Hva med en taleminister?

En av sittende regjerings viktigste beslutninger på det utviklingspolitiske området skjedde ved avspark. Da ble det bestemt å ikke ha en egen utviklingsminister, men samle alt under utenriksministeren. Mange advarte mot det, men jeg var ganske positiv.

Den forrige regjeringen hadde jo allerede sauset sammen utenriks- og utviklingspolitikk (under Støres utenrikspolitiske tåkeprat om "engasjementspolitikk") og i praksis hadde de to statsrådene overlappende og ganske rotete ansvarsdeling. Derfor tenkte jeg det var like greit å håndtere alle interessekonfliktene mellom de to politikkområdene (konflikter som Støre stort sett ikke ville erkjenne) hos en person. Jeg antok at en utviklingsminster oftest ville tape i interne drakamper mellom utenriks- og utviklingsområdet i UD, og da ville det vært nyttig at den sterkeste ministeren, utenriksministeren, var den som ble holdt ansvarlig også for utviklingspolitikken overfor Stortinget og offentligheten.

I ettertid er det åpenbart at jeg tok grundig feil. Dagens ordning har vært ødeleggende for muligheten til god utviklingspolitikk og ansvarlig bistandsforvaltning, og er en del av forklaringen på hvorfor det står dårligere til med norsk utviklingspolitikk enn på svært lenge. 

Til forsvar for mitt tidligere standpunkt kan det sies at det kunne ha gått veldig mye bedre om vi hadde hatt en statsråd med evne til å delegere (til både statssekretærer og embedsverket) og riktige lederegenskaper, samt en annen intern organisering med et mer rendyrket utviklingsmandat til "tunge" deler av UD (i dag har de fleste mellomledere og ledere, med noen få viktige unntak, i prinsippet ansvar for både norske interesser og utviklingspolitikk. Gjett hva som veier tyngst). Men vi har ikke råd til å ta sjansen på at det kan gå bedre i neste periode, for utviklingspolitikken og bistandsforvaltningen har ikke særlig mer å gå på. Derfor trengs det en utviklingsminister etter valget, som Vårt Land har pekt på de siste dagene. 

Dette er et avgjørende spørsmål for den som skal sette sammen en ny regjering, antakelig et av de viktigste utviklingspolitiske valg i neste periode, uansett parti. For uansett hva man vil med utviklingspolitikken, er jobb nummer én å sikre at den blir god: At prioriteringer og beslutninger bygger på relevant kunnskap og gode vurderinger, og at bistanden og andre utviklingspolitiske instrumenter forvaltes godt, uavhengig av hvilket parti som får ansvaret (a propos parti: Det er vanskelig å se hvordan partienes ideologi er avgjørende i utviklingspolitikken, som jeg skrev litt om for lenge siden. Det som avgjør, later til å være partiets prioritering av utviklingspolitikk, og statsrådenes personlige ambisjoner og egenskaper).

Vårt Land (og et debattinnlegg fra Åsmund Aukrust) legger også vekt på en litt pussig grunn til det trengs mer enn én statsråd: I internasjonale prosesser er status viktig, ofte viktigere enn argumentene man framfører. Det gjør stor forskjell på om det er en statsråd, statssekretær eller embedsperson som framfører Norges budskap på et møte i FN eller leder delegasjonen til et annet land. Og med alle UDs ambisjoner er det knapt et internasjonalt møte eller et statsbesøk hvor Norge ikke bør delta på høyt nivå, fortrinnsvis gjennom en minister. Det forklarer hvorfor utenriksminister Børge Brende ikke har vært særlig mye hjemme de siste årene, som nok (i kombinasjon med andre ledervalg) er en av forklaringene på dagens begredelige tilstand i UD. 

Selv om det er lett å se nytten av å sende statsråden på tur, slik dette systemet fungerer, er det også latterlig dårlig bruk av ressurser. For strengt tatt kreves ikke en spesielt god politiker eller leder for å lese opp en tale i FN. Likevel bruker departementets viktigste person timer og dager på reise bare for å lese opp ferdigskrevne taler i stedet for å løse problemer på hjemmebane. Det skjer selvsagt også forhandlinger før og etter talene, men det er slikt diplomatene i UD er eksperter på og ofte håndterer best selv.

Dette problemet har heldigvis en løsning, som herved lanseres for Norges neste regjering: Hva med å etablere en utenrikspolitisk taleminister? Vedkommende vil være en liksom-minister som utelukkende har som jobb å reise rundt i verden med ferdigskrevne manus og et kobbel av diplomater på slep, for å holde taler på Norges vegne mens den egentlige ministeren kan være hjemme og jobbe med viktigere ting. I motsetning til alle andre statsrådposter bør det ikke være noe vanskelig for statsministeren å finne en riktig person til jobben: Av denne kreves først og fremst at vedkommende er en god og overbevisende taler, og vi har flust med arbeidsledige skuespillere som passer godt til rollen (fortrinnsvis mann, 50+). Utlendinger trenger ikke vite at vedkommene er politisk uviktig, og om den egentlige ministeren holder seg hjemme er det ingen i utlandet som legger merke til henne uansett (UD har etterhvert god erfaring med å håndtere offentlighetens interesse i interne organisatoriske forhold uten å si mer enn man må, og vil nok klare å håndtere eventuelle spørsmål om hvem som egentlig styrer sjappa. Om taleministeren tituleres statssekretær kan man til og med spille på den engelske tittelen "state secretary" på en måte som gjør at ingen blir nødt til å komme med noen direkte løgn). Og vips har nesten en fulltids stilling blitt frigjort til det som er statsrådens hovedansvar, nemlig politikkutforming, forvaltning og slikt. Det vil utgjøre stor forskjell: Selv om forvaltningen har store utfordringer, tror jeg mye kan endres på kort tid om statsråden er tilstede, setter seg inn i tingenes tilstand og holder oppmerksomheten fast ved jobb nummer én: Å sikre at det hjemlige utviklingspolitiske apparatet fungerer godt. 

Ps. Ideen er ikke seriøst ment, altså. Men jeg prøver å fortelle noe jeg synes er viktig: Norsk utviklingspolitikk har så mange utfordringer at de neste statsrådene (både utenriks- og utviklingsministerne) bør starte arbeidet hjemme, før de reiser rundt i verden med enda flere gode formål i kofferten. Kall det gjerne godt styresett, en utviklingspolitisk prioritet med vekslende suksess i utlandet. I første omgang bør vi sikre godt styresett på hjemmebane.

Biljard vs bingo

Kopi av en tekst for noen år siden. Det er et forsøk på popularisering og metaforisering av noen utfordringer knyttet til hvordan man ofte tenker om og forvalter bistand, som hittil er best forklart i "Aid on the Edge of Chaos", en bok jeg anbefaler alle å ta med til hytta eller Syden i sommer. Budskapet i den boka ligner forsåvidt på hva som har kommet fra sosialantropologisk forskning i flere tiår - men også fra tusenvis av mennesker med praktisk erfaring fra gjennomføring eller forvaltning av bistand, og som har sagt at noe skurrer. Men det måtte altså en internasjonal bestselger til for budskapet fra praktikerne å nå fram til bistandsforvaltningen. Sukk. 

På bakgrunn av noen tilbakemeldinger som tyder på at dette kan oppfattes som pessimistisk på vegne av bistanden, vil jeg insistere på at det er en misforståelse. At samfunnsendring ikke kan planlegges, betyr ikke at samfunn ikke kan påvirkes. At vi aldri kan forutsi (eller vite i ettertid) med sikkerhet hva slags endringer (resultater) bistand vil føre til, betyr ikke at den ikke virker. Det betyr bare at vi må finne andre måter å styre bistand på, og etablere et bredere spekter av instrumenter for å holde folk ansvarlig for at bistandsmidler brukes godt. 

Biljard eller bingo?

Bistand er (heldigvis) et fagfelt som rekrutterer folk med helt forskjellig utdanning og erfaringer, som vi formes av og tar med inn i bistandsarbeidet. Det kan kanskje forklare noen av diskusjonene om hvordan bistand bør planlegges, styres og forvaltes, som har preget bistandsarbeidet i flere tiår og som reflekterer helt ulike syn på samfunnsutvikling.

Det er enklest å illustrere ved å karikere – selv om en karikatur selvsagt aldri gir et rettferdig bilde av virkeligheten.

