La oss avvikle utvikling (men beholde bistand)

De siste åra er det blitt pop å være kritisk til bistand. Noen fordi de mener at bistand ikke virker. Dem om det. I andre tekster sier jeg litt om hva forskningen har å si til det spørsmålet.

Andre vil nok mene at bistand virker, men at det er feil eller i det minste et for snevert svar på fattigdom og global ulikhet. Det kan være fordi det ikke løser noen grunnleggende årsaker til problemene, eller at det gir rike land utilbørlig mye makt over fattige land. Løsningen er å avvikle eller i alle fall nedtone bistand til fordel for en "bredere" utviklingspolitikk.

Politikere gjør gjerne dette i hovedsak ved å fjerne ordet "bistand" fra norsk politikk og forvaltning, og erstatte med "utviklingspolitikk" og "utviklingssamarbeid". Sittende politiske ledelse er særlig ivrige på dette, og skryter gjerne av at de ikke driver bistand, men utviklingspolitikk - selv om nesten alt de gjør på feltet, passer inn i alle vanlige definisjoner av bistand. Tendensen til å løse grunnleggende spørsmål ved språklige grep er for øvrig gammel og velprøvd i norsk bistand. Problemet med giver/mottaker-relasjonen ble for eksempel løst ved å omdefinere alle norske bistandsmottakere til "partnere", uten særlig endring i relasjonen for øvrig.

Jeg vil snu dette på hodet. Jeg synes bistand er en helt OK form for internasjonal relasjon så lenge det er så stor ulikhet mellom lands økonomi. Selvsagt burde ikke behovet for bistand finnes, men det problemet løses ikke av å kutte i bistanden. Men utviklingsbegrepet er en mye mer problematisk form for makt. Så når folk tar til orde for å erstatte bistand med "utvikling", tar de til orde for mer av det som de kritiserer bistand for å være.

La meg forklare. "Utvikling" er i seg selv et så upresist ord at det nesten ikke kan brukes til å beskrive noe som helst konkret. Det er ikke uten grunn at det nesten aldri brukes i hjemlig samfunnsdebatt uten ytterligere forklaring. Etter å ha jobbet meg gjennom en doktorgrad i utviklingsstudier, klarer jeg ikke finne en bedre definisjon enn at "utvikling er en samlebetegnelse for nesten enhver type samfunnsendring i ca. 130 av verdens relativt fattigere land, som vurderes som positivt i vestlige land". Men det er verdt å merke seg at "utvikling" nesten alltid handler om endring av stater, samfunn eller enkeltmennesker. Det handler ikke først og fremst om å overføre ressurser (f.eks. penger eller teknologi) til de som ikke har så mye ressurser - det handler om å endre de fattige, ikke bare å hjelpe dem.

"Utviklingsland" er selvsagt like vanskelig. Det er både fordi det er vanskelig å definere og fordi det er en helt meningsløs beskrivelse. Det er dessuten er en fornærmelse mot rike land, for om vi ikke er utviklingsland må det bety at vi har stagnert (og det er kanskje riktig, men like fullt en fornærmelse). Det slår meg at barneskolelærerens omtale av "de varme landa" er omtrent like presist.

Om dette bare var et språklig problem, ville det vært greit. Men det er mer enn det. Utviklingsbegrepet handler om makt. For å bruke store ord: etterkrigstidas antakelig mest ambisiøse og kanskje mest effektive form for vestlig makt over andre land er mulig på grunn av begrepet "utvikling". Det er fordi begrepet har to viktige kvaliteter. Det er for det første utpreget normativt: Det å definere et land som "utviklingsland" - tidligere "underutviklede land" - gir oss selv (de "utviklede") både en plikt og en rett til å ta ansvar for utvikling av andre andre land og samfunn. Den ideen åpner for å applisere et helt sett av styringsteknikker over dem. For bistand handler jo i bunn og grunn om styring, gjennom en kombinasjon av pengeflommer og et helt sett med teknikker som tar sikte på å endre mottakere i vårt bilde. Slik sett gjør vi omtrent det samme som misjonen og kolonimaktene gjorde før oss - og som mange bistandsarbeidere definerer seg i opposisjon til, selv om dagens bistand både er minst like ambisiøs og kanskje like mektig som tradisjonene vi bygger på. Men fordi vi ser det som en rett og plikt å bidra til andres "utvikling", legger vi til side en masse refleksjon og selvkritikk som ville vært naturlig for en ansvarlig part i øvre del av en maktrelasjon.

For det andre er utviklingsbegrepet diffust. Her ligger det mest geniale i begrepet sett som en komponent i en maktrelasjon. Det gjør at vi selv kan bestemme innholdet i "utvikling" til enhver tid. Begrepet gir oss definisjonsmakt av enorme proporsjoner. Men det gjør også at det er nesten umulig å protestere mot. Man kan proteste mot misjonærer som formidler et kristent evangelium eller sterke land som prøver å styre andre land etter egne økonomiske interesser. Men ingen kan være imot "utvikling", for utvikling assosierer til noe entydig positivt. Det gjør at de protestene som naturlig burde følge av bistandens maktbruk, ikke så ofte kommer fram. Det er heller ikke lett å definere seg ut av kategorien "utviklingsland" - underforstått: underutviklet, og dermed med behov for "utvikling".

Og det er grunnen til at jeg mener at "utvikling" må avvikles, men bistanden beholdes. Fordi bistand uten utviklingsbegrepet ville gitt mulighet for en mye bedre relasjon. Giver ville ikke like lett ha tatt for gitt at bistand er en rett og en plikt, og ville derfor kanskje ha vært mer selvkritisk. Mottaker ville lettere ha protestert, fordi hvis giver ikke kommer med "utvikling", men med en klarere definert politisk agenda, er det enklere å protestere. Sist, men viktig: Om vi ikke hadde hatt en sekkebetegnelse for alle våre gode intensjoner, måtte vi ha blitt mye mer bevisst på hva det faktisk er vi gjør med bistand, hva slags endring vi ønsker.

Dette synet på utvikling er inspirert delvis av en tankestrøm innenfor antropologi (start med et søk på "post-development theory" eller spør etter litteraturtips i kommentarfeltet nedenfor), delvis av egne erfaringer med bistand og utviklingspolitikk. Her er det lagt inn som innledning til en mulig serie av blogger (avhengig av min tid og lyst) fordi det gir et greit signal om ambisjonen: Å presentere noen ideer og noe av den kunnskapen som er utviklet i nyere bistands- og utviklingsforskning, til folk som ikke har tid til å lese slikt selv. Oftest vil det skje gjennom å klippe og lime inn ting jeg har produsert for andre formål, som foredrag og leserinnlegg, og av og til gjennom egne tekster - forhåpentligvis ikke så lange som dette. Noe av det kan kalles forskningsformidling, ved at jeg har en slags ambisjon om å formidle noen ideer og kunnskap utviklet innen forskningstradisjoner som jeg er en del av. Men det er underordnet. Først og fremst er denne bloggen en personlig prekestol for meg og mine ideer om bistand og utvikling.