Bistandskonspirasjonen

Aftenposten valgte å trykke en av de mest spenstige konspirasjonsteorier vi har sett om noen del av offentlig sektor i Norge, bare overgått av klimadebatten og hos de aller mest ytterliggående deltakere i innvandringsdebatten. Men de ønsker visst ikke debatt om det. I alle fall kom dette innlegget i retur etter tjue minutter.

Bistandskonspirasjonen

Det er mye kritisk å si om bistand. Men når Anne Welle-Strand mer enn antyder at bistandsarbeidere  gjør bistanden resultatløs for å beholde godt betalte jobber og privilegier, blir det for dumt. Det er en konspirasjonsteori på et nivå som vi sjelden opplever fra professorhold. Vi trenger en bedre bistandsdebatt enn dette.

Som alle andre konspirasjonsteorier er nok også denne immun mot motforestillinger, så jeg tror ikke det er noe vits i å kommentere den. Men hun innleder med to spørsmål som det er mulig å svare fornuftig på. Spørsmålene forklarer kanskje hvorfor det går galt med resonnementet. For når utgangspunktet er som galest, blir resultatet originalest.

Hvorfor mangler resultater? Fordi man leter på feil nivå. Det fins nemlig ikke tvil om at bistand virker på ett nivå: Den skaper velferd for fattige og oppnår en rekke andre konkrete utviklingsmål på kort og mellomlang sikt. Norsk bistand alene hjelper millioner av fattige mennesker hvert år. Om vi vil, kan bistand kan også styrke et lands økonomi ved for eksempel å investere i infrastruktur eller næringsliv. Påstanden om at den samlede bistanden gir liten effekt på vekst, må sees i lys av at bare en brøkdel av bistanden har dette som formål.

Men for bistanden er ikke vekst og velferd nok. De fleste bistandsorganisasjoner tar sikte på storstilte endringer i stat og politikk, samfunn og kultur på nesten alle nivå. Selv om bistand gir konkrete resultater, er resultatene på dette høyere nivået mye mer usikkert. Her har bistanden et stort problem, men det skyldes urealistiske ambisjoner både til måloppnåelse og måling, ikke at resultater mangler.

Mangler interesse for å vite? Nei. Få andre offentlige sektorer investerer mer i kunnskap. En hel vitenskap – utviklingsstudier - er utviklet for formålet og langt på vei finansiert av bistand (en del av denne forskningen, men alt for lite, er også uavhengig av bistandsfinansiering). Innenfor bistandsapparatet jobber jobber hundrevis av mennesker bare i Norge med å måle og dokumentere resultater av bistand. Welle-Strand kan velge å vise mistillit til det de gjør, men å mene at man ikke er interessert i å vite, er helt feil. Og som samfunnsforsker burde hun nevnt at på det nivået av samfunnsendring som bistand tar sikte på, er det usikkert om det i det hele tatt er mulig å framfrive den ”faktakunnskap om måloppnåelse” som hun krever, nesten uansett hvor mye man investerer i kunnskap. Det er fordi vi ikke vet hvordan samfunnet ville vært uten bistand.

Der er mye å si om hvorfor bistandens kunnskapsproduksjon ikke er optimal. Et stykke på vei er den selvbekreftende og dårlig til å tilpasse seg erfaringer som ikke passer inn i bistandens logikk. Det fins mye kritisk forskning som prøver å forstå hvorfor. Noe leder til konklusjoner som langt på vei sammenfaller med nesten alle de kritiske påstandene Welle-Strand presenterer – men selvsagt fins også forskning som viser andre konklusjoner.

Forskjellen er at forskningen er basert på virkelighet og logiske resonnementer som kan etterprøves, ikke konspirasjonsteorier. Når Welle-Strand skriver under sin kronikk med professortittel, synes jeg hun burde hatt ambisjoner om det samme.



(ps. Jeg ser på twitter at noen har tatt til orde for at dette burde ha kommet på trykk. Jeg setter pris på det, og er selvsagt enig. Men for rettferdighets skyld må jeg si at jeg rettet en trykkfeil eller to og skrev om noen litt klønete formuleringer. Det manuset Aftenposten fikk presentert, var altså ikke helt samme kvalitet som den versjonen du ser ovenfor. Men det var fullt på høyde med Welle-Strands kronikk...).