På den ene siden kan samfunnet forstås som et slags gigantisk, superavansert biljardbord. Det betyr ikke at noen mener samfunnet er enkelt: I motsetning til kulene på biljardbordet trenger ikke menneskene være like, og bordet er ikke flatt. Likheten ligger i at man tar som utgangspunkt at et samfunn, som et biljardbord, i prinsippet er forutsigbart slik at man i teorien kan forutsi hva som kommer til å skje om man dytter på en «kule». Følgelig kan samfunnet påvirkes på en kontrollert måte. Om man gjør riktig smarte trekk, kan selv en liten påvirkning gjøre stor forskjell, og dette kan forutsies og beregnes på forhånd om man har tilstrekkelig kunnskap om hvordan ting fungerer og henger sammen. Det betyr også at man nødvendigvis blir bedre etterhvert som man akkumulerer kunnskap. Har du lyktes i ett samfunn, vil du også vært godt posisjonert til å lykkes et annet sted, iallfall om du setter deg godt inn i hva som skiller de to stedene så du kan justere strategien.

I et annet ytterpunkt kan samfunnet forstås som et komplekst, kaotisk, uforutsigbart system som ikke kan påvirkes på en kontrollert måte uansett hvor mye kunnskap og erfaring man måtte ha. Enkeltmennesker oppfører seg og forholder seg til hverandre på måter som ikke kan forutsies med sikkerhet, uansett hvor mye man vet om dem eller hvor mye erfaring man har, og samspillet mellom mennesker følger ingen forhåndsgitte mønstre. Det er ikke engang teoretisk mulig å beregne på forhånd hva som vil være effekten av forsøk på å påvirke samfunnet. I likhet med biljardbordet kan selv små dytt gjøre stor forskjell («sommerfugleffekten» er basert på teorier som er i slekt med dette samfunnssynet), men dette kan aldri forutsies og følgelig kan man ikke planlegge hva som vil skje som følge av et «dytt». Erfaring med å påvirke samfunnsutvikling kan derfor vanskelig overføres: at en strategi har lyktes en gang, sier egentlig ingenting om at det vil lykkes igjen, for vi har ingen grunn til å tro at folk vil respondere likt på samme type påvirkning på et annet sted eller i en annen tid. Samfunnsendring er nærmest en slags bingo.

Disse to karikaturene markerer ytterpunkter i en akademisk debatt som har pågått i flere tiår. Da bruker man ikke selvsagt ord som «biljard» og «bingo». Noen snakker om kompliserte versus komplekse systemer: Et komplisert system kan være ekstremt vanskelig, men det er iallfall i teorien forutsigbart om man bare har kunnskap nok. Et komplekst system kan ikke forstås og forutsies fullt ut, uansett hvor mye kunnskap du har. 

Det betyr ikke at det ene er enkelt og det andre er vanskelig, eller at den som forholder seg til "kompleksitet" har en mer avansert analyse (det er viktig å minne om, for selv mange forskere bruker gjerne ordet "kompleks" om noe som er ekstra vanskelig). Det er bare helt forskjellige måter å se på en oppgave på. For å illustrere med enda enda en karikatur: Å sende en rakett til Jupiter er komplisert, mens barneoppdragelse er komplekst. Det betyr ikke at barneoppdragelse er vanskeligere enn å sende raketter til månen, snarere tvert imot (de fleste kan oppdra barn, få kan bygge raketter). Men det må planlegges på helt forskjellige måter: Sender du ut en rakett, ligger suksessen i å kunne forutse alt som kan skje underveis og detaljplaner for hele reisen. Det kan likevel gå galt, men den risikoen bør kunne håndteres håndteres gjennom en god risikoanalyse. Skal du oppdra et barn, er det viktigere å ha evne til å respondere på det som skjer enn å planlegge godt, og om det går bra eller ikke er langt på vei utenfor din kontroll. Det du trenger for å lykkes er godt skjønn - og en solid porsjon flaks.  

Kompleksitetsteori er en relativt ny måte å se dette på (eller: det har vært utviklet siden 1960-tallet, men ikke vært vanlig å bruke på slike problemstillinger), men en lignende spenning har vært til stede i akademisk debatt lenge. Begge synspunkter på samfunnsutvikling henter støtte i solid teoretisk tenking og empirisk forskning, og fremmes med stor autoritet. At debatten tidvis blir omtalt som «paradigm wars», sier litt om engasjementet. 

Slike debatter fins i alle disipliner av samfunnsvitenskapelig forskning, men økonomer og sosialantropologer deltar ofte på hver sin side i denne debatten. Det betyr ikke nødvendigvis at forskere innenfor de to fagområdene har plassert seg i de to ytterpunktene: Økonomene vet godt at verken samfunnsendring eller individuelle valg kan forutsies særlig presist, og sosialantropologer har lært om regelmessighet i menneskelig samkvem fra første studiedag. I diskusjoner om bistand trenger de ikke mange minuttene på å bli ganske enige om at valg av tilnærming ikke nødvendigvis er snakk om grunnleggende forskjeller på hvordan man ser på samfunnet, men hvilke problemer man har satt seg som mål å løse. Et kraftverk eller et vaksinasjonsprogram kan planlegges med rimelig god sikkerhet og presisjon, mens sosial og politisk utvikling kan ikke.

Likevel er begge de to samfunnsfaglige disiplinene plassert i hvert sitt ytterpunkt i denne debatten. Det er interessant, for dette er to av de mest dominerende fagområdene innen bistand. Bistandsfolk har gjerne høyere utdanning og bruker gjerne hva de lærte på universitetet, og dermed tar de gjerne med seg en lignende tenking inn i sitt praktiske arbeid med bistandsforvaltning. Dermed blir bistand en arena for stadig konfrontasjon mellom ulike syn på bistandsforvaltning, som igjen reflekterer ulike syn på samfunnsutvikling. Det kommer til uttrykk på mange måter. Jeg illustrerer nedenfor med å vise til noen ganske forskjellige spørsmål ved bistandsforvaltningen som ikke direkte har så mye med hverandre å gjøre, men som alle viser til at ulike syn på samfunnsendring kan gi utslag i ulike syn på hva som er god bistand.

Planlegging

Om man tar som utgangspunkt at sosial endring kan planlegges og forutsies med rimelig sikkerhet og presisjon, er det naturlig å tenke at god bistand er nøye planlagt og at planene følges. Helst bør man starte med noe som har virket et sted, og gjøre de nødvendige lokale tilpasninger. Hvis det ikke er snakk om helt nye, uprøvde tiltak eller et spesielt ustabilt område, bør man kunne vite på forhånd hva slags resultater man skal oppnå (selvsagt er det risiko med all bistand, men den er iallfall i prinsippet kalkulerbar ved prosjektstart).

Om man ikke kan forutsi sosial endring, gir det mindre mening å planlegge i detalj. Du bør iallfall ikke følge en forhåndsbestemt plan over flere år, noe som nærmest vil være oppskriften på å mislykkes. Det er viktigere at du har god forståelse av hva som skjer hele tiden og tilpasser deg det som måtte skje. God bistand kjennetegnes kanskje nettopp ved at man avviker de opprinnelige planene. Noen mener derfor at fastlagte planer og resultatrammeverket (logframe) blir en tvangstrøye som ikke bare gir lite mening, men også at det kan hindre god bistand.

Ansvarliggjøring

Om endring kan forutsies, kan man lage en plan over hva man skal gjøre og hva dette skal føre til (et resultatrammeverk) ved oppstart av et bistandstiltak, og man kan sjekke i ettertid om planene ble fulgt og resultatene ble oppnådd.

Om endring ikke kan forutsies, gir det mindre mening å stille folk til ansvar for i hvilken grad de oppnådde det de hadde skrevet da de skrev et prosjektdokument for noen år siden. Kanskje oppnådde de noe helt annet enn planlagt, som ikke var oppført i de forhåndsbestemte indikatorene på suksess. Eller kanskje mislyktes de – men om det var umulig å vite på forhånd hvorvidt tiltaket skulle lykkes eller ikke, kan det likevel ha vært riktig å prøve. Ut fra et slikt samfunnssyn må bistandsfolk stilles ansvarlig for om de gjorde de rette valgene når forholdende skiftet underveis, og for om de samlede effektene av bistanden tyder på god bruk av bistandsmidler, enten disse effektene var planlagt eller ikke (eller om de kan forklare godt hvorfor de ikke oppnådde noe særlig resultater).

Her kommer man uunngåelig også inn på en annen, minst like intens diskusjon i bistand rundt i hvilken grad og på hvilken måte resultatene av bistand kan måles. Men det handler egentlig om noe annet (men debatten ligner veldig) og diskuteres ikke her.

