Takk for følget!

Begynner i ny jobb, som fagdirektør for evaluering i Norad. Har en liten mistanke om at denne bloggen utgjorde litt av de kvalifikasjonene som ga meg stillingen - kudos til Norad for å sette pris på bistandskritikk! I den nye jobben er det ikke naturlig å videreføre en privat blogg om de samme tema som jeg jobber med, så jeg legger denne på is. Men bloggen blir stående, for innholdet går ikke ut på dato med det første. Jeg vil nok endre noen innlegg for å skjerpe språket og gjøre dem mer tidløse, og manipulere datoer for å endre rekkefølgen, men innholdet er det samme. God lesning! 

Åpen dør, trangt rom

Gode nordmenn har sterke meninger om bistand, helst kritiske. Antallet nordmenn som er kritisk til bistand er antakelig omtrent like stort som antallet som er positive til bistand, altså nærmere 90 prosent.  Det er ikke et matematisk problem, men et sunnhetstegn. Nordmenn klarer å ha flere tanker i hodet på en gang, og det er stor forskjell på å være kritisk og å være imot. 

Men kritiske nordmenn har ikke fått den bistandsdebatten de fortjener. Store deler av bistandskritikken i det offentlige ordskiftet kommer fra folk som har lite peiling på bistand og som følgelig har flere meningsytringer enn erfaringer å bidra med. De har selvsagt ikke skyld i at bistandsdebatten er blitt slik. Ytringsfriheten gjelder dem også. Problemet er at det er så mange som har peiling på bistand, som ikke deltar i debatten. Hvorfor?

Tidvis hevdes det at det fins en slags konspirasjon av bistandsarbeidere og deres støttespillere, deriblant forskere og journalister, som er redde for kritikk. Mon det.

Vi kan iallfall frikjenne journalistene på dette anklagepunktet (men følg med: nedenfor kommer et nytt og alvorligere anklagepunkt). Siste års mediedekning har bevist at journalister er ikke redde for bistandskritikk. Snarere tvert imot, de svelger det rått når de får det servert.

Hva med bistandsarbeiderne, forskere, konsulenter og andre med peiling på bistand? Jeg kjenner mange, og kan love deg at det finnes hundrevis av mennesker der ute som både har skikkelig god peiling og er skikkelig kritiske til viktige sider av norsk bistand. Det er selvsagt forskjell på folk, men de fleste er ikke feiginger som ikke tør å ta en debatt, og er ikke ute etter å beskytte gode jobber og feite lønninger (de vil kanskje nekte på at de har noen av delene). Mange har også lov av arbeidsgiverne sine til å uttale seg kritisk. Det gjelder iallfall forskere og noen konsulenter, men også bistandsarbeidere som jobber under god ledelse (og de andre ville nok fått lov å stå fram anonymt om de ba om det). Og de kan altså ikke skylde på at de ikke har tilgang. Store redaksjoner har sørget for at døra til det offentlige ordskiftet står vidåpen for dem.

Det er rommet innenfor som er problemet. Som kritisk forsker og blogger har jeg kjent litt på en følelse som jeg tror kan forklare hvorfor ikke flere kritikere med peiling har kommet på banen.

I andre politikkområder kan du snakke om saker, institusjoner eller hendelser, og la det bli med det. I bistandsdebatten er det nesten umulig å komme med et utsagn uten at det tolkes som en påstand om hele sektoren. Når jeg intervjues, føler jeg at spørsmålet henger i lufta enten det nevnes eller ikke: Er bistand bra eller dårlig? Virker den? Lages en reportasje om ett eksempel på dårlig bistand, står det mellom linjene at bistand ikke virker - selv når eksemplet kan være tiår gammelt.

Enhver som kjenner mangfoldet og kompleksiteten i bistand, føler seg ukomfortabel med forventningen om å si noe om bistand generelt. Bistanden omfatter praktisk talt alle politikkområder i mer enn hundre land, og alle slags institusjoner helt fra milliardprosjekter i Verdensbanken til små lokale kvinnegrupper. Ingen praktikere har oversikt over det meste. Forskere har ingen metoder tilgjengelig som gjør det mulig å konkludere om bistandens samlede virkninger.

Her skiller ikke bistand seg fra andre sektorer. Vi vet ikke om Forsvaret har sikret fred i Norge, om NAV har ført til mer eller mindre arbeidsledighet, om Innovasjon Norge fører til vekst eller om Kulturdepartementet gjør Norge mer kreativt. Og vi vet ikke om bistand fører til utvikling. Vi har ikke engang en felles forståelse av hva "utvikling" er. Jeg har forsket på spørsmålet i fire år og kan si veldig mye om saken, men jeg har dessverre ingen klar konklusjon. 

