Noen av mine dyktige kolleger har sett på norsk handel med fattige land, og konkludert med at norsk "nulltoll" ikke har ført til særlig økt handel med disse landene. Dette er omtalt og diskutert i flere medier, ettersom funnene var litt pinlige for norsk utviklingspolitikk. Jeg kan ikke noe særlig om handel og har ikke noe å si om årsakene til at det går trått med handelen; der har mine kolleger den beste ekspertisen. Men jeg synes det er en god anledning til å minne om en selvmotsigelse i norsk og europeisk tollfritak overfor de fattigste landene.
Helt siden 1970-tallet har Norge gitt særvilkår til de såkalte minst utviklede land (MUL), og de har fått fullt tollfritak i omtrent ti år. I 2008 ble ordningen utvidet med 14 utvalgte lavinntektsland. Regjeringen fortjener skryt for denne utvidelsen, men med en økonomi som tilsvarer rundt 15 kr per person per dag er det ikke mye disse landene kan tilby krevende norske markeder. Ordningen er fortsatt kjent som MUL-import.
Definisjonen på et MUL-land er at landet 1) er fattig, 2) scorer svakt på helse, utdanning og slike ting og 3) har sårbar økonomi (tallknusere kan se her for en mer teknisk versjon av definisjonen). Punkt 3 er igjen forklart med åtte kriterier. Og her er poenget: Fem av de åtte kriteriene sier direkte eller indirekte at landet ikke har en eksportindustri som er konkurransedyktig på verdensmarkedet, og heller ikke vil få det på kort sikt.
Med andre ord: et av det mest omtalte norske bidrag til utvikling i fattige land bortsett fra bistand, er at vi gir tollfritak til land som pr. definisjon har dårlige muligheter til å utnytte det. Om noen er overrasket over at MUL-importen virker dårlig, er det kanskje fordi de har trodd at MUL-land er det samme som fattige land. Men det er det ikke. Det er fattige land som per definisjon ikke vil ha særlig nytte av tollfritak. Genialt, hva?
En rimeligere ordning ville vært om Norge hadde gitt tollfritak til alle fattige land. Det er jo en definisjonssak, men vi kunne for eksempel, som NUPI-rapporten foreslår, inkludere de som kalles "lower-middle-income economies" i Verdensbankens klassifisering. Disse landene har mer enn halvparten av verdens fattige, og i motsetning til MUL-landene har mange av dem faktisk også en god del handel med omverdenen.
Så hva venter vi på? Landbruksnæringens samtykke, antakelig. For det er selvsagt smertefullt å slippe flittige, fattige bønder til på våre egne markeder, dersom vi ikke avgrenser oss til bønder som bor i land som per definisjon ikke er konkurransedyktige. Det er en politisk avveining som må taes på alvor. Men det er en avveining politikere flest har kunnet slippe billig unna, nettopp fordi de i mange tiår har gitt inntrykk av at "MUL-importen" er et viktig tiltak for utvikling og rettferdighet og at Norge derfor har gjort nok på dette feltet.
Det har vært mulig fordi mediene og andre aktører i samfunnsdebatten ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i spørsmålet og påpekt at keiseren ikke har klær: Vi er generøse mot land som pr definisjon vanskelig kan gjøre nytte av norsk generøsitet.
Ps. NUPI-rapporten handler om veldig mye annet som både er viktig og interessant om fattige land og handel. Klikk og les!
Helt siden 1970-tallet har Norge gitt særvilkår til de såkalte minst utviklede land (MUL), og de har fått fullt tollfritak i omtrent ti år. I 2008 ble ordningen utvidet med 14 utvalgte lavinntektsland. Regjeringen fortjener skryt for denne utvidelsen, men med en økonomi som tilsvarer rundt 15 kr per person per dag er det ikke mye disse landene kan tilby krevende norske markeder. Ordningen er fortsatt kjent som MUL-import.
Definisjonen på et MUL-land er at landet 1) er fattig, 2) scorer svakt på helse, utdanning og slike ting og 3) har sårbar økonomi (tallknusere kan se her for en mer teknisk versjon av definisjonen). Punkt 3 er igjen forklart med åtte kriterier. Og her er poenget: Fem av de åtte kriteriene sier direkte eller indirekte at landet ikke har en eksportindustri som er konkurransedyktig på verdensmarkedet, og heller ikke vil få det på kort sikt.