Kunnskap

De to typer samfunnssyn innebærer også forskjellige syn på hva slags kunnskap som er mest verdifull i bistandsarbeidet. Noen vil mene at de beste til å styre utviklingsstrategiene er folk som har høy ekspertise på et felt fordi de har lest mye forskning og lest mange rapporter, og/eller har erfaring i mange forskjellige land. For hvis samfunnet er komplisert, er det først og fremst snakk om å akkumulere og systematisere nok kunnskap, så vil vi etter hvert vite hvordan vi skal løse problemene, og det er mulig å overføre erfaringer fra ett sted (og tid) til et annet sted (og annen tid) bare vi er flinke til å tilpasse oss. Kunnskapen uttrykkes gjerne i en form for universelle løsninger (best practices) som appliseres i helt forskjellige kontekster, og man legger gjerne mer vekt på skrevet kunnskap – forskning, rapporter, håndbøker og handouts under seminarer – enn på den type erfaringsbasert kunnskap som først og fremst sitter i folks hoder.

Men hvis samfunnet er kompleks, kreves kanskje andre typer kunnskap. Noen kan mene at den virkelig viktige kunnskapen er så kompleks at den vanskelig kan generaliseres og skrives ned: Det handler om å forstå akkurat det samfunnet hvor du ønsker å gjøre en forskjell, å være lydhør og tilpasningsdyktig. Og når samfunnsutvikling ikke er forutsigbart, er det også vanskelig å vite at det som virket ett sted, også vil virke et annet sted, så man har gjerne mye større skepsis til universalløsninger.

Dette er en debatt som har stor betydning også for mange bistandsarbeideres og konsulenters karrierer og inntekter, for det handler om hva slags type eksperter som skal få jobber og oppdrag. På den ene siden har vi «omreisende» fagfolk som over tid bygger opp ekspertise på ett bestemt felt, basert på erfaring fra mange forskjellige land. På den andre siden har vi de som er eksperter på nasjonale forhold og komplekse prosesser. De er ofte uenige om hva som er gode utviklingsstrategier. Hvem skal man lytte til? 

For å gå tilbake til eksemplet med rakettoppskytning vs barneoppdragelse: For å sende en rakett til Jupiter, trenger du eksperter på akkurat det. De beste ekspertene er gjerne de som har gjort noe lignende før (kanskje har de sendt en rakett til månen). Hvis du skal oppdra et barn, oppsøker du normalt ikke de beste ekspertene. Det viktigste er å kjenne barnet og nabolaget, og å utøve godt skjønn. Om du har lyktes eller mislyktes med å oppdra et barn tidligere, sier ikke veldig mye om sjansene for å lykkes neste gang. For å overføre til bistand: Hvis du ser på bistand som veldig komplisert (rakettvitenskap), trenger du den beste (ofte vestlige) ekspertise du kan få tak i, gjerne de som har gjort noe lignende før og har en god CV. De er det få av (og de tar seg godt betalt), og tilfeldigvis er det ofte den samme ekspertise som gir bistandsorganisasjonene råd om hva slags ekspertise de trenger. Hvis du derimot ser på bistand som kompleks, trenger du ikke de beste (vestlige) ekspertene. Det du trenger, er folk som kjenner mennesker, institusjoner og samfunnsforhold der du ønsker å utgjøre en forskjell. Det er viktigere enn om de har fått til noe bra i et annet land tidligere. Faktisk er det ikke så mye du kan bruke verdens fremste eksperter til, om de ikke kjenner konteksten - bortsett fra å spørre dem om råd en gang i mellom (slik du engang i mellom ville ha spurt en ekspert til råds om barneoppdragelse). 

Institusjoner

Synet på kunnskap kan igjen ha konsekvens for synet på hvem som er gode bistandsaktører. Om verden er et biljardbord, bør kanskje Verdensbanken forvalte all bistand, for ingen er så flinke til å generere, akkumulere og bruke kunnskap som dem. Om samfunnet er uregelmessig og uforutsigbart, bør bistand gå til et konglomerat av små initiativer og organisasjoner som er tilpasset bestemte oppgaver på bestemte steder. Ikke alle vil lykkes, men på grunnlag av lokal spesifikk kunnskap og litt flaks kan iallfall noen av dem «treffe» godt og gjøre en forskjell. Siden vi ikke har mulighet til å vite på forhånd hvem som vil lykkes, må vi satse på mangfold og akseptere at en del av dem mislykkes.

Frivillige organisasjoner føler kanskje særlig på utfordringene disse ulike samfunnssyn innebærer. Det skyldes delvis at det som tradisjonelt har blitt sett på som frivillige organisasjoners komparative fortrinn, har vært knyttet til et syn på samfunnet som kompleks og uforutsigbart. Her hadde organisasjonene særskilte muligheter for å lykkes, for de hadde god lokalkunnskap, var tilpasningsdyktige og innovative.

Men frivillige organisasjoner er også flinke til å tilpasse seg giverne. Om nødvendig lærer de seg å snakke et språk som er basert på de ideer om samfunnsendring som dominerer hos givere, og å ta i bruk relevante styringsverktøy. Kanskje begynner de å investere i en annen type kunnskap, med mer vekt på universelle løsningene, gjerne slik som kan skrives ned i håndbøker og læres på seminar, framfor den type kunnskap som er basert på dyp kjennskap til lokale forhold og nære relasjoner til de man skal hjelpe. De hører at giverne bruker ord som «oppskalering» og «replisering», og forsøker kanskje å kopiere sine egne suksesser på nye steder, stikk i strid med den gamle suksess-oppskriften, som er å være veldig lenge på et sted og å finne helt spesielle, lokale løsninger. De fleste frivillige organisasjonene klarer denne tilpasningen ganske bra, men de mister kanskje noe på veien.

I tillegg har man tidvis lagt til grunn at det som har virket ett sted til en tid, også vil virke bra et annet sted til en annen tid (selvsagt med lokal tilpasning). Det betyr at organisasjoner som har gjort suksess ett sted, har fått støtte til å gjøre det samme et annet sted. «Oppskalering» og «replisering» har vært en vanlig respons på suksess. Men oppskalering er kanskje uforenlig med hva som i utgangspunktet ga en frivillig organisasjon et komparativt fortrinn. Kanskje gjorde det bra et sted simpelthen fordi det i ettertid viste seg å være riktig der og da, ikke fordi det var en universelt god løsning. Men de vet at om de skal få bistandsmidler og vokse, må man vise godt designede strategier som har potensial til å appliseres mange steder, og de må snakke bistandsplanleggernes språk. Dermed ligger det et enormt økonomisk insentiv i frivillige organisasjoner til å tilpasse seg en bestemt måte å tenke om samfunnsendring på.

Stortinget må ta ansvar for bistandsreform

Kronikk publisert i Minerva for litt siden. Bare legger den ut her også, for ordens skyld.

Etter at den ble skrevet, har Norad publisert en nyhetssak om enkelte forvaltningsmessige endringer. Ingen av endringene endrer grunnlaget for budskapet nedenfor. For øvrig var det interessant at begge topplederne brukte det lille de fikk av spalteplass til å skryte av sitt nære forhold til departementet (den ene snakket om å "komme tettere innpå departementenes politiske arbeid" - på tross av at fagmiljøets avstand til politikken er regnet blant direktoratenes viktigste fortrinn i andre politikkområder, den andre skrøt av at "departementet viser stor tillit".) Ingen av utsagnene er problematisk i seg selv, og Norad har legitim anledning til å posisjonere seg tett opp mot departementet, men sett i lys av enkelte andre tegn i tiden kan det tolkes som en bekreftelse på at fagdirektoratet ikke har ambisjoner om å bli en viktig del av løsningen på det problemet knyttet til ansvarliggjøring som kronikken nedenfor handler om. Om den rolleforståelsen hos Norad blir stående, må man finne på noe annet. Forslag?

For å gjøre det enkelt for meg selv kopierte jeg på en måte som ga noe formateringsrot og lenker forsvant - så jeg anbefaler heller å gå til originalen (tekstene er identiske). 


Statsråden disponerer bistandsbudsjettet uten i særlig grad å bli holdt ansvarlig for hvordan det brukes. Stortinget må derfor legge mer press bak ønsket om reform.

Et flertall på Stortinget uttalte nylig at det «ser behov for en reform av bistandsforvaltningen», men sa i samme vedtak at dette «er det opp til den til enhver tid sittende regjering å ta stilling til». Da kommer det antakelig ikke til å skje.

Bistanden er nemlig organisert på en måte som gjør bistand til en verdifull politisk ressurs som ingen statsråd vil være interessert i å gi fra seg, særlig ikke når selve reformen vil være svært krevende.

Dagens organisering ble innført i 2004, da størstedelen av ansvaret ble flyttet fra Norad til UD. Siden har den vært gjenstand for misnøye i begge organisasjoner.

UD har ikke den faglige kompetansen som trengs for å gjøre gode beslutninger om bistand, og har demonstrert manglende evne eller vilje til å følge opp når beslutningene er gjort, noe som blir bekreftet omtrent hver gang Riksrevisjonen vender blikket i den retning.