Vi vet selvsagt mye. Vi vet at norsk bistand gir bedre velferd for millioner av mennesker hvert år, muliggjør etablering av en del bedrifter, styrker en del institusjoner (men svekker andre), og bidrar til en del annet, iallfall på mellomlang sikt. Og at det er en del bistand som ikke oppnår slikt en gang og antakelig er bortkastede penger. Samt at bistand også gjør skade. Det gjelder de fleste andre sektorer også: Noe fungerer bra, annet ikke, noe er bortkastet, noe er til og med skadelig. Alt er verdt å debattere. 

Men i bistandsdebatten er ikke dette nok. Forventningen er at man skal gi en slags oppsummering av den samlede, langsiktige effekt langt utover de rent konkrete resultatene. Man kan liksom ikke si noe om en side ved bistand uten å si noe om hele sektoren. Men det er ikke mulig å oppsummere all bistand til et enkelt svar. Både forskere og praktikere kan gjøre høyt kvalifiserte antakelser, men vi kan ikke konkludere på samlet effekt verken av bistand eller de fleste andre politikkområder. Vi vet nemlig ikke hvordan samfunnet ville vært uten. Det er derfor akkurat like lite, eller mye dekning for å si "bistand virker ikke"som å si at "bistand virker". Virker Forsvaret? Virker NAV?

Det er altså ikke sektoren som er spesiell, men ordskiftet om den. I ingen andre sektorer stilles så store forventninger til å si noe om den samlede, langsiktige virkning, og krav til dokumentasjon dersom man mener den er positiv (for tiden kreves ikke evidens fra de som sier at bistanden har ingen eller negativ virkning). I bistand kan man risikere at et utsagn om en bestemt side av bistanden, kanskje bare om ett prosjekt, blir tolket som en påstand om hele sektoren. Nåvel, det vel ingen som ser så enkelt på det, men slik bistandsdebatten er blitt, føles det fort slik, iallfall om man snakker med pressen. Det gjør at ethvert utsagn om bistand blir uunngåelig politisk, særlig fordi mange mener at bevilgningene skal gjøres avhengig av dokumentert virkning og kuttes dersom det oppstår tvil om at den er positiv. Også det er særegent for bistand. Ingen krever bevis fra universitetene på langsiktig samfunnsvirkning som forutsetning for støtte til høyere utdanning. Ingen krever reduserte bevilgninger til politiet med den begrunnelse at politiarbeidet ikke virker fordi kriminaliteten øker.

For seriøse forskere som vet at det ikke fins gode svar, er det derfor fristende å holde seg hjemme. Det er nok derfor flere av de mest aktive forskerne i offentlig debatt de siste årene, har lite eller ingen empirisk forskning på bistandens effekter. Det flere av dem har felles, er stor interesse for bistand som norsk politikkfelt, og sterkere meninger enn evidens.

Den samme forventningen kan også holde praktikerne hjemme. En lege kan kritisere Ahus og kunstnere kan kritisere kulturinstitusjoner uten at det fører til  krav om lavere helse- eller kulturbudsjett, og en ansatt i Jernbaneverket kan kritisere sin egen organisasjon uten å bli oppfattet som å være imot jernbane. Men om en bistandsarbeider snakker kritisk om bistandsforvaltning, kan det bli forstått som en påstand om bistand generelt. Det ender gjerne med en flau smak og frykt for at kolleger synes det ble for tabloid, eller en følelse av at man ufrivillig har tatt stilling i en politisk diskusjon om bistandsbudsjettets størrelse, selv om man bare ville påpeke noen forbedringspotensialer.

De fleste som har erfaring fra bistand er positive til politikkfeltet og derfor kanskje redde for de politiske implikasjonene av kritikk. Dette blir av og til presentert som noe unikt og spesielt for bistand, at man liksom vil beskytte sine egne kjepphester og kanskje egne interesser. Men at praktikerne i faget normalt oftest også er positive til politikkfeltet, gjelder selvsagt overalt - nok et eksempel på at det ikke er bistanden, men debatten om den som er spesiell.

For øvrig tror jeg ikke bistandsarbeiderne er mer positive til bistand enn i befolkningen for øvrig, ettersom andelen som er positive til bistand er nærmere nitti prosent. Andelen som er positive til bistand er ikke engang nevneverdig svekket av at at målinger viser redusert tillit til at bistand virker. Og den har vært jevnt over økende (med korte nedturer) helt siden SSB startet sine målinger omtrent samtidig som Anders Lange startet partiet med det lange navnet. Det viser kanskje at høyrepopulismen sviktet totalt. Og at bistand tåler kritikk. Og den trenger kritikk. Mye. God, evidensbasert kritikk er beste måten å gjøre bistand bedre.  

Men om noen av de hundrevis av velinformerte kritikere der ute skal komme på banen, må det bli mulig for dem å snakke om det de kan, uten forventning om å svare på de store spørsmålene. Kritikerne må bli trygge på at de ikke driver politikk når de deler en erfaring eller et forskningsfunn.

