Kopi av et innlegg i Bistandsaktuelt.
Bistanden
har folkets støtte, men ikke dets tillit. Folks tro på at bistand gir gode
resultater, har falt dramatisk på kort tid. Det er et alvorlig budskap til myndighetene
og bistandsorganisasjonene.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) har tatt tempen på nordmenns
holdninger til bistand. Det er gjort med ujevne mellomrom helt siden 1972,
noe som gir verdifull informasjon om utvikling over tid. At bistanden har
overveldende oppslutning er ingen nyhet, men endringene siden forrige måling i
2013 er overraskende.
Politisk
motvind
Mange tegn i tiden burde gi grunn til å forvente dalende
entusiasme for bistand. Politiske vinder både i Norge og utlandet peker i
retning av at nasjonale interesser blir viktigere. Bekymringen for offentlig
økonomi har økt, og det burde ha ført til økt skepsis til å sende penger ut av
landet. Særlig ettersom påstanden «bistand virker ikke» har hengt over
bistanden i lang tid, noe som gjør at bistand høres ut som sløsing.
Bistandsorganisasjonene har aldri klart å svare på den
påstanden på en god måte, noe som selvsagt ikke gjør påstanden verken mer eller
mindre sann. Men den får næring av at både medier og bistandsorganisasjoner
forteller mer om nød enn om fremskritt i utviklingsland, selv om verden stort
sett går fremover.
Bistanden har heller ikke hatt særlig politisk drahjelp de
siste årene. Siden forrige måling har vi ikke hatt en egen utviklingsminister –
en post som før var besatt av politikere med helt spesiell evne til å skape
begeistring. Bistandspartiet KrF var mindre aktivt enn vanlig og framsto (med
god grunn) snarere som surmulende kritiker enn som entusiast. Til slutt i
perioden dukket Terje Tvedt opp igjen med sine velkjente, velformulerte
piskeslag over godhetsregimet.
«Alle» er
for bistand
På tross av all denne motvinden har andelen av befolkningen
som er positiv til bistand økt med nesten fem prosentpoeng, til 87 prosent! Det
er nesten rekordoppslutning: Siden 1972 har målingene bare tre ganger (1999,
2001 og 2006) vist høyere tall, men bare så vidt.
Støtten øker i alle aldersgrupper og på alle utdanningsnivå.
Unge er mest positive, men økningen
siden sist er klart størst blant de eldre (67-79). Det kan skyldes et
generasjonsskifte i denne gruppen: Mange av de eldste, som vokste opp i et
nasjonalt orientert samfunn («de som bygget landet»), har forlatt kloden siden
sist, mens nykommerne i samme aldersgruppe er av 1968-generasjonen som nok er
mer internasjonalt orientert.
Støtten er lavest blant Frp-velgere, men også her er 63
prosent for bistand. Det er det laveste tallet SSB finner. Ikke i noen av deres
kategorier, enten det er knyttet til alder, utdanning, bosted eller politisk
orientering, er det flertall mot bistand.
Støtte til
høyt bistandsbudsjett
Det er selvsagt lett å være «for» noe som ikke er nærmere
spesifisert. Men også når folk blir spurt konkret om budsjettet – og får hjelp
til å forstå størrelsen ved en sammenligning med andre deler av statsbudsjettet
– er støtten både høy og økende. 60 prosent mener at bistandsbudsjettet er
passe stort eller bør økes, og det er hele sju prosentpoeng mer enn i 2013. Det
er interessant på bakgrunn av at bistandsbudsjettet er økt med milliarder i
samme periode. Dessuten har nok mange fått det med seg, siden UD er flinke til
å snakke om hvor mye penger de bruker på gode formål. Hva pengene fører til, er
de ikke så flinke til å formidle.
På dette spørsmålet slår endelig Frp-velgerne til med en
tydelig melding: 65 prosent mener budsjettet er for høyt. Selv var jeg mer
overrasket over at 30 prosent av Frp-velgerne mener det er passe eller bør
økes. Høyre-velgerne lander nøyaktig på landsgjennomsnittet.
Også i
Europa
Man skulle kanskje tro at dette er spesielt for et lite
folkeslag med mye penger. Men EU-undersøkelser
gir omtrent samme resultat som Norge: Stabilt
høy og i mange land økende
oppslutning om bistand. Et stort samlet flertall (74 prosent) vil videreføre
eller øke budsjettet, og i samtlige EU-land er det flertall mot å redusere det. Det har ikke endret
seg som følge av de siste års økonomiske nedturer, og dataene tyder ikke på at
Syria-krisen er avgjørende. En synkende
andel EU-borgere mener for øvrig at bistand er nyttig for å stanse migrasjon.
Undersøkelsen gir ingen svar på hvorfor folk svarer som de
gjør, så enhver står fritt til å gjette årsaker. Mitt stalltips er at folk
flest, særlig unge, ser verden på en måte som gjør det stadig mindre
meningsfullt å tenke at samfunnsansvar – både hos borgere og myndighetene –
stanser ved grensen. Det betyr i så fall at de nasjonalt orienterte politiske
vindene vi leser så mye om, ikke er så sterke som vi kan få inntrykk av når vi
følger politisk debatt.