Fagdirektoratet Norad spiller i praksis ingen vesentlig rolle verken i viktige beslutninger om bistand eller i kvalitetssikring når beslutninger skal gjennomføres, utover den brøkdel av bistandsbudsjettet som direktoratet forvalter selv. På de områdene der Norad faktisk har en rolle å spille, er det ofte uklarhet om rolle og ansvar, til frustrasjon for begge parter.

På alle statsråders bord

En omorganisering har da også vært på bordet til alle statsråder i UD siden 2005, men ingen av dem har tatt initiativ til å endre dagens modell, bortsett fra å flytte litt på ansvaret for enkelte porteføljer. Norsk bistandsforvaltning står derfor på stedet hvil. I samme periode har de fleste sammenlignbare giverland gjennomført større organisatoriske reformer.

På denne bakgrunn er det helt på sin plass at et flertall i Stortinget nylig påpekte behovet for reform i bistandsforvaltningen. Det kom i en komitéinnstilling til et forslag fra Kristelig Folkeparti med en rekke krav til endring i norsk utviklingspolitikk. Men i spørsmålet om hvordan bistanden skal organiseres, sier komitéen at det er opp til regjeringen. Det er for så vidt et prinsipielt riktig standpunkt. Men i praksis er det omtrent det samme som å avlyse reformen.

Regjeringen Solberg har gjort det samme som regjeringen Stoltenberg: praktisk talt ingenting.

Bare dager etter innstillingen presenterte regjeringen en lenge varslet stortingsmelding om utviklingspolitikk. Den sa nesten ikke noe om forvaltningsmessige grep utover å nevne noen små endringer gjort tidligere i år. Med andre ord har regjeringen Solberg gjort det samme som regjeringen Stoltenberg i sine to perioder når det gjelder å svare på en lenge etterspurt reform av bistandsforvaltningen: praktisk talt ingenting.

Bistand som politisk ressurs

Og så lenge reform av bistandsforvaltningen delegeres til den til enhver tid sittende statsråd, er det ingen grunn til å tro at det vil skje i neste periode heller, uansett parti.

Det er flere grunner til det. En åpenbar forklaring er at alle organisatoriske reformer tar mye av en statsråds tid. UD og bistandsbransjen er nok blant de mindre reformvillige, så det er ingen fristende oppgave å gå løs på. En annen forklaring finnes i bistandens særtrekk som en politisk ressurs, som det kan bli vanskeligere å høste politisk gevinst av etter en forvaltningsreform.

Bistand kan nemlig brukes til nesten hva som helst, så lenge størstedelen brukes i utlandet og bruken kan begrunnes med et godt formål, og uten særlig innblanding i norsk offentlighet.

Den er hva min kollega Nikolai Hegertun og jeg har kalt Utenriksdepartementets «lommekniv»: Som lommekniven kan den brukes til å løse en mengde forskjellige oppgaver, selv om dens evne til å løse andre oppgaver enn den opprinnelige tiltenkte funksjon – i bistandens tilfelle, å redusere fattigdom – oftest er ganske begrenset.

Og som lommekniven er det slik at jo flere oppgaver bistanden er tenkt å løse, dess mer uhåndterlig blir den. UD tar den likevel i bruk til et bredt spekter av formål.

En politisk godtepose

Bistand er en svært verdifull ressurs for enhver regjering fordi den kan brukes til politisk profilering. På sitt enkleste skjer det ved å sikre oppmerksomhet knyttet til politiske utspill, viktige utenlandsbesøk eller internasjonale kriser. Et løfte om bistandsmidler er ofte alt som skal til for å sikre presseoppslag, normalt uten kritiske spørsmål.

Over litt tid bidrar det til å profilere ansvarlig statsråd eller statsministeren som en internasjonalt viktig person, og Norge som «global leder». Den rødgrønne regjeringen gjorde dette med helse og klimasatsing, mens Solberg-regjeringen valgte utdanning og humanitær bistand. Neste regjering kommer nok også til å gjøre noe lignende med et nytt tema.

Slik sett utgjør bistand det Nikolai Hegertun har kalt en politisk godtepose. Ingen politiker med tilgang til bistandsbudsjettet vil klare å motstå fristelsen til å forsyne seg av den. Og godteposen er mest verdt når muligheten for innsyn, etterprøving og ansvarliggjøring er begrenset.

Holdes ikke ansvarlig

Her er det en uunngåelig forskjell på bistand og annen offentlig pengebruk.

Annen offentlig pengebruk involverer et stort antall mennesker i Norge, enten i forvaltningen, på brukersiden eller som interesserte borgere og skattebetalere, som på ulike måter kan observere og gi tilbakemelding om hvordan penger brukes, og i ytterste instans varsle om kritikkverdige forhold.

Størstedelen av bistanden sendes til utlandet, oftest til FN, Verdensbanken, ideelle organisasjoner eller andre lands stater. De som har ansvar for å konvertere bistanden til resultater, har ikke samme anledning til å gi tilbakemelding om de opplever at penger brukes til feil formål eller på feil måte (bortsett fra plikten og muligheten til å melde fra ved mistanke om mislighold, som er godt ivaretatt).

Norske borgere og skattebetalere, hvorav mange både har kompetanse, interesse og meninger om bistand, har på sin side liten mulighet til å observere og erfare hvordan størstedelen av bistanden brukes. Og de som til syvende og sist er tenkt å ha nytte av bistanden, fattige mennesker i andre land, har ingen mulighet til å holde norske politikere ansvarlig.

Medier mangler på sin side både ressurser, kompetanse og kapasitet til å holde de ansvarlige i ørene, og forskning tyder på at statsråder med ansvar for utenriks- og utviklingspolitikk, mye sjeldnere blir konfrontert i media enn andre statsråder.

Vurderinger skjer innomhus

På den bakgrunn kunne man forvente at bistandsforvaltningen var organisert på en måte som kunne kompensere for fristelsen til å forsyne seg av bistand som politisk godtepose.

Men i praksis er det mindre mulighet til kvalitetssikring, innsyn og ansvarliggjøring når det gjelder bistand sammenlignet med øvrig offentlig pengebruk.

De fleste departementer er relativt små, men har underliggende etater der faglige og forvaltningsmessige spørsmål håndteres. Det bidrar til at viktige beslutninger kan bli kvalitetssikret av organisasjoner med relevant spisskompetanse, og styrker muligheten til offentlig innsyn, siden kontakten mellom ulike etater er sporbar i postjournalen.

Utenriksdepartementet er Norges desidert største departement og har følgelig størstedelen av sin kapasitet innomhus. Den kapasiteten skal brukes til å vurdere spørsmål innenfor en rekke forskjellige fagområder, uten mulighet til å utvikle spisskompetanse på alle. Det vanskeliggjør faglig kvalitetssikring og innsyn, men innebærer også en risiko for at interne prosesser blir dominert av intern organisatorisk og politisk dynamikk framfor faglig vurdering.

Norad blir bare involvert i viktige beslutninger om bistand dersom UD inviterer til det, og UD velger selv om Norads råd skal følges. I de fleste tilfeller er ingen andre fagmiljøer eller andre interessenter involvert i beslutninger om bruk av bistandsmidler før disse legges fram for Stortinget.

Lite dokumentasjon

Utenriksdepartementet har i tillegg etablert en praksis der store beslutninger og strategiske veivalg om bistand ofte gjøres uten systematisk dokumentasjon av vurderinger som er gjort, og slik blir det vanskelig å etterprøve dem. UD har til og med tolket regelverket på en måte som unntar størstedelen av bistanden fra de krav til forhåndsvurdering og dokumentasjon som gjelder for store offentlige investeringer gjennom den såkalte utredningsinstruksen. Derfor finnes det ofte få eller ingen offentlig tilgjengelige skriftlige spor av hvilke vurderinger som er gjort internt i forkant.

I en del tilfeller er pressemeldinger den første informasjon som gjøres tilgjengelig for offentligheten om hvordan en regjering har tenkt å disponere bistandsmidlene. Riktignok lages beslutningsdokumenter i forkant av de enkelte avtaleinngåelser, men det er ofte etter at de store avgjørelsene allerede er tatt.

Praksisen betyr at både fagfolk, skattebetalere og media nesten ikke har mulighet til å bli kjent med vurderingene som ligger til grunn for større strategiske veivalg og store investeringer, sammenlignet med hva som kreves av annen offentlig pengebruk. Stortinget har på sin side klaget, i sine årlige budsjettinnstillinger, over at budsjettet presenteres for dem på en måte som vanskeliggjør dets rolle i styring av bistanden.