Mediene har ikke alene skylda for at ordskiftet er blitt slik. Det er flere grunner til at det er er naturlig at man stiller andre spørsmål til bistand enn til innenlandske politikkfelt. Og mye av dagens debatt skyldes en spesiell dynamikk mellom høyrepopulisme og bistandsorganisasjonene. Men om redaksjonene ikke har skylda, har de iallfall ikke tatt ansvar for å påvirke debatten i en mer konstruktiv retning. Et første skritt vil være å behandle bistand som et hvilket som helst annet politikkfelt både i reportasjer og ved redigering av debatter. Man må kunne kritisere bistand akkurat som man kan kritisere ungdomsskolen, teatrene eller Jernbaneverket - nemlig uten at det tolkes som krav om redusert bevilgning på neste års statsbudsjett. Selvsagt må man kunne ha meninger om hele sektorer og hvorvidt bistand "virker", men det bør være med dertil egnede argumenter og ikke med henvisning til et enkeltprosjekt.

Flere toneangivende medier, særlig Dagsavisen, skal ha skryt for å invitere til åpen og kritisk og til tider nyansert debatt om bistand (når den ikke har tatt helt av, tror jeg det er fordi de frivillige organisasjonene ikke klarer å løsrive seg fra egne kjepphester). Andre redaksjoner har gjort godt journalistisk arbeid i det siste, deriblant NRK og Aftenposten (nå snakker jeg ikke om Aftenpostens debattsider, som er et tristere kapittel). Dessuten har det dukket opp minst en relativt ny politisk stemme fra Sør(-landet) som tar fagfeltet alvorlig i tillegg til en liten håndfull som var på banen allerede, vi har en statsråd som er interessert i nasjonal debatt, og i skyggene jobber FrP mye mer seriøst enn før med bistandsfaglige spørsmål. Det ser faktisk ut til at det vil bli mulig å snakke om bistand i offentligheten uten å tvinges inn i et "ja" eller "nei" til bistand. Vi går lysere tider i møte. Det er vel bare et tidsspørsmål før noen sier "bistandsdebatt 2.0" (Ha! Jeg var først). Vi får håpe at de gjenværende redaksjonene får med seg det som skjer. Og at bistandsfolket utnytter muligheten.  

For øvrig kan journalistene gjerne gjøre mer av jobben selv framfor å vente på kritikere fra innsiden. I dag er det bare en knøttliten redaksjon i Norge – Development Today – som investerer noe særlig i kritisk gravejournalistikk på dagens bistand. Selv når disse finner noe, blir det knapt nok sitert i andre media. Nesten all øvrig norsk bistandskritikk er basert på en liten håndfull bistandsprosjekter i noen få land, de fleste langt tilbake i tid.  Detaljinformasjon om tusenvis av pågående prosjekter er offentlig tilgjengelig. Her ligger et stort reservoar for redaksjoner som vil satse på god, kritisk, substansiell, oppdatert bistandskritikk framfor å drøvtygge flere tiår gamle prosjekter. Hvis redaksjonene ikke gjør dette, kan lesere og lyttere forledes til å tro at problemer hørte til i fortiden og at alt er bra med bistanden i dag. 

Nygammel retorikk om fordeling

Noen stusser kanskje over at jeg hevder på VG Nett at stortingsmeldingen om fordeling er ny retorikk fra SV. For er det noe som kjennetegner SV-retorikk, er det vel nettopp krav om bedre fordeling. De korte tekstene på VG Nett gir ikke anledning til å nyansere. Derfor er det så fint med en egenredigert blogg som gir plass til å skrive så mye man ønsker om saken. Da er det også lov å minne om lange linjer: 

Sist gang fordeling var nesten høyest på agendaen i utviklingspolitikken, var tidlig på 70-tallet. Da var det et tydelig skille mellom to parter i internasjonal debatt. Noen insisterte på radikale grep for mer global fordeling (mellom land), som etterhvert ble formulert som et krav om en ny økonomisk verdensordning. Det var fattige lands stater som stod sterkest på denne linja - blant annet gjennom grupper som non-aligned movement og G77, og FN-organisasjoner orientert mot fattige land, som UNCTAD. Men det var venstresiden, inkludert det som ble til SV i Norge på omtrent samme tid, som var de ivrigste fanebærere for slike krav i Nord.  

