sett som motoren bak vekst, fikk de nå en hånd på rattet. Da ble spørsmålet om bedriftenes motivasjon viktigere. Noen mente at vi kan ikke delegere en viktig rolle i fattigdomsbekjempelse til aktører som bare var interessert i profitt. Andre synes det var håpløst å kreve noe mer fra bedriftene, for det var jo dette som var bedriftenes rolle, og Adam Smiths usynlige hånd ville sørge for at profittjaget likevel ble til alles beste. Men disse tapte etterhvert stilling i bistand (og mye tyder på at deres tiltro til den usynlige hånd hadde vært sterkt overdrevet), og grådighet ble sett på som noe skummelt.
Bedriftene var altså både marginale for de nye utviklingspolitiske målene, og samtidig litt skumle fordi de representerte grådighet. De ideelle overtok hegemoniet i bistand.
Men så kom Terje Tvedt. Hans påstander om "godhetsregimet" rammet de ideelle motivasjoner midt i mellomgulvet. Det falt i nyttig synergi med folk på helt motsatt side av det politiske spekteret, som hadde fått nok av statlige subsidier til det de mente var venstreradikal (selv)godhet. Resultatet var at godheten ble sett på som et problem. I en bransje som i flere tiår hadde hentet legitimitet ved å presentere seg som uttrykk for godhet, selv om dette alltid hadde vært bare en av flere motivasjoner, var dette alvorlig, og det rammet NGO-ene sterkest.
Ekstra tøft ble det kanskje for mange da mannen som hadde blitt sett som nærmest symbolet på venstresidens statssubsidierte godhet, Erik Solheim, aktivt flørtet med bedriftene og i praksis etterlyste mer grådighet i bistand, samtidig som han framsnakket middelklassen i fattige land. Selv om det ikke ble sagt eksplisitt (ingen politikere tør si slikt høyt), lå det mellom linjene at han syntes de ideelle organisasjonene hadde vært litt for bråkjekke en periode og fått litt for mye av kaka, og at det var på tide å ønske bedriftene inn i varmen.
For ordens skyld: Jeg sier "godhet" og "grådighet" fordi det er et godt retorisk ordpar, ikke fordi det er gode beskrivelser. Det fins grådighet i ideelle organisasjoner, og en hel masse idealisme i norske bedrifter engasjert i utviklingsland. Konflikten mellom dem er heller ikke reell. Selvsagt er det slik at fattigfolk heller vil hjelpes ut av fattigdom av en anstendig bedrift enn av snille hjelpere. Det har noe med respekt og selvrespekt å gjøre. Slik sett er det ideelt gjennom næringsvirksomhet at fattigdommen bør utryddes. Men det er også slik at det fins knapt en eneste norsk bedrift som gir jobb eller strøm eller annet viktig til de aller fattigste i et land (i beste fall indirekte). Og det fins knapt en norsk frivillig organisasjon som jobber etter en troverdig strategi for hvordan de skal bidra til at et fattig land skal kunne klare seg uten bistand på sikt (i beste fall indirekte).
For øyeblikket er vel stillingen omtrent likt mellom godhet og grådighet. Vi går spennende tider i møte. Her fra utsiden (dvs, som bistandskonsulent er jeg vel på den grådige siden, jeg også) er det bare å håpe at det blir plass til begge parter. Det er fordi de verken overlapper eller er i konflikt med hverandre, men gir helt forskjellige bidrag til utvikling der ingen av partene kan erstatte den andre. Dessuten er det på høy tid å ta oppmerksomheten bort fra aktørenes motivasjon. Ideelle organisasjoner har ikke noe mindre oppmerksomhet på bunnlinjen enn bedrifter har på profitt, og den praktiske konsekvensen er omtrent det samme. Og de ideelle og kommersielle er omtrent akkurat like mye markedsstyrt. Det ene markedet består av donorer og givere, det andre av investorer og kunder.
Men når begge parter først er inne i bistanden, bør kravene være omtrent de samme. Her er den ovenfor nevnte rapporten inne på noe. De ideelle organisasjonene forventes i dag å dokumentere ringvirkninger på nær sagt alle nivå, mens kravene til dokumentasjon fra Norfund og bedrifter er enklere. Likebehandling bør være målet. Men framfor å skjerpe kravene til dokumentasjon fra bedrifter (som rapporten synes å kreve), kan man senke kravene til organisasjoner. Alle bør pålegges strenge krav til dokumentasjon av hva de faktisk gjør og oppnår med statlig støtte (outcome på stammespråket). Men dokumentasjonen av virkning (impact) bør ikke delegeres til den enkelte aktør.
Det samme gjelder egentlig for ideelle organisasjoner. De bør avkreves at de gjør det de skryter av å gjøre, enten det er å få fattigfolk opp fra grøfta, styrke tjenestetilbud til de fattige eller deres organisasjoner, gi noen innspill til politiske prosesser, eller hva det nå måtte være de får støtte til. Men i dag forventes de også å si mye om samlede ringvirkninger (impact). Det må de gjerne også gjøre, men i hovedsak er dette en vurdering som ikke bør delegeres den enkelte organisasjon. Det er delvis fordi det ofte ikke er mulig å dokumentere den samlede virkning og derfor urimelig å gjøre tilskudd avhengig av hva man sier om dette. Delvis er det fordi de uansett er bedre at slik vurdering skjer av bevilgende myndigheter. Det vil være mer kostnadseffektivt, gi større læringseffekt (fordi kunnskapen er til mye mer nytte om den produseres i forvaltningen enn om den forblir i den enkelte organisasjon) og vi unngår bukken og havresekken.
I bistands-språket betyr det at alle som mottar bistandstilskudd må dokumentere outcome, men at bevilgende myndigheter må gjøre selvstendige vurderinger av sannsynlig impact. Da blir det mulig for ideelle organisasjoner og bedrifter å holde på med det de kan best, og forvaltningen kan investere i det de bør bli flinkere på, og som ikke bør overlates til bukken med havresekken, nemlig å dokumentere hvordan offentlig støtte bidrar til utviklingspolitiske mål.