Et område hvor det faktisk skjer veldig mye dokumentasjon, er resultatdokumentasjon og evalueringer, hvor bistand avstedkommer mer dokumentasjon (av varierende kvalitet) enn mye annen offentlig pengebruk. Men det skjer i etterkant av et bistandstiltak og er følgelig ikke egnet til kritisk ettersyn i og ansvarliggjøring av beslutningene om bruk av bistand. Og normalt skjer det tidligst i påfølgende stortingsperiode og er følgelig ikke egnet til ansvarliggjøring av de aktuelle politikere.

Uheldige konsekvenser av manglende reform

I praksis betyr dette at bistand kan brukes til det meste, så lenge pengebruken kan begrunnes med et godt formål. Muligheten til å holde en statsråd til ansvar for beslutninger om bistandsbudsjettet er begrenset – og resultatene er det neste regjering som blir stilt til ansvar for. Det gjør bistanden til en verdifull politisk ressurs som ingen statsråd vil ønske å gi fra seg.

Enhver reform av bistandsforvaltningen vil nemlig antakelig styrke mulighetene for kvalitetssikring, innsyn og ansvarliggjøring og dermed redusere verdien av denne politiske ressursen.

Stortinget har i praksis delegert til regjeringen å gi fra seg en «godtepose» på eget initiativ, gjennom en prosess som nødvendigvis vil kreve mye tid og brysomme organisatoriske prosesser, og med liten eller politisk gevinst å hente når man er i mål. En slik delegering gjør at den etterspurte forvaltningsreform antakelig ikke vil skje. Det vil være uheldig av flere grunner.

Først og fremst vil det sannsynligvis føre til mindre effektiv bistand, til mindre nytte for fattige mennesker som er tenkt å ha nytte av den.

Over tid vil det nok også svekke bistandens status hjemme. Det er i dag stor støtte til bistand, men den er under press, og tilliten til bistandsforvaltningen er svekket. Om det ikke blir tatt grep for reform, vil tilliten antakelig ytterligere svekkes, ikke minst i kjølvannet av stadig flere kritiske rapporter fra Riksrevisjonen. Da blir det enda vanskeligere å sikre fortsatt støtte til bistand, og det kan bli for sent å gjenreise en stolt del av norsk utenrikspolitikk – som også vil svekke framtidige regjeringers mulighet til å bruke bistand som utenrikspolitisk verktøy og til egenprofilering.

Veien til bedre bistand

Veien til bedre bistandsforvaltning kan ta flere retninger.

Det må føre til bedre rutiner for kvalitetssikring av og innsyn i beslutninger om hvordan bistand brukes, for å kompensere for fristelsen til å bruke bistand som politisk godtepose. Man må flytte oppmerksomheten fra evalueringer i etterkant til beslutninger i forkant og sikre offentlig innsyn i disse, gjerne i tråd med utredningsinstruksen som allerede gjelder for øvrig offentlig pengebruk.

I tillegg kreves en ryddigere arbeidsdeling mellom UD og Norad. Hele spekteret av muligheter, fra et sterkere og mer selvstendig direktorat til full innlemmelse av Norad i UD, kan vurderes. Begge ytterpunktene er kanskje bedre enn dagens ordning, fordi man i dag risikerer å gi offentligheten et misvisende inntrykk av at Norad kvalitetssikrer all bistand.

Uansett hvilken vei reformen vil ta, kan ikke initiativet og prosessen delegeres til sittende statsråd alene. Det fører antakelig ingensteds, iallfall ikke uten sterkere press fra Stortinget enn en generell uttalelse om behovet for reform. Stortinget bør selvsagt ikke detaljstyre hvordan forvaltningen bør organiseres, men bør ta en mer proaktiv rolle.

En mulighet er å nedsette et offentlig utvalg som ser på bistandsforvaltningen. Den kan bygge på arbeidet som allerede er gjort i interne komitéer i UD om de samme spørsmålene, men som hittil ikke har ført til noen konklusjon, og den bør ta et sideblikk på erfaringer fra det siste tiårets reformer i mange andre giverland. Stortinget kan etterlyse et slikt utvalg i sin behandling av stortingsmeldingen om utviklingspolitikk, som etter planen skal skje før sommeren

Det er avgjørende at et slikt utvalg legger fram sine vurderinger og anbefalinger offentlig, slik at de kan bli vurdert og debattert av andre enn de som i dag disponerer den politiske godteposen som bistanden utgjør under dagens bistandsforvaltning.

En annen styringslogikk er mulig

Det kom noen reaksjoner på en liten del av et tidligere blogginnlegg, nemlig en parantes som handlet om dokumentasjon av "resultater" i bistand. Den parantesen var ikke særlig godt gjennomtenkt og formulert fra min side, og dessuten var alt for kort og spissformulert til å dekke et stort felt, derfor forsøker jeg litt mer her. Dette er for spesielt interesserte (men noen de som er interessert, er kanskje veldig interessert), og vær advart: Dette innlegget fører ingensteds hen i form av en løsning. Mitt eneste mål er å minne om at det finnes en hel mengde mulige måter å løse oppgaven knyttet til å dokumentasjon av bistandens resultater på. En annen verden er mulig, og flere veier til Rom, altså. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er sikker på hvordan ting bør gjøres. Bare at det må finnes noe annet et sted enn det vi holder på med nå.

Den utløsende parantesen handlet egentlig om krav til dokumentasjon av resultater, men det kan ikke diskuteres uten å se det i sammenheng med en bestemt styringslogikk som er uløselig knyttet til disse dokumentasjonskravene, men som gjennomsyrer hvordan bistand styres. Det gjelder hele pakka av hva som gjerne kalles "resultatarbeid", og som leder til den ønskede dokumentasjon. Det har røtter tilbake til logical framework approach fra forrige årtusen, med mange avleggerne med ulike navn siden da; en av de siste avleggerne (og i mine øyne den hittil beste) er theory of change. Denne styringslogikken har dominert bistanden i så stor grad at det er vanskelig i dag å se for seg offentlig finansiert bistand uten.

Det er ikke en veldig spesiell form for styring. Lignende måter å styre på finnes i både offentlig og private sektor, og det er mye bra å si om den. Men det er likevel bare en av hundrevis av måter man kan styre på. Derfor er det påfallende at det er den eneste logikk som tillates for alt som er bistandsfinansiert, siden bistand er så mangfoldig. Samme logikk må altså appliseres på nesten all mulig virksomhet i nesten alle sektorer i halvparten av verdens land. Du forventes å styre etter samme logikk enten du forvalter milliardinvesteringer i et kraftutbygging eller organiserer kvinnegrupper i fattige landsbyer, så lenge det du gjør er delfinansiert med offentlig bistand.

At akkurat denne styringslogikken er blitt så dominerende, er for meg en gåte. Det er fordi svært mange (ikke alle) "praktikere" som har ansvar for bistandsarbeid helt siden logikken ble introdusert og til i dag har sagt at den passer dårlig på den virkeligheten de jobber i. Og fordi store deler av samfunnsvitenskapen (deler av økonomifaget unntatt) har sagt omtrent like lenge at den er dårlig egnet til å fange opp kompleksiteten i de forhold bistand forsøker å påvirke (litt mer om en måte å se det på her). Og fordi systemet heller ikke har levert godt. De fleste evalueringer, som er avhengig av god dokumentasjon, konkluderer med at systemet ikke fungerer godt nok i praksis på tross av et enormt antall årsverk investert. Heller ikke samfunnsforskningen nå inkludert økonomifaget) er fornøyd (med den informasjon som leveres av denne styringslogikken, og vil stort sett mene at den ikke gir god nok informasjon om bistandens effekter.

Dagens praksis er derfor til frustrasjon for mange, men av ulike grunner: Noen fordi de mener system er uegnet, andre fordi det ikke implementeres godt nok. På toppen av det hele synes det nå også klart at denne form for resultatarbeid heller ikke har har vært nok til å stanse kritikere som hevder (oftest uten evidens) at bistand ikke virker. Også her ser systemet ut til å ha mislyktes, for for slike påstander er blitt mer vanlig etterhvert som systemet er blitt mer sofistikert (men, viktig: hovedmålet var mer målrettet og effektiv bistand, ikke å stanse kritikk).

Vi har altså et system som ingen er fornøyd med, tross snart tre tiår med tunge investeringer i form av arbeidstid og konsulenthonorarer, og stadige finjusteringer. Hvor lenge må vi fortsette før de fleste involverte er fortrolig med det? Kanskje til 2030? Kanskje dette skulle ha vært bærekraftsmål nummer 18, eller i det minste delmål 170?

Men det er kanskje verre enn som så. Kanskje er problemet større enn kostnader, frustrasjoner og (foreløpig) lite gevinst. På noen måter gjør det kanskje bistanden dårligere, eller iallfall mindre tilpasningsdyktig.