Andre insisterte mer på at fattige land måtte bli mye bedre til å fordele internt, og gikk langt i å si at de ikke fortjente vestlig bistand hvis de ikke skjerpet seg på det området. Altså et budskap til forveksling likt det Heikki Holmås fremmer for tiden. Men den gangen kom dette budskapet fra Washington og særlig fra en av datidens fremste eksponenter for nesten alt venstresiden var imot: Robert McNamara, president i Verdensbanken (men du husker ham kanskje best fra Vietnamkrigen). Hans tale i Nairobi i 1973 er mest kjent fordi den er regnet som startskuddet til en ny bistandsstrategi som etterhvert ble kalt integrated rural development, men den formulerer også tydelig en ny tilnærming til intern fordeling. Den gangen handlet det mer om landbruk og landreform enn om skattereform og andre grep som fremmes i dag, men essensen er den samme: En kombinasjon av krav til at fattige land tar radikale politiske grep for bedre fordeling, bistand til å hjelpe dem med disse fordelingsgrepene, og direkte støtte til de fattigste. Talen er et glitrende stykke retorikk og vel verdt å lese i sin helhet, men jeg limer inn noen utdrag nedenfor. Kanskje kan de være til inspirasjon for taleskriverne i UD når Holmås skal presentere regjeringens nye strategi i utlandet. Det er nærmest bare å oppdatere noen tall og fakta og skrive om det som spesifikt handler om landbrukspolitikk, så kan den brukes praktisk talt i sin helhet. 

Noen år senere svingte utviklingsdebatten over i et nytt spor, med mye vekt på spørsmålet om hvorvidt bistand bør knyttes opp til krav om politisk endring. Her var det også intens diskusjon og nok en gang stod Washington mot venstresiden, hvor sistnevnte insisterte på at kondisjonalitet var uakseptabelt. Motivasjonen var nok nok mer at de var imot innholdet i kondisjonaliteten enn det prinsippielle spørsmålet om hvorvidt dette er legitim bruk av bistand, men likevel. 

Washington ga opp denne type kondisjonalitet mot slutten av 1990-tallet (mer fordi de fant ut at det ikke virket, enn fordi de syntes det var galt) og erstattet det med selektivitet, altså at bistand burde gis til de land som allerede førte god politikk (proffene sier fra ex-post til ex-ante kondisjonalitet. Eller omvendt, jeg husker ikke helt). Men da hadde venstresiden allerede overtatt Washingtons ide om at bistand burde brukes til å gjennomføre store politiske reformer i mottakerlandet. Selv om man ikke kalte det kondisjonalitet, var det et syn på bistand og politikk som var veldig likt det som venstresiden hadde vært kritisk til da det ble fremmet fra Washington og høyresiden: Mottakeren måtte forplikte seg til politiske og administrative endringer, og akseptere en horde vestlige eksperter til å hjelpe dem med å gjennomføre dem. Men nå hadde denne form for politisk bruk av bistand tverrpolitisk støtte og andre politiske fortegn - som demokrati, menneskerettigheter, likestilling og miljøvern, og fattigdomsbekjempelse.

Fattigdomsstrategiene som ble utviklet i denne perioden var påfallende like og de la lite vekt på intern fordeling. De handlet mest om vekst (som i hovedsak ble delegert til privat sektor) og effektive offentlige tjenester (hvor bistand fant sin viktigste rolle). Jeg kan nesten ikke huske at noen fra venstresiden krevde mer skatt og økt fordeling når disse strategiene ble diskutert: oftest var kravet bare at vestlig-finansierte frivillige organisasjoner måtte være med i utarbeidelsen av strategiene. Det var i det hele tatt vanskelig å se forskjell på høyre- og venstresiden både når det gjaldt synet på bruk av bistand til å kreve og forsøksvis gjennomføre radikale politiske endringer, og innholdet i de faktiske utviklingsstrategiene som ble promotert innenfor hvert enkelt fattige land gjennom utviklingsstrategiene som ble framforhandlet med mottakerne. Det siste er egentlig ganske ufattelig, ettersom det ikke fins ett eneste donorland hvor høyre- og venstresiden er enige om hvordan man bekjemper fattigdom. 

Men det var bistandspolitikken. Det var stor forskjell i synet på internasjonal politikk for øvrig. Her var var SV (og deler av kristensegmentet, best representert ved Kirkens Nødhjelp) fortsatt den fremste fanebærer for en aktiv norsk og vestlig politikk på internasjonal fordeling, altså mellom land. Det gjaldt for eksempel i spørsmål om handelsregler og WTO, gjeld, og enkelte deler av globaliseringskritikken. 

Vektleggingen av nasjonal fordeling framfor internasjonal fordeling som hovedsatsingsområde i utviklingspolitikken er altså helt nye toner fra SV (helt hvor nytt det er, er litt vanskelig for meg å si, for jeg synes det er vanskelig å tolke SV-retorikk de siste seks årene før Holmås, ettersom jeg har hørt at det hersker litt uenighet om hvorvidt Erik Solheim var en god representant for slikt). Dette er en endring som er vanskelig å forklare med endringer i verden. Tross alt er det mye større forskjell på rike og fattige land nå enn på 1970-tallet da venstresiden valgte en annen strategi. Og selv om en håndfull land har karret seg et godt stykke oppover, er det fortsatt veldig mange land som er så fattige at de ikke har noen sjanse til å avskaffe fattigdommen gjennom omfordeling (i en ideell verden, der lik fordeling er mulig, kan vi si at tallet er 36, nemlig antallet land med en økonomi tilsvarende ca 15 kr pr dag per innbygger. Om vi antar at full omfordeling ikke er mulig og at det trengs et skattbart overskudd for å finansiere en god stat, kan vi si at det gjelder de 90 land - omtrent halvparten av alle verdens land - som har mindre enn noen-og-seksti kroner pr innbygger pr dag). Så skiftet av oppmerksomhet fra internasjonal til nasjonal fordeling må kanskje forklares som en politisk endring, ikke bare som en tilpasning til nye forhold.