Tillit rett
i bakken
Men SSB-tallene viser noe mer: Tilliten til bistanden går
rett i bakken. 42 prosent tror at bistanden gir gode resultater, mot 46 prosent
i 2013 og 72 for ti år siden. Dette er en dramatisk endring på kort tid. Knapt
noen sier at bistanden gir «svært gode» resultater.
En enda lavere andel (31 prosent) tror på resultatene av
langsiktig bistand. Likevel mener mange flere (48 mot 22) at langsiktig bistand
bør prioriteres framfor kortsiktig nødhjelp. Den forskjellen er høyere enn i
2013, og svekker hypotesen om at det er Syria-konflikten som har ført til
oppsvinget i folks støtte til bistand – og den står i skarp kontrast til hva
regjeringen faktisk har prioritert i mellomtiden.
Kritikken
virker ikke
Disse tallene er paradoksale på flere måter. For det første
samsvarer det dårlig med tilgjengelig kunnskap. Mens en del forskning rundt
årtusenskiftet konkluderte med at bistand virket dårlig, konkluderer
størstedelen av forskningen det siste tiåret mer positivt. All tilgjengelig
evidens tyder dessuten på at bistanden gir bedre resultater nå enn før.
Den reduserte tilliten skyldes altså ikke ny kunnskap. Mer
trolig er det fordi mange år med påstanden «bistand virker ikke» har etablert
en slags sannhet i befolkningen.
Men det leder bare til et nytt paradoks: Selv om mange har
sluttet å tro på at det virker, er det færre som vil avslutte bistanden. Med
andre ord: Påstanden «bistand virker ikke», virker ikke, om hensikten var å
redusere oppslutningen om bistand.
Her har Frp sviktet helt. Tiår med bistandskritikk har ikke
engang fått deres egne velgere til å vende bistanden ryggen.
Skryt virker
heller ikke
Tallene viser også at bistandsorganisasjonene har fått lite
igjen for sin innsats. Folks tro på at bistanden virker, ser nemlig ut til å
synke omtrent proporsjonalt med stadig flere årsverk brukt på å dokumentere
resultater.
Det samme kan sies om flere titalls millioner brukt av Norad
for samme formål. Instruksen
fra UD er ganske nøytralt formulert: Norad skal ikke skryte for å
legitimere bistand, men kommunisere om resultater. Likevel er det vanskelig å
forstå mye av Norads kommunikasjonsarbeid som annet enn forsøk på å overbevise
folk om at bistand virker.
Men alt dette arbeidet for å vise at bistand virker, virker
altså ikke. Folk tviler mer enn noensinne.
Mer tro på
det offentlige
Riktignok har Norad fått litt igjen for innsatsen i form av
en massiv økning i andelen som tror at offentlig bistand er mest effektiv, på
bekostning av de som setter frivillige organisasjoner på førsteplass. Jeg ble
overrasket over små forskjeller langs høyre/venstre-aksen i dette spørsmålet.
SV og Høyre står nesten likt.
Mindre enn halvparten mener for øvrig at Norad sløser med
bistandsmidler, og bare en liten andel (12 prosent) svarer klart nei til at
«det sørges for god kvalitet i det norske bistandsarbeidet». Her tror jeg
folket er i utakt med byråkratiet: Jeg er overbevist om at disse tallene ville
vært mye høyere om undersøkelsen ble gjort anonymt blant Norads og UDs egne
ansatte.
Støtte, men
ikke tillit
Det største paradokset ligger likevel i at nesten femti
prosent av befolkningen ser ut til å ville bruke penger på noe man ikke tror
gir resultater. Det finnes flere mulige forklaringer på dette, men uansett
hvordan det forklares er det et alvorlig signal til bistanden.
Bistanden har folkets støtte, men ikke dets tillit. Det kan
bare tolkes som et massivt krav fra folket om at de ansvarlige må skjerpe seg
og gjøre mer for å fortjene tillit.
Løsningen ligger ikke i enda mer trykk på dokumentasjon i
den form dette skjer i dag, noe som øyensynlig ikke virker. Jeg tror litt av løsningen ligger i å utnytte hva
undersøkelsen sier: Oppslutningen er så bunnsolid at bistand ikke er truet på
kort sikt, helt uavhengig av årlige resultatrapporter. Jeg tror veien til
fornyet tillit, og dermed folkelig støtte på lang sikt, ligger i å finne helt
andre måter å snakke om bistandseffektivitet på. Gjennom nøktern, jordnær
kommunikasjon kan man skape sunne forventninger både til hva bistanden kan
oppnå og hvordan det er meningsfullt å snakke om resultater. Det vil fungere
bedre enn teknokratiske resultatrapporter og fine brosjyrer.
Og selvsagt må de ansvarlige gjøre alt som kan gjøres for å
sikre at bistanden blir mest mulig effektiv. Såpass skylder de skattebetalere
som prioriterer bistand så høyt.