Det er umulig slå fast hva som er årsak og virkning, men det er ikke urimelig å anta at denne styringslogikken bidrar til å forsterke en tenking og praksis som gjør bistanden mer rigid, teknokratisk og over tid mer virkelighetsfjern enn hva som er heldig. Altså det problemet som mest elegant (men ufortjent karikert) er beskrevet av William Easterly i White Man's Burden, og som jeg tror forklarer mange av bistandens problemer. Det vil være helt feil å gi styringssystemet skylda for de problemene han beskriver. Men det er omtrent like feil å frikjenne det helt.

Et stikkord her er indikatorene. Denne måten å styre på er nemlig helt avhengig av forhåndsbestemte indikatorer, som er selve grunnmuren både i styring og resultatdokumentasjon. Helst med tydelige måltall, som altså sier nøyaktig hva som skal oppnå (av type "20000 flere skolebarn skal fullføre grunnutdanning innen 2024"). Og helst på flere nivå, altså både hva du faktisk skal levere (outputs) og hva det skal føre til (outcomes og impact). For det er jo slik at det "laveste" nivået (output) er det eneste man har kontroll over og kan bli holdt ansvarlig for, mens de "høyere" nivåene (outcome og impact) er de eneste viktige nivåene, men utenfor hva som er mulig å forutsi i en uforutsigbar verden.

Altså er det paradoksalt nok slik at indikatorene oppleves både som nødvendige og ubrukelige på hvert nivå, men på ulike måter: På lavt nivå (hva du leverer) fordi det er det eneste nivået at en bistandsorganisasjon har såpass kontroll over at den kan bli stilt ansvarlig for at indikatorene oppnås, men det er også så lavt nivå at informasjonen er uinteressant. På høyt nivå (hva som oppnås) fordi det er det nivået som egentlig betyr noe, men da spiller så mange andre faktorer inn at indikatorene ikke kan brukes til ansvarliggjøring. Løsningen på dette problemet har vært å ha forhåndsbestemte indikatorer på alle nivå, samtidig. Det er ingen god ide.

De forhold som bistand er tiltenkt å virke i, er nemlig normalt ganske uforutsigbare. Da er det simpelthen ikke mulig å forutsi med noenlunde presisjon hva handling A vil føre til på indikator B om seks måneder eller tre år. Ikke bare det: Det er normalt ikke engang mulig å forutsi hvilken handling A som er den riktige om seks måneder eller tre år, altså hvilket output som er det rette å produsere neste år, langt mindre hva slags outcome det kan forventes å lede til. Det betyr at en forhåndsbestemt indikator kan gjøre det vanskelig å gjøre riktige valg underveis, om ting ikke utvikler seg som du hadde trodd.

Ikke alltid, selvsagt. I mange tilfeller er forholdene forutsigbare nok til at det er rimelig å forvente detaljerte planer for noen år framover. Og derfor er det heller ikke grunnlag for å si at denne styringslogikken generelt er uegnet. Ofte er det kanskje den beste. Men ofte er forholdene slik at forhåndsbestemte indikatorer kan bli et problem, særlig når de skal være på flere resultatnivå samtidig.

Om du ikke er overbevist, tenk deg at du vil starte dagligvarebutikk et sted i Norge. Det er en veletablert virksomhet i et kjent marked og med få, kjente konkurrenter i ett av verdens mest stabile land. Du trenger penger til å starte opp, og investorene gir deg det under forutsetning av et resultatrammeverk med indikatorer for hva slags omsetning du skal ha i år 1, 2, 3, 4 og 5 ("outcome"). I tillegg skal de vite hvor mye du skal tjene, altså bunnlinjen ("impact"). Ikke bare det, de vil også vite hva slags vareslag du skal selge og hvor mye av hver ("output"). I fem år må du forholde deg til disse indikatorene, og du må begrunne alle avvik utover 20 prosent, eventuelt gå tilbake og forhandle med investorene om du vil endre dem. En evaluering etter fem år måler deg på dette og slakter deg hvis du ikke har den omsetningen du hadde lovet - selv om du kanskje har tjent penger og levert utbytte til aksjonærene.

Er det en god måte å styre på? Er det en lur måte for investoren (som her kan sammenlignes med tilskuddsforvalter) å få mest mulig igjen for pengene på? Hvis du tror det, kan du stille spørsmålet om hvorfor det ikke er slik man driver med på børsen. Hvis du tviler på det, kan du bytte ut butikken med et hvilket som helst bistandstiltak, hvor uforutsigbarheten og kompleksiteten er enormt mye større enn å drive dagligvarebutikk i Norge, og forhåndsbestemte indikatorer er tilsvarende mindre hjelpsomme.

I en ideell verden ville indikatorene blitt stadig revurdert for å passe best mulig til virkelighet. Jeg skulle tro det i det minste må gjøres hvert kvartal. Da blir indikatorene reelle styringsverktøy, og jeg tror det var slik de var tenkt da noen konsulenter tenkte ut dette systemet for noen tiår siden.  Men jeg kjenner ingen som oppdaterer disse så ofte, og hvis de hadde blitt endret så ofte ville de også ha mistet mye av sin verdi fordi det ville vært vanskelig å registrere utvikling over tid.

Et annet problem med indikatorer til å registrere informasjon er at fordi de er forhåndsbestemt, er de dårlig egnet til å fange opp det uforutsette. Det betyr både at styringsinformasjon forsvinner, og at resultatdokumentasjonen blir svakere fordi den ikke fanger opp de utilsiktede effektene av bistanden, verken positive eller negative. Jeg tror vi mistet mye verdifull informasjon om bistandens utilsiktede effekter da vi gikk over fra narrative rapporter til indikatorer som hovedinstrument. Forsker Hilde Reinertsen har skrevet noe veldig viktig om dette.

Jeg sier ikke at indikatorer ikke skal brukes, og jeg sliter litt selv med hva som er alternativene, men jeg synes altså det er problematisk at forhåndsbestemte indikatorer er blitt det viktigste verktøy i en omskiftelig virksomhet.

Det er kanskje ufint å minne om at det forrige regimet som var kjent for flerårsplaner med detaljerte indikatorer, var Sovjetunionen. Og det ikke direkte sammenlignbart, men har flere likhetstrekk enn det som er komfortabelt.

I tillegg til at indikatorene er problematiske (som altså ikke betyr at de ikke skal brukes), så gjør de heller ikke særlig nytte for seg på det området hvor de ofte forventes å være et verktøy: Å dokumentere resultater. De viser nemlig normalt ikke resultater, bare måloppnåelse. Når de brukes på høyere resultatnivå (outcome og kanskje impact) er det på et nivå som per definisjon er et nivå som ligger utenfor hva som påvirkes bare av det aktuelle tiltaket. Dermed er indikatoren i seg selv ikke noe troverdig uttrykk for effekten av bistand, men er summen av bistand og alt annet som skjer i samfunnet. Før man har gjort en vurdering av årsakssammenhenger (som er en enormt krevende jobb) får man altså ingen informasjon om resultater bare ved å se på indikatorene, bare om måloppnåelse. Det er i seg selv nyttig informasjon å styre etter, men er altså ikke resultatdokumentasjon.

Hva er da alternativet? Jeg tør ikke foreslå noe. Men jeg synes altså det er verdt å minne om at det finnes andre måter å gjøre det på. Det må finnes. Og det faktum at man både i privat og offentlig sektor gjør ting på andre måter, må jo bety at det må finnes andre måter å styre bistand på.

Norsk offentlig forvaltning har iallfall et enormt rom til å finne andre måter å gjøre det på. Styringen av enhver bruk av bistandsmidler må selvsagt være streng (vi kan jo ikke risikere at bistandsmidler ikke brukes godt), og må følges av dokumentasjon av resultater. Til all bruk av offentlige midler følger krav til dokumentasjon. For statlige midler dekkes dette i hovedsak av Regelverket for økonomistyring i staten (økonomireglementet), som ble revidert for et par år siden og som jeg synes er bra. Regelverket dekker mange ordninger, inkludert tilskuddsordninger, som er mest relevant innen bistand (NB. Jeg kjenner ikke dette regelverket godt, og det kan tenkes jeg tar feil i noe her. Håper i så fall å bli korrigert).

Regelverket krever en hel masse med dokumentasjon, og jeg går ikke inn på det her, men vil nevne at i regelverkets 120 sider er ordet "indikator" ikke nevnt. Heller ikke ordene "resultatrammeverk", "resultatmåling", "måle/måling" eller "endringsteori" - ord som er så integrert i bistandens resultatstyring at det er vanskelig å tenke seg bistand uten. De strenge reglene for offentlig forvaltning sier altså ingenting om dette. Derimot er regelverket formulert på en måte som både innebærer strenge krav til at det faktisk skal dokumenteres, samtidig som det gis stort rom for ulike måter å gjøre det på.