Det var kanskje litt dårlig gjort av meg å antyde i VG at dette skiftet i SV-retorikk må være komfortabelt når man sitter i en regjering som har ansvar for at Norge skaper økte forskjeller i verden hver eneste dag. Bakgrunnen er at vi forvalter Statens Pensjonsfond Utland på en måte som effektivt skaper vekst og velstand i land som allerede er rike (og som antakelig også gjør at en del av de rikeste menneskene i disse landene blir enda rikere). Vårt samlede bidrag til økt ulikhet er derfor ganske sikkert langt større enn utviklingspolitikkens bidrag til økt likhet. Holmås har ikke skylda for dette, men regjeringsdeltakelsen gir ham likevel litt av ansvaret. Jeg tror ikke et øyeblikk at fokuset på intern fordeling er en bevisst avledningsmanøver. Jeg sier det bare for å minne om at selv om stortingsmeldingen er et skritt i riktig retning, er den absolutt viktigste jobben i Norges politikk for bedre fordeling knapt påbegynt. Men det er kanskje litt slemt å si til en mann som helt sikkert føler tungt på det samme. 

Nedenfor følger noen utdrag fra McNamaras tale. Hele talen fins i sin helhet her (og her i original med litt mer om årsmøtet der talen ble holdt). Se bort fra tekniske spørsmål og data som er utdatert, og tenk på landbruksreform og landreform som en parallell til nåtidens skattereform, så finner du et politisk innhold som i essens er omtrent det samme som i dag. Her er som sagt også en del retorisk snacks som kan inspirere Holmås og hans taleskrivere. Og til med noen ganske nyttige forslag som UD kanskje burde ha vurdert i arbeidet med meldingen.

Jeg skulle forresten likt å se reaksjonen om noen hadde sagt til nystiftede SV i 1975 at en framtidig statsråd fra deres parti kanskje kunne ha holdt en tale nesten helt likt talen til en av deres erkefiender dengang. Huff, nå var jeg litt slem igjen. Til SVs forsvar kan jeg legge til at utviklingspolitikken aldri har vært særlig godt forankret i hjemlig politikk. Og selv om det ikke er tema for dette blogginnlegget, vil jeg bare nevne at etter en lynrask skumlesing av stortingsmeldingen synes jeg den virker veldig fin, selv om mine reservasjoner gjelder fortsatt.

-----

Robert McNamara, address to the board of governors, the World Bank, Nairobi, 1973: 

Reorienting Development Policy
The need to reorient development policies in order to provide a more equitable distribution of the benefits of economic growth is beginning to be widely discussed. But very few countries have actually made serious moves in this direction. And I should stress that unless national governments redirect their policies toward better distribution, there is very little that international agencies such as the World Bank can do to accomplish this objective.

Without intruding into matters that are the proper concern of individual governments, I would like to discuss an important first step that could lead to a more rapid acceptance of the required policy changes. This step would be to redefine the objectives and measurement of development in more operational terms. While most countries have broadened the statements of their development goals to include references to reducing unemployment and increasing the income of the poor -as well as emphasizing traditional growth in output-they still measure progress toward these complex objectives with a single measuring rod: the growth of GNP.

But the fact is that we can no more measure the achievement of multiple development objectives by the GNP alone than we can describe the quality of life in a city exclusively by its size. The Gross National product is an index of the total value of goods and services produced by an economy; it was never intended to be a measure of their distribution.

It is important to remember that indices of the increase in gross national product implicitly weight the growth of each income group according to its existing share of total national income. Since in the developing countries the upper 40% of the population typically receive 75% of all income, the growth of GNP is essentially an index of the welfare of these upper income groups. It is quite insensitive to what happens to the poorest 40%, who collectively receive only 10-15% of the total national income.

Were we to fashion a new index which gave at least the same weight to a 1 % increase in the incomes of the poorest groups in society as it gave to a 1 % increase in the incomes of the well- to-do, we would get a much different picture of development in the past decade. The growth of total income in several of the largest countries in Latin America and Asia, for example, would be significantly lower than the growth as measured by the GNP.