Med andre ord: et av det mest omtalte norske bidrag til utvikling i fattige land bortsett fra bistand, er at vi gir tollfritak til land som pr. definisjon har dårlige muligheter til å utnytte det. Om noen er overrasket over at MUL-importen virker dårlig, er det kanskje fordi de har trodd at MUL-land er det samme som fattige land. Men det er det ikke. Det er fattige land som per definisjon ikke vil ha særlig nytte av tollfritak. Genialt, hva?
En rimeligere ordning ville vært om Norge hadde gitt tollfritak til alle fattige land. Det er jo en definisjonssak, men vi kunne for eksempel, som NUPI-rapporten foreslår, inkludere de som kalles "lower-middle-income economies" i Verdensbankens klassifisering. Disse landene har mer enn halvparten av verdens fattige, og i motsetning til MUL-landene har mange av dem faktisk også en god del handel med omverdenen.
Så hva venter vi på? Landbruksnæringens samtykke, antakelig. For det er selvsagt smertefullt å slippe flittige, fattige bønder til på våre egne markeder, dersom vi ikke avgrenser oss til bønder som bor i land som per definisjon ikke er konkurransedyktige. Det er en politisk avveining som må taes på alvor. Men det er en avveining politikere flest har kunnet slippe billig unna, nettopp fordi de i mange tiår har gitt inntrykk av at "MUL-importen" er et viktig tiltak for utvikling og rettferdighet og at Norge derfor har gjort nok på dette feltet.
Det har vært mulig fordi mediene og andre aktører i samfunnsdebatten ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i spørsmålet og påpekt at keiseren ikke har klær: Vi er generøse mot land som pr definisjon vanskelig kan gjøre nytte av norsk generøsitet.
Ps. NUPI-rapporten handler om veldig mye annet som både er viktig og interessant om fattige land og handel. Klikk og les!
3 kommentarer:
Jeg har ikke lest NUPI-rapporten, kun medieomtalen av den. Men jeg lurer på en ting når det gjelder forslaget om å utvide tollfritaket til LMUL (Litt Mindre Utviklede Land): Vil ikke det føre til at MULene da må konkurrere med LMULene innenfor samme kategori, noe som gjør det enda vanskeligere for MULene å eksportere? Vi driver et ganske vellykket prosjekt der etiopiske honningprodusenter får eksportert til Norge. I 2012 ligger det an til 180 tonn, noe som trolig vil gjøre at Etiopia blir den største honningeksportøren til Norge. Etiopia er MUL, så vil ikke en utvidelse av tollfritaket da gjøre at etioperne må konkurrere med relativt sett rikere honningprodusenter? Nå dør jo biene over hele verden, så det er kanskje ikke så stort problem, men du skjønner poenget.
Skjønner poenget. Og det er selvsagt en utfordring og et dilemma. Men blir nok egentlig ikke relevant før man evt åpner for de store landbruksprodusentene, som gjerne hører til øvre mellominntektsland, og som har enorme volum og gode priser. Det er en grunn til at jeg ikke tror full frihandel ville vært særlig bedre for fattige land enn proteksjonisme. Men heldigvis må man ikke velge mellom enten-eller (bortsett fra i fastkjørte norske debatter).
De etiopiske honningprodusentene ville jeg ikke vært så bekymret for. De klarer jo allerede konkurransen med ikke så få honningprodusenter i både rike Norge og i øvre mellominntektsland som Mexico (et kjempegodt eksempel på god bistand fra Utviklingsfondet!). Rapporten det er lenket til, forteller forresten mye interessant om honningeksport bl a fra Etiopia!
Landbruksnæringene har nok lite å innvende mot økt import fra MUL-landene, i og med at det norske tollsystemet er bygget opp rundt tilrettelegging av iportvarer vi selv ikke kan produsere. Siden mange av MUL-landenes produkter ikke kan produseres i Norge, vil de ikke gå i direkte konkurranse med norske bønder. Mange norske bønder er nok heller enige i at mye av den importen vi allerede har kan dreies fra EU til MUL-land for utviklingsformål. Ellers er interessant innlegg.
Legg inn en kommentar