Se for eksempel på punkt 6.3.6, som er den eneste del av regelverket som eksplisitt sier noe om hva tilskuddsmottaker (altså bistandsorganisasjonen) skal rapportere - i motsetning til resten av regelverket som stiller krav til tilskuddsforvalter (altså UD/Norad). Byråkrathjertet mitt synes det er så så fint at jeg gjengir det i sin helhet (ja, det er faktisk ikke mer tekst enn dette):

Tilskuddsforvalter skal innhente rapporter fra tilskuddsmottakere som gjør det mulig å vurdere graden av måloppnåelse. Kriteriene for måloppnåelse skal være i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Kriteriene skal være så konkret og presist utformet at det kan foretas oppfølging uten uforholdsmessig store kostnader. Tilskuddsmottakere må pålegges å sende inn rapport i henhold til disse kriteriene. Kravene til rapportering skal ikke gis større omfang enn det som er rimelig i forhold til den nytten tilskuddsmottaker har av tilskuddet. Det skal også tas hensyn til de praktiske mulighetene som hver enkelt mottaker har for å fremskaffe informasjon. Rapportering fra tilskuddsmottaker kan erstattes eller suppleres med informasjon fra andre kilder hvis disse gir relevant og tilfredsstillende informasjon.

Er det ikke vakkert? Les gjerne en gang til. Det er akkurat slike typer føringer offentlig forvaltning trenger - strenge krav, men med åpenhet om hvordan de skal innfris. Derfor er det så trist at så store deler av forvaltningen (ikke bare i bistand) ikke jobber etter en slik tenkemåte, men istedet praktiserer rigide, ressurskrevende, one size fits all-dokumentasjon. Det er liksom tryggere enn å utøve skjønn.

Norad og UD har valgt å pålegge tilskuddsmottaker mye mer enn det som står i 6.3.6 ovenfor. I praksis er tilskuddsmottaker bedt om å gjøre nesten alt det som Økonomiregelverket krever av tilskuddsforvalter. Det synes jeg er fornuftig, gitt hvor lite ressurser de har til å løse sine oppgaver og hva som bør kunne forventes av bistandsorganisasjonene, men det er i prinsippet en form for outsourcing til tilskuddsmottaker av offentlig forvaltning. Det har Norad og UD full dekning for (blant annet pkt 6.2.1.1b, og jeg skulle tro at 6.2.2.4 også er relevant). Jeg nevner det bare for å vise at dagens arbeidsdeling ikke er skrevet i stein (dvs i rundskriv fra Finansdepartementet).

Økonomireglementet er bare en liten faktor her. Men når jeg synes det er nevne det her, er det fordi regelverket av og til brukes til å begrunne dagens praksis. Det holder ikke. Dagens praksis kan ikke begrunnes med formelle krav, men med en praksis etablert over noen tiår, godt hjulpet av en stor konsulentindustri som tjener gode penger på det. Konsulentene tjener faktisk enda mer dersom systemet oppleves som dysfunksjonelt, for da blir det behov for enda mer seminarer, håndbøker, skrivehjelp til bistandsorganisasjoner og periodevis revisjon av systermet. Så vi kan nok ikke forvente noen alternativer derfra. Ikke fra Norad/UD heller, for de har mer enn nok med sitt for tiden.

Da gjenstår vel egentlig bare de som utsettes for dagens regime, nemlig bistandsorganisasjonene som er tilskuddsmottakere og i vekslende grad både utsatt for og drivkrefter for denne styringslogikken. Og spørsmålet til dem er egentlig enkelt: Gitt Økonomiregelverket og allmenne krav til god styring av bistand for å muliggjøre best mulig bruk av bistandsmidler og rapportering som kan gi tilskuddsforvalter og skattebetalere et så godt bilde som praktisk mulig av hva bistanden har ført til: Hvordan bør bistand forvaltes, styres og rapporteres? Hvis dere ikke er fornøyd med dagens system, hvordan skal tilskuddsforvalter og skattebetalere ellers kunne holde dere ansvarlige for bruk av bistand? Er det mulig å tenke seg god styring av og rapportering om bistand uten forhåndsbestemte indikatorer? Kjør debatt! 

Det sivile samfunn og nærhetsprinsippet

Norad har kjørt et par seminarer (her  og her) om det såkalte sivile samfunn og skal revidere sine prinsipper for støtte til sivilt samfunn (fra 2009!), som dekker store deler av norske ideelle organisasjoners bistandsvirksomhet. Det kan bli skikkelig spennende eller ganske traurig avhengig av hvilken vei prosessen tar, som igjen er avhengig av om Norad er klar til å ta et ordentlig grep og om aktørene er interessert i å snakke om annet enn egne budsjetter.

Jeg tør ikke kaste meg ut i en debatt om sivilsamfunnsbistand, for det er ingen veier inn og ut av den debatten som ikke vil bli ganske tidkrevende. Men jeg vil gjerne uttrykke min sympati med de ideelle organisasjonenes uheldige plassering i norsk bistandsforvaltning. De er i en dobbelt uheldig situasjon ved å være nær til Norad og fjernt fra UD. Vi tar et problem om gangen.

Tilskudd til sivilsamfunnsbistand forvaltes nemlig av Norad. Norad tar forvaltning på alvor, i motsetning til store deler av (men ikke hele!) UD. Det betyr simpelthen at Norad gjør jobben sin med å følge opp krav til offentlig forvaltning når det gjelder prosedyrer, dokumentasjon og slikt. Det er nok bra for kvaliteten på bistanden, men ganske arbeidskrevende for tilskuddsmottaker (på den positive siden gir det mer forutsigbarhet med mindre risiko for at tilskudd baseres på en saksbehandlers forutinntatte ideer om søker, en mellomleders forsøk på å tilpasse seg stadig skiftende politiske signaler, eller flaks knyttet til om penger var tilgjengelig på riktig tidspunkt).

Ikke nok med det. Norad er blant de beste i statsklassen når det gjelder tilskuddsforvaltning som er ganske arbeidskrevende for en tilskuddsmottaker. For eksempel går Norad lenger når det gjelder krav til rapportering av resultater enn hva som kreves i Statens økonomireglement.

(For spesielt interesserte: I Økonomireglementet står det at "Tilskuddsforvalter skal innhente rapporter fra tilskuddsmottakere som gjør det mulig å vurdere graden av måloppnåelse. [...] Kravene til rapportering skal ikke gis større omfang enn det som er rimelig i forhold til den nytten tilskuddsmottaker har av tilskuddet. Det skal også tas hensyn til de praktiske mulighetene som hver enkelt mottaker har for å fremskaffe informasjon." Merk at det står måloppnåelse og ikke resultat. For måloppnåelse kreves ingen vurdering av kausalitet, som er en forutsetning for å si noe meningsfullt om resultat. Økonomiregelverket sier for øvrig ingenting om at man skal måle resultater, bare at man skal rapportere og dokumentere. Det er vesensforskjell på disse ordene. Dokumentasjon handler om å skrive ned det man klarer innhente av relevant informasjon. Måling assosieres til mye sterkere grad av sikkerhet og presisjon, helst i form av tall (Wikipedia åpner ikke opp for annen forståelse av ordet "måle" enn å tallfeste, og heller ikke ordboka gir mulighet til å forstå ordet på den måten man ofte bruker det i bistand). Å måle resultater av bistand - i betydning å si noe med stor grad av sikkerhet og presisjon om hva bistand faktisk har ført til, ikke bare om målet er oppnådd - er faktisk i mange tilfeller umulig (mange Norad-ansatte lærte det allerede på metodekurset på Blindern, men i forvaltningen gjelder andre regler for hva som er mulig). Selv der det er mulig, vil det ofte ikke la seg gjøre uten kostnader som vil spise opp store deler av tilskuddet fra Norad. Likevel presenterer Norad for sine tilskuddsmottakere en forventning om å måle resultater, og løfter dermed kravet til tilskuddsmottakere mange hakk sammenlignet med hva Økonomireglementet krever).

La meg presisere at jeg ikke sier at dette er galt av Norad. Organisasjonene har godt av å bli presset til å sannsynliggjøre hvilken forskjell bistandsmidlene utgjør, og om det gjøres på en god måte blir bistanden bedre av det (men veldig mange dyre årsverk kastes bort om det ikke gjøres på god måte. Jeg tror det fins mye bedre måter enn Norad-måten, men det er en annen historie). Her uttrykker jeg bare sympati med organisasjonene, som får merarbeid sammenlignet med om de hadde fått tilskudd direkte fra UD.  Riktignok er det ikke stor forskjell på Norad og UD når det gjelder formelle krav til tilskuddsmottaker. Også fra UD fremmes tilsvarende forventninger. Men erfaring over mange år tilsier at de blir mye mer løselig håndtert hos storebror.