But, in a number of cases - including for instance, Sri Lanka and Colombia - the opposite would be true. In these countries, giving equal weight to the growth of income of each citizen, regardless of his income level, would result in a more accurate assessment of development performance than does GNP because it would give credit for some redistribution of the benefits of growth toward the lower income groups.

Adopting this kind of a socially oriented measure of economic performance would be an important step in the redesign of development policies. It would require governments, and their planning and finance ministries, to look at the allocation of resources in a much more comprehensive way. For they would have to consider not only the total output of an investment but also how the benefits would be distributed. This would give practical, operational significance to the rhetorical statements of social objectives now embodied in most development plans. And it would insure that important questions of equity became an integral part of project evaluation procedures both within the developing countries and the lending agencies. We are, in fact, beginning to develop this approach in the World Bank.

(...)

Summary and Conclusions    

Let me now summarize and conclude the central points I have made this morning. 
If we look objectively at the world today, we must agree that it is characterized by a massive degree of inequality. 
The difference in living standards between the rich nations and the poor nations is a gap of gigantic proportions. 
The industrial base of the wealthy nations is so great, their technological capacity so advanced, and their consequent advantages so immense that it is unrealistic to expect that the gap will narrow by the end of the century. Every indication is that it will continue to grow. 
Nothing we can do is likely to prevent this.

But what we can do is begin to move now to insure that absolute poverty - utter degradation - is ended. 
We can contribute to this by expanding the wholly inadequate flow of Official Development Assistance. 
The flow of ODA can be increased, by 1980, to the target of .7% of GNP - a target originally accepted within the United Nations for completion by 1975. 
This is feasible, but it will require renewed efforts by many nations, particularly the very richest. 


Further, we must recognize that a high degree of inequality exists not only between developed and developing nations but within the developing nations themselves. Studies in the Bank during this past year reinforce the preliminary conclusions I indicated to you last year: income distribution patterns are severely skewed within developing countries-more so than within developed countries-and the problem requires accelerated action by the governments of virtually all developing nations.

A minimum objective should be that the distortion in income distribution within these nations should at least stop increasing by 1975, and begin to narrow within the last half of the decade.

A major part of the program to accomplish this objective must be designed to attack the absolute poverty which exists to a totally unacceptable degree in almost all of our developing member countries: a poverty so extreme that it degrades the lives of individuals below the minimal norms of human decency. The absolute poor are not merely a tiny minority of unfortunates - a miscellaneous collection of the losers in life-a regrettable but insignificant exception to the rule. On the contrary, they constitute roughly 40% of the nearly two billion individuals living in the developing nations.

Some of the absolute poor are in urban slums, but the vast bulk of them are in the rural areas. And it is there - in the countryside - that we must confront their poverty.

We should strive to eradicate absolute poverty by the end of this century. That means in practice the elimination of malnutrition and illiteracy, the reduction of infant mortality, and the raising of life-expectancy standards to those of the developed nations.

Essential to the accomplishment of this objective is an increase in the productivity of small-scale agriculture.

Is it a realistic goal?

The answer is yes, if governments in the developing countries are prepared to exercise the requisite political will to make it realistic.

It is they who must decide.

As for the Bank, increased productivity of the small, subsistence farmer will be a major goal of our program of expanded activity in the FY1974-78 period.

But no amount of outside assistance can substitute for the developing member governments' resolve to take on the task.

It will call for immense courage, for political risk is involved. The politically privileged among the landed elite are rarely enthusiastic over the steps necessary to' advance rural development. This is shortsighted, of course, for in the long term they, as well as the poor, can benefit.

But if the governments of the developing world-who must measure the risks of reform against the risks of revolution-are prepared to exercise the requisite political will to assault the problem of poverty in the countryside, then the governments of the wealthy nations must display equal courage. They must be prepared to help them by removing discriminatory trade barriers and by substantially expanding Official Development Assistance.

What is at stake in these decisions is the fundamental decency of the lives of 40% of the people in the 100 developing nations which are members of this institution. We must hope that the decisions will be the courageous ones.

If they are not, the outlook is dark. But if the courageous decisions are made, then the pace of development can accelerate.

I believe it will. I believe it will because I believe that during the remainder of this century people everywhere will become increasingly intolerant of the inhuman inequalities which exist today.

All of the great religions teach the value of each human life. In a way that was never true in the past, we now have the power to create a decent life for all men and women. Should we not make the moral precept our guide to action? The extremes of privilege and deprivation are simply no longer acceptable.

It is development's task to deal with them.
You and I - and all of us in the international community share that responsibility.

Godhet eller grådighet?

I den langvarige stillingskampen mellom de ideelle og de kommersielle aktørene i utviklingspolitikken står det for tiden omtrent likt mellom godhet og grådighet. Det er slik det bør være. 

At NGO-siden nå har gitt ut en rapport om bedrifter i bistand, er ikke oppsiktsvekkende. Slikt har de gjort lenge. Det er en del av stillingskampen mellom de to. Men innholdet i rapporten viser at dynamikken endrer seg. Med en litt vennligsinnet lesning av rapporten (jeg har bare lest omtale og konklusjon) avviser den ikke at bedrifter har en plass i bistanden, men etterlyser bedre dokumentasjon på at de bidrar til utvikling. Den sier nesten ikke engang at bedriftene skal skjerpe seg, bare at de skal dokumentere bedre. For en ti-femten år siden ville kanskje den samme paraplyorganisasjonen (Forum for Utvikling og Miljø) sagt at bedrifter måtte skjerpe seg kraftig og helst burde ut av bistanden, fordi de nærmest var en trussel mot utvikling.

Den skepsisen var et stykke på vei forståelig ut fra de fleste NGO-enes prioriteringer (som også var prioriteringene til mange fattige, om ikke de fleste): under nyliberalisme og globalisering var det vanskelig å se hvordan vestlige bedrifters virksomhet var til nytte for de fattige. Og en del av datidens bistandsfinansierte "utvikling" innebar i praksis avvikling av lokalsamfunn eller økosystemer. For tiden er det mye større optimisme (med god grunn) rundt næringslivets rolle for de fattige, og det går ikke mye bistandsmidler til virksomheter med stor skade på miljø og lokalsamfunn.

Når det fortsatt er en konflikt, kan den langt på vei forstås ut fra at man har helt forskjellig forståelse av hva "utvikling"er. Bedriftssiden mener oftest at dette er noenlunde synonymt med vekst, mens NGO-er oftest synes det er ganske naivt. I det siste har for øvrig mange andre sluttet seg til NGO-enes syn, ved å insistere på å spesifisere vekst - inclusive eller pro-poor - når man snakker om utvikling.

Dette er nok et argument for å avvikle begrepet utvikling, og heller snakke mer spesifikt om de ulike (og til dels motstridende) politiske målene som er integrert i dette begrepet. Da blir det så mye lettere å forstå bistandsdebatten.

En gang for lenge siden betød "utvikling" det samme som økonomisk vekst drevet fram av industrialisering og infrastruktur, med tung statlig hånd på rattet. Da var bedriftene selvsagt helt sentrale, de var motoren bak utvikling. Siden staten var så sentral, var det ikke så viktig hva som var bedriftene motivasjon. Det var egentlig ikke bedriftene, men staten som bestemte uansett.

Men etterhvert ble utviklingsbegrepet utvidet med en hel haug forskjellige politiske formål. Økonomisk vekst var ikke lenger høyest prioritert. Bedriftene hadde en mye mer perifer rolle i mylderet av nye utviklingsmål som basisbehov for de aller fattigste, demokratisering, likestilling og miljø. Samtidig ble de, i tråd med nyliberale strømninger, tillagt en mer selvstendig rolle i økonomisk utvikling. Metaforisk: Mens de før hadde vært sett som motoren bak vekst, fikk de nå en hånd på rattet. Da ble spørsmålet om bedriftenes motivasjon viktigere. Noen mente at vi kan ikke delegere en viktig rolle i fattigdomsbekjempelse til aktører som bare var interessert i profitt. Andre synes det var håpløst å kreve noe mer fra bedriftene, for det var jo dette som var bedriftenes rolle, og Adam Smiths usynlige hånd ville sørge for at profittjaget likevel ble til alles beste. Men disse tapte etterhvert stilling i bistand (og mye tyder på at deres tiltro til den usynlige hånd hadde vært sterkt overdrevet), og grådighet ble sett på som noe skummelt.

Bedriftene var altså både marginale for de nye utviklingspolitiske målene, og samtidig litt skumle fordi de representerte grådighet. De ideelle overtok hegemoniet i bistand.

Men så kom Terje Tvedt. Hans påstander om "godhetsregimet" rammet de ideelle motivasjoner midt i mellomgulvet. Det falt i nyttig synergi med folk på helt motsatt side av det politiske spekteret, som hadde fått nok av statlige subsidier til det de mente var venstreradikal (selv)godhet. Resultatet var at godheten ble sett på som et problem. I en bransje som i flere tiår hadde hentet legitimitet ved å presentere seg som uttrykk for godhet, selv om dette alltid hadde vært bare en av flere motivasjoner, var dette alvorlig, og det rammet NGO-ene sterkest.

Ekstra tøft ble det kanskje for mange da mannen som hadde blitt sett som nærmest symbolet på venstresidens statssubsidierte godhet, Erik Solheim, aktivt flørtet med bedriftene og i praksis etterlyste mer grådighet i bistand, samtidig som han framsnakket middelklassen i fattige land. Selv om det ikke ble sagt eksplisitt (ingen politikere tør si slikt høyt), lå det mellom linjene at han syntes de ideelle organisasjonene hadde vært litt for bråkjekke en periode og fått litt for mye av kaka, og at det var på tide å ønske bedriftene inn i varmen.