(Disclaimer: Jeg har ikke lest hva som står i avtalene mellom Norad og tilskuddsforvalter og vet ikke hvor strenge disse kravene er for tiden. Men jeg vet at det er en allmenn oppfatning at slikt forventes, og at organisasjonene bruker veldig mye tid på å forsøke å innfri dem.  Disclaimer II: Jeg har ikke sjekket om det fins tilleggsføringer til økonomiregelverket som Norad må innfri, for eksempel om dette er nevnt i instrukser/tildelingsbrev fra UD eller i Stortingsvedtak. Det endrer ikke påstanden om at å forvalte tilskudd fra Norad sannsynligvis er mer krevende enn å forvalte andre statlige tilskudd).

Den andre siden ved sivilsamfunnsorganisasjonenes uheldige plassering i forvaltningen, er avstanden til Utenriksdepartementet. Det er fordi Utenriksdepartementet drives etter nærhetsprinsippet, her forstått som at det er nærheten til politisk ledelse som bestemmer hvordan ulike deler av bistanden prioriteres (i siste periode har UD i økende grad tatt i bruk innfallsprinsippet i tillegg, noe som har lignende utslag). I praksis betyr det at de som er langt nok oppe i hierarkiet til å få kontakt med politisk ledelse og dermed får anledning til å legge fram sine hjertesaker i ny og ne - og får anledning til å lese politiske signaler tidlig nok til å kunne tilpasse seg - over tid vinner fram i forståelsen av hva som er viktig og støtteverdig. Summen av mange slike drypp er det som etterhvert utgjør hegemoniet i UDs toppsjikt hva gjelder god bistand. De som er nær nok til UDs toppsjikt til å bli informert på forhånd, kan også lettere stanse eventuelle forslag til kutt eller store endringer og har dermed en slags vetorett.

Effekten av dette nærhetsprinsippet gjør seg særlig gjeldende i et departement som - på tross av enormt flinke og dedikerte ansatte - ikke er helt stø på kunnskapsforvaltning. Man skiller ikke alltid mellom solid kunnskap og mer eller mindre tilfeldige studier eller anekdoter som passer agendaen til den som nevner det. Man kan ikke ta for gitt at de relevante ledere har særlig kompetanse på eller erfaring fra det de har ansvar for - eller at toppsjiktet har kompetanse på den virksomhet som dekker størsteparten av departementets budsjett. Det skjer riktignok mye bra faglig av god kvalitet på avdelings- og seksjonsnivå, men på det nivået skjer det ingen systematisk sammenligning av ulike typer aktører, for eksempel ideelle organisasjoner opp mot andre "kanaler" for bistand. Tvert imot preges dette nivået av at man forsøker å sikre størst mulig budsjetter til det man selv holder på med.

Norad sitter ikke ved bordet og har derfor ikke mulighet til å påvirke hvordan man tenker i kretsen rundt politisk ledelse, og heller ikke vetorett verken når det kommer til kuttforslag eller dårlig begrunnede påstander. Og siden sivilsamfunnsbistand er delegert til Norad, betyr det at hele denne delen av norsk bistand blir annerledes forstått og behandlet enn de delene av bistanden som har "eiere" innenfor departementet.  

Vi kommer nok til å merke en ytterligere konsekvens av dette etterhvert, når Norad sannsynligvis kommer til å være mye flinkere enn UD til å følge opp politiske pålegg om å "konsentrere" bistanden ved å redusere på antallet avtaler. Det har rett og slett mye lavere pris for UD rent organisatorisk å legge hovedtyngden av dette arbeidet på Norad, som ikke har en mellomleder i UD som kan protestere og fortelle hvor vanskelig det er å få til dette uten dramatiske konsekvenser. Selv om fagfolka i Norad skulle mene at rask reduksjon av avtaler skulle være uheldig ut fra fra målet om god og effektiv bistand, er det ikke sikkert UD vil få høre det, for Norad har en selvpålagt høy terskel for å uttale seg på måter som kan forstyrre komforten i UDs toppsjikt.

Det hjelper selvsagt ikke at ideelle organisasjoner er de eneste som tidvis truer Utenriksdepartementets hegemoni i det norske offentlige ordskiftet. Om sivilsamfunnsorganisasjonene gjør jobben sin vil de av og til irritere noen i UD. UD-folk er mennesker de også, og lar seg kanskje påvirke på den måten at de blir litt mer kritiske i sin vurdering av organisasjonenes evne til å levere god bistand, selv om de to ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Nå ser det riktignok ut til at organisasjonene har roet seg litt i inneværende periode. Jeg hører iallfall ikke så ofte at ideelle organisasjoner kritiserer utenriksministeren nå lenger. Rekk opp hånda de som tror det er fordi det er mindre å kritisere nå enn før (har du forresten reflektert over hvor likt "sivilt samfunn" og "servilt samfunn" høres ut når du uttaler det på trøndersk?).  

Summen av det ovenfor kan kanskje forklare hvorfor mange i UD synes å betrakte såkalt sivilsamfunnsbistand som mer problematisk og mindre støtteverdig enn annen bistand, og hvorfor det til stadighet blir sivilsamfunnsbistand som nevnes når man snakker om å kutte i bistandsbudsjettet -  selv om de fleste nok vil mene at det er mer å hente ved å lete i FN-systemet.

Når jeg tror at "nærhetsprinsippet" kan forklare UDs holdning til sivilsamfunnsbistand, er det fordi det vanskelig kan forklares på andre måter. Iallfall ikke på faglig grunnlag. Det finnes nemlig ingen som helst evidens som tilsier at "sivilsamfunnsbistand" leverer dårligere enn annen norskstøttet bistand. Forsåvidt heller ikke noe som sterkt tilsier at det er bedre bistand. Det er fordi UD og Norad ikke har forsøkt. Det har blitt gjort ett og annet forsøk på kritisk vurdering av sivilsamfunnsbistand, men ikke systematisk sammenligning med andre måter å kanalisere bistand på.

I fall noen skulle forsøke: Det vil være helt avgjørende å stille riktige spørsmål. Spørsmålene "hvem leverer best bistand" er helt meningsløst av den enkle grunn at "best bistand" er en uhåndterlig størrelse i en bistandspolitikk som styres av en stor mengde ukompatible mål uten prioritering og uten avklaring av målkonflikter. Dessuten mister man mulighet til å svare på hva som er kvalitative forskjeller mellom ulike "kanaler". Et bedre spørsmål vil være en variant av "hva er fordeler og ulemper med ulike organisatoriske oppsett for kanalisering av norske bistandsmidler sett i lys av mål A, B og C?"). Det er et studie Norad bør vurdere i forbindelse med sin revisjon av prinsippene.

Ps. Jeg sa at jeg ikke turde gå inn i en debatt om sivilsamfunnsbistand. Men jeg klarte ikke dy meg fra å snike inn noen implisitte debattinnlegg ved å si såkalt sivilsamfunnsbistand flere steder ovenfor. Det er fordi de fleste organisasjoner som får støtte fra Norad  har lite eller ingenting med det faktisk eksisterende sivile samfunn i de fleste utviklingsland å gjøre. Hva dette sivilsamfunnet er, avhenger litt av definisjoner - særlig hvor mye man skal insistere på et imaginært skille mellom sivilsamfunn og det som oppfattes som tradisjonelt og førmoderne eller på andre måter en uheldig organisering sett fra et vestlig liberalt perspektiv (familie, slekt, klan, høvdinger, landsbyråd, menigheter, ungdomsgjenger, whatever). Men nesten uansett definisjon av sivilt samfunn er det vanskelig å finne god plass til en hovedstadsorientert utviklingsindustri som stort sett jobber på kontrakter finansiert av fremmede stater og sjelden eller aldri stilles ansvarlig overfor folket den hevder å representere.

Om man skulle akseptere dette resonnementet, betyr det at de såkalte sivilsamfunnsorganisasjonene ikke nødvendigvis er godt egnet til å bygge sivilsamfunn. Men de kan være godt egnet til å oppnå mange andre utviklingspolitiske mål, og bør i så fall foretrekkes som "kanal" (iallfall sammenlignet med tungrodde FN)  for å oppnå slike mål selv om de ikke er gode sivilsamfunnsagenter. Eller det kan tenkes at de er dårlige til å oppnå disse andre utviklingsmålene men lever på den legitimiteten som det gir å ha (syltynn) "sivilsamfunnsforankring". Det er et viktig spørsmål i arbeidet med nye prinsipper for støtte sivilt samfunn.