For ordens skyld: Jeg sier "godhet" og "grådighet" fordi det er et godt retorisk ordpar, ikke fordi det er gode beskrivelser. Det fins grådighet i ideelle organisasjoner, og en hel masse idealisme i norske bedrifter engasjert i utviklingsland. Konflikten mellom dem er heller ikke reell. Selvsagt er det slik at fattigfolk heller vil hjelpes ut av fattigdom av en anstendig bedrift enn av snille hjelpere. Det har noe med respekt og selvrespekt å gjøre. Slik sett er det ideelt gjennom næringsvirksomhet at fattigdommen bør utryddes. Men det er også slik at det fins knapt en eneste norsk bedrift som gir jobb eller strøm eller annet viktig til de aller fattigste i et land (i beste fall indirekte). Og det fins knapt en norsk frivillig organisasjon som jobber etter en troverdig strategi for hvordan de skal bidra til at et fattig land skal kunne klare seg uten bistand på sikt (i beste fall indirekte).

For øyeblikket er vel stillingen omtrent likt mellom godhet og grådighet. Vi går spennende tider i møte. Her fra utsiden (dvs, som bistandskonsulent er jeg vel på den grådige siden, jeg også) er det bare å håpe at det blir plass til begge parter. Det er fordi de verken overlapper eller er i konflikt med hverandre, men gir helt forskjellige bidrag til utvikling der ingen av partene kan erstatte den andre. Dessuten er det på høy tid å ta oppmerksomheten bort fra aktørenes motivasjon. Ideelle organisasjoner har ikke noe mindre oppmerksomhet på bunnlinjen enn bedrifter har på profitt, og den praktiske konsekvensen er omtrent det samme. Og de ideelle og kommersielle er omtrent akkurat like mye markedsstyrt. Det ene markedet består av donorer og givere, det andre av investorer og kunder.

Men når begge parter først er inne i bistanden, bør kravene være omtrent de samme. Her er den ovenfor nevnte rapporten inne på noe. De ideelle organisasjonene forventes i dag å dokumentere ringvirkninger på nær sagt alle nivå, mens kravene til dokumentasjon fra Norfund og bedrifter er enklere. Likebehandling bør være målet. Men framfor å skjerpe kravene til dokumentasjon fra bedrifter (som  rapporten synes å kreve), kan man senke kravene til organisasjoner. Alle bør pålegges strenge krav til dokumentasjon av hva de faktisk gjør og oppnår med statlig støtte (outcome på stammespråket). Men dokumentasjonen av virkning (impact) bør ikke delegeres til den enkelte aktør.

Bedriftene og Norfund bør avkreves at de skaper jobber, infrastruktur, varer eller tjenester i fattige land. Dette er utvilsomt et gode og utvilsomt verdt offentlig støtte i seg (selv selv om det oftest ikke er de fattigste som har best nytte av det). Kanskje kan bedriftene avkreves mer sofistikert dokumentasjon, og myndighetene kan kreve at noe mer går til de som trenger det mest eller til prioriterte politiske formål. Men som fagperson på området vil jeg ha meg frabedt at bedriftene blir delegert ansvar for å dokumentere ringvirkningene av sin virksomhet utover slike konkrete resultater. Med all respekt: De har ikke kompetanse på området, og det er egentlig ingen rasjonell grunn til at de skal gjøre slikt selv.

Det samme gjelder egentlig for ideelle organisasjoner. De bør avkreves at de gjør det de skryter av å gjøre, enten det er å få fattigfolk opp fra grøfta, styrke tjenestetilbud til de fattige eller deres organisasjoner, gi noen innspill til politiske prosesser, eller hva det nå måtte være de får støtte til. Men i dag forventes de også å si mye om samlede ringvirkninger (impact). Det må de gjerne også gjøre, men i hovedsak er dette en vurdering som ikke bør delegeres den enkelte organisasjon. Det er delvis fordi det ofte ikke er mulig å dokumentere den samlede virkning og derfor urimelig å gjøre tilskudd avhengig av hva man sier om dette. Delvis er det fordi de uansett er bedre at slik vurdering skjer av bevilgende myndigheter. Det vil være mer kostnadseffektivt, gi større læringseffekt (fordi kunnskapen er til mye mer nytte om den produseres i forvaltningen enn om den forblir i den enkelte organisasjon) og vi unngår bukken og havresekken.

I bistands-språket betyr det at alle som mottar bistandstilskudd må dokumentere outcome, men at bevilgende myndigheter må gjøre selvstendige vurderinger av sannsynlig impact. Da blir det mulig for ideelle organisasjoner og bedrifter å holde på med det de kan best, og forvaltningen kan investere i det de bør bli flinkere på, og som ikke bør overlates til bukken med havresekken, nemlig å dokumentere hvordan offentlig støtte bidrar til utviklingspolitiske